Mandatfordeling på valgkretser ved stortingsvalg

Mandatfordeling på valgkretser ved stortingsvalg blir regulert av to faktorer: folketall og areal. Det siste har til hensikt å gi distrikter med lavt folketall øket representasjon i nasjonalforsamlingen, men er en praksis som er uvanlig i demokratiske land.^{[trenger referanse]} Denne dynamiske fordelingsmåten ble innført ved stortingsvalget i 2005, etter at det tidligere var en mer fast fordeling av mandater pr. fylke.

Fra det første stortingsvalget høsten 1814 var amtene og byene separate valgkretser, hhv. land- og bykretser, som valgte egne representanter. Fra 1953 til 2017 var det fylkene som var valgkretser. Etter fylkesendringene fra 2018 til 2024 er det fortsatt de 19 fylkene fra før 2018 som er valgkretser.

Hver valgkrets er tildelt et antall stortingsmandater i henhold til dets folketall og areal, der antall innbyggere tillegges antall kvadratkilometer ganget med 1,8.^[1] Det siste leddet er gjort for at distriktene skal bli bedre representert enn de ellers ville ha blitt, ettersom de fleste valgkretsene utenom det sentrale østlandsområdet har lavt folketall, men er store i areal.

Til sammen blir antall innbyggere pluss antall kvadratkilometer ganget med 1,8 valgkretsens fordelingstall. Deretter brukes Sainte-Laguës metode der fordelingstallet deles på 1 − 3 − 5 − 7 og så videre – og det opprettes en ny sortert rekkefølge. Mandatene fordeles mellom valgkretsene etter denne.^[2] Ingen av valgkretsene skal ha mindre enn 4 mandater etter en endring fra 2022.^[3]

Mandatene i hver valgkrets består av distriktsmandater og ett utjevningsmandat. Fordelingen av distriktsmandater mellom partiene i hvert valgdistrikt skjer i henhold til en modifisert Sainte-Laguës metode der hvert partis antall stemmer deles på 1,4 − 3 − 5 − 7 og så videre – og det opprettes en ny sortert rekkefølge. Mandatene fordeles etter denne.

De 19 utjevningsmandatene, ett fra hvert valgdistrikt, fordeles etter de nasjonale stemmetallene og kun blant de partiene som kommer over sperregrensen.^[4]

Mandatfordelingen justeres hvert 4. år etter en endring i 2022.^[3]

Frem til da hadde endringen skjedd hvert 8. år, og ble således justert før stortingsvalget i 2013 på grunnlag av folketallet 1. januar 2012. Ved justeringen av mandatfordelingen i 2012 fikk omtrent halvparten av fylkene endret mandattallet. De allerede folkerike fylkene med størst tilvekst økte antallet mandater (økning): Akershus (1), Oslo (2), Rogaland (1) og Hordaland (1). Store fylker med relativt liten befolkning tapte ett mandat hver: Hedmark, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms. For de resterende fylkene var det ingen endring fra 2004.

Før stortingsvalget i 2021 ble mandatfordelingen justert basert på folketallet 1. januar 2020. Det opprinnelig 19 fylkene utgjør de 19 valgdistriktene, med justering for kommuner som var overført mellom fylkene/valgdistriktene. Ved denne justeringen fikk fem valgdistrikter endret mandatfordelingen fra 2013 til 2021, de folkerike Akershus og Oslo økte med henholdsvis 2 og 1 mandat, på bekostning av et mandat fra hver av Oppland, Buskerud og Møre og Romsdal. Således fikk et enkelt fylke (Oslo) for første gang 20 mandater, mens det fortsatt var to som kun hadde 4 hver (Aust-Agder og Sogn og Fjordane).^[5]

På grunn av arealjusteringen står det bak hvert mandat ulikt antall innbyggere i valgdistriktene. For de fleste valgdistriktene er ikke forskjellen så stor, de ligger fra 26804 (Nordland) til 35539 (Akershus) innbyggere/mandat, men Finnmark skiller seg ut med 15094 innbyggere/mandat, dvs. at det står mer enn dobbelt så mange bak hvert mandat i Akershus som i Finnmark, dette er fordi Finnmark får tre ekstra mandater pga. sitt store areal. Denne skjevheten ved det norske valgsystemet er kritisert av OSSE ^[6]

Fylker med valgkretser ved stortingsvalg

Fylke	Valgkretser
Oslo  Oslo	Oslo
Rogaland  Rogaland	Rogaland
Møre og Romsdal  Møre og Romsdal	Møre og Romsdal
Nordland  Nordland	Nordland
Viken Viken	Akershus, Buskerud, Østfold
Innlandet  Innlandet	Hedmark, Oppland
Vestfold og Telemark  Vestfold og Telemark	Vestfold, Telemark
Agder  Agder	Aust-Agder, Vest-Agder
Vestland  Vestland	Hordaland, Sogn og Fjordane
Trøndelag  Trøndelag	Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag
Troms Finnmark Troms og Finnmark	Troms, Finnmark