Mandarin (språk)

Mandarin eller mandarinkinesisk (hànzì: 官话, pīnyīn: Guānhuà; eller 北方話; Běifānghuà, «nordtale») er det mest talte kinesiske dialektgruppen eller språket. Språket tales i det meste av Nord-Kina og i det sørvestre Kina.

En normert form av dialekten slik den tales i området rundt Beijing er utgangspunkt for «rikskinesisk», nemlig standard kinesisk, men de to størrelsene er ikke helt like hverandre. Mandarin – hvis det regnes som et eget språk og ikke en dialekt – er det mest talte språket i verden (rundt én milliard).

Utenom sitt tradisjonelle kjerneområde har mandarin spredt seg til Taiwan og med kinesiske emigranter blant annet til Singapore, Indonesia, Malaysia og til andre kinesiske migranter over hele verden.

Den språkvitenskapelige kategoriseringen av «mandarin» ble utviklet av lingvister på 1800-tallet fra klassisk kinesisk og middelalderkinesisk.

De fleste kinesere som bodde i et bredt belte fra søndre deler av nåværende Mandsjuria i nordøst til Yunnan i sørvest hadde da forskjellige varianter av mandarin som morsmål. Den språklige likerettingen i det nordlige Kina skyldes for det meste de geografiske omstendigheter, nemlig de store slettene i Nordkina som fremmet samkvemmet områdene imellom. De sørlige delene av landet, med sin fjellkjeder og elver, har på sin side gitt vilkår for fremveksten av en mye tettere flora av dialekter.

Forekomsten av mandarin i sørvestre Kina skyldes i stor utstrekninger folkeforflytninger i etterkant av den pestepidemi som på 1300-tallet rammet provinsen Sichuan, en pestepidemi som har sterke bånd til svartedauden i Europa.

Det finns ingen klar tidsmessig skillelinje mellom når middelalderkinesisk opphører og moderne nordkinesisk oppstår, men (中原音韵, Zhongyuan Yinyun), en rimsamling fra Yuandynastiet, anses generelt som et viktig startpunkt for kinesisk språkhistorie. Mange trekk spesifikke for mandarin, som redusering av visse sluttkonsonanter og en forenkling av det middelalderkinesiske tonesystemet synes tydelig i dette verk.

Fram til 1900-tallet talte heller få sørkinesere mandarin, men takket være samkvemmet mellom embedsmenn og allmue fikk den beijinginfluerte dialekten relativt stor innflytelse i det minste under det mandsjuiske Qing-dynastiet. Fra og med 1600-tallet hadde statsmakten grunnlagt ortoepiakademier (正音書院, zhèngyīn shúyuàn) i et forsøk på å tilpasse uttalen etter Beijing-standard, skjønt bare med begrenset fremgang.

I og med opprettelsen av et grunnskolesystem under den nye kinesiske republikk (både før og etter den kommunistiske maktovertakelse) fikk tilpassingsforsøkene et helt nytt og større gjennomslag. Som resultat taler en stor majoritet av befolkningen i Fastlands-Kina og Taiwan nå mandarin enten som morsmål eller andrespråk. I Hongkong er det formelle og akademiske språket fortsatt kantonesisk, selv om mandarin blir alt mer populært.

Av de kinesiske dialektgruppene er mandarin størst med 850 millioner talere. De andre store gruppene er, jin (45 mill), wu (inkludert shanghainesisk; 90 mill), gan (25 mill), xiang (48 mill), hakka (37 mill), yuè (inkludert kantonesisk: 75 mill) og min/fujianesisk (inkludert taiwanesisk; 60 mill).^[1]

Den dominerende og normgivende dialekten «mandarin» kan igjen deles inn i åtte underdialekter eller dialektgrupper:

• 东北 = Nordøstlig dialekt (Mandsjuria)
• 北京 = Beijingdialekt (som ikke helt ut sammenfaller med standard kinesisk)
• 冀鲁 = Ji-Lu-dialekt (talt i Hebei («Ji») og Shandong («Lu»))
• 胶辽 = Jiao-Liao-dialekt (talt på Shandong- og Liaodonghalvøyene)
• 中原 = Zhongyuandialekt (blant annet i provinsen Henan, med mer enn 120 millioner brukere er dette den sterkeste dialektgruppen)
• 兰银 = Lan-Yin-dialekt (talt rundt Lanzhou og Yinchuan, - det kirgisiske minoritetsspråket dungan faller også inn i denne dialektgruppen)
• 江淮 = Jianghuai-dialekt (langs nedre del av elven Yangtzes nordlige bredder)
• 西南 = Sørvestdialekt (de sørvestlige provinser)

• Mandarin - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA).
• Han and Classical Chinese - Encyclopædia Britannica.