Marlon Brando

Marlon Brando
FødtMarlon Brando Junior
3. apr. 1924[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Omaha[5]
Død1. juli 2004[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (80 år)
Los Angeles[6]
BeskjeftigelseFilmskuespiller, teaterskuespiller, fjernsynsskuespiller, regissør Rediger på Wikidata
Utdannet vedActors Studio
Shattuck-Saint Mary's[7]
The New School[7]
Stella Adler Studio of Acting
Libertyville High School
EktefelleAnna Kashfi (1957–1959)[7]
Movita Castaneda (1960–1968)[7]
Tarita (1962–1972)
Partner(e)Irene Papas (–ukjent)[8]
FarMarlon Brando sr.
MorDodie Brando
SøskenJocelyn Brando
Barn
6 oppføringer
Stephen Blackehart (kildekvalitet: omstridt)
Cheyenne Brando
Christian Brando
Simon Teihotu Brando
Rebecca Brando
Miko Castaneda Brando
NasjonalitetUSA
GravlagtTahiti[9]
Death Valley[9]
Utmerkelser
9 oppføringer
Oscar for beste mannlige hovedrolle (1954) (for verk: Storbyhavnen, tema for: 27th Academy Awards)
Oscar for beste mannlige hovedrolle (1972) (for verk: Gudfaren, tema for: 45th Academy Awards)
Theatre World Award (1946)[10]
Golden Globe Award for beste mannlige hovedrolle i en dramafilm (1973) (for verk: Gudfaren, tema for: 30th Golden Globe Awards)[11]
Golden Raspberry Award for verste birolle (1996) (for verk: The Island of Dr. Moreau)
Primetime Emmy Award for Outstanding Supporting Actor in a Miniseries or a Movie (1979) (for verk: Roots: The Next Generations, tema for: 31st Primetime Emmy Awards)[12]
Stjerne på Hollywood Walk of Fame[13]
Donaldson Awards
Golden Globe Award for beste mannlige hovedrolle i en dramafilm (1955) (for verk: Storbyhavnen, tema for: 12th Golden Globe Awards)[11]
Aktive år1944–2001
Kjente rollerStanley Kowalski, Terry Malloy, Vito Corleone, Colonel Kurtz
Nettstedhttp://marlonbrando.com/
IMDbIMDb
Signatur
Marlon Brandos signatur
Marlon Brando på Commons

Marlon Brando jr. (født 3. april 1924 i Omaha i Nebraska, død 1. juli 2004 i Los Angeles) var en amerikansk skuespiller. Han spilte i filmer som En sporvogn til begjær (1951), Vill ungdom (1953), Storbyhavnen (1954), Gudfaren (1972) og Apokalypse nå! (1979).

I 1998 ble Brando kåret til et av de 100 viktigste menneskene i det 20. århundre av Time. Året etter ble han kåret til tidenes fjerde største mannlige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.

Karriere

[rediger | rediger kilde]

1940-årene–1960-årene

[rediger | rediger kilde]

Brandos mor, som elsket teater, introduserte sin sønn tidlig for skuespill. Etter noen års militærtjeneste gjorde han alvor av drømmen om å bli skuespiller. Brando hadde stor suksess på Broadway i rollen som Stanley Kowalski i dramaet En sporvogn til begjær i slutten av 1940-årene. Han hadde sin filmdebut i dramafilmen Mennene (1950). Brando fikk sitt internasjonale gjennombrudd i filmversjonen av En sporvogn til begjær (1951) og ble nominert til Oscar for beste mannlige hovedrolle for rolletolkningen sin.

Brando spilte den meksikanske opprørslederen Emiliano Zapata i den biografiske filmen Viva Zapata! (1952) og den romerske generalen Marcus Antonius i den historiske dramafilmen Julius Cæsar (1953). Han vant BAFTA og ble nominert til Oscar for begge rolletolkningene. Brando spilte deretter Johnny Strabler, leder for motorsykkelgjengen The Black Rebels, i ungdomsdramaet Vill ungdom (1953). Brando ble belønnet med Oscar, Golden Globe og BAFTA for rollen som Terry Malloy i dramafilmen Storbyhavnen (1954). Han spilte deretter i filmer som det historiske dramaet Désirée (1954), filmmusikalen Typer og kjei (1955) og komedien Tehuset Augustmånen (1956).

Han spilte rollen som Fletcher Christian i en nyinnspilling av det historiske dramaet Mytteriet på Bounty (1962). Brandos oppførsel under innspillingen førte til at han fikk et rykte for å være vanskelig å arbeide med. Filmen tjente inn under halvparten av produksjonskostnadene.[14] De neste årene spilte Brando i eventyrfilmer som Den stygge amerikaneren (1963), dramafilmen Reflekser i et gyllent øye (1967) og komedien Grevinnen fra Hong Kong (1967), Charlie Chaplins siste film.

Sacheen Littlefeather ved den 45. Oscar-utdelingen med Brandos erklæring i hånden.

Gudfaren og Oscar i 1973

[rediger | rediger kilde]

Brando gjorde comeback med rollen som mafialederen Don Vito Corleone i Gudfaren (1972). For denne rolleprestasjonen ble han tildelt sin andre Oscar-statuett. Brando ønsket ikke å motta prisen og sendte i stedet indianerkvinnen Sacheen Littlefeather, som på hans oppfordring leste opp noen ord.[15] Dette gjorde han som protest mot Hollywoods behandling av den amerikanske urbefolkning. Brandos markering var delvis knyttet til protestene som begynte ved Wounded Knee (stedet for Massakren ved Wounded Knee i 1890) noen uker før Oscar-seremonien. Talen ble møtt med både buing og applaus fra publikum.[16] Littlefeather fortalte at sikkerhetsvakter måte holde igjen John Wayne, som tilfeldigvis befant seg bak scenen, for at han ikke skulle gå til fysisk angrep på henne. Da hun gikk av scenen var det flere som med nedsettende kommentarer og gester til henne.[17] I 2022 kom filmakademiet med en formell unnskyldning til Littlefeather for måten hun ble behandlet på. Prisen for beste skuespiller skulle overrekkes av Roger Moore og Liv Ullmann.[18]

Brando ble også tildelt en Golden Globe som han ikke ville motta, som protest mot USAs «imperialisme og rasisme».[19]

Senere virke

[rediger | rediger kilde]

Samme året som Gudfaren hadde premiere hadde han suksess i det erotisk-psykologiske dramet Siste tango i Paris. Noen år senere hadde han suksess i krigsfilmen Apokalypse nå! (1979).

I sine senere år opptrådte Brando mer sporadisk på lerretet, og privat slet han hovedsakelig med tre ting – overvekt, utallige rettssaker og sorg over sin unge datters selvmord. I 1990 drepte hans sønn, Christian, sin søster Cheyennes kjæreste – noe søsteren aldri kom over. Hun tok sitt liv fem år senere.[20] Brando døde av respirasjonssvikt 1. juli 2004 i Los Angeles.[14] Han ble kremert, og asken hans ble fordelt mellom familie og venner.[21]

Brando har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.[22] I 1998 ble han kåret til et av de 100 viktigste menneskene i det 20. århundre av Time.[23] Året etter ble Brando kåret til tidenes fjerde største mannlige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.[24] I 2005 ble han kåret til et av århundrets ti største ikoner av Variety.[25]

Filmografi

[rediger | rediger kilde]
År Tittel Rolle Merknad
1950 Mennene Kenneth «Ken» Wilcheck / «Bud»
1951 En sporvogn til Begjær Stanley Kowalski Nominert til Oscar og Jussi
1952 Viva Zapata! Emiliano Zapata Vant BAFTA, nominert til Oscar
1953 Julius Cæsar Marcus Antonius Vant BAFTA, nominert til Oscar
Vill ungdom Johnny Strabler
1954 Storbyhavnen Terry Malloy Vant Oscar, Golden Globe, BAFTA og NYFCC Award
Désirée Napoléon Bonaparte
1955 Typer og kjei Sky Masterson
1956 Tehuset Augustmånen Sakini Nominert til Golden Globe
1957 Sayonara Maj. Lloyd «Ace» Gruver - USAF Nominert til Oscar og Golden Globe
1958 Unge løver Lt. Christian Diestl Vant Golden Laurel, nominert til BAFTA
1960 Slangeskinn Valentine «Slangeskinn» Xavier
1961 Revansj Rio
1962 Mytteriet på Bounty 1st Lt. Fletcher Christian
1963 Den stygge amerikaneren Ambassadør Harrison Carter MacWhite Nominert til Golden Globe
1964 Yrkessjarmører Freddy Benson
1965 Morituri Robert Crain
1966 Det hete døgnet Sheriff Calder
Sydvest til Sonora Matt Fletcher Vant Bronze Wrangler
1967 Grevinnen fra Hong Kong Ogden Mears
Reflekser i et gyllent øye Maj. Weldon Penderton
1968 Candy Grindl
Natten til den kommende dag Sjåfør
1969 Brenn Queimada! Sir William Walker Vant Fotogramas de Plata
1971 Farlig makt Peter Quint Nominert til BAFTA
1972 Gudfaren Don Vito Corleone Vant Oscar, Golden Globe og KCFCC Award, nominert til BAFTA
Siste tango i Paris Paul Vant NSFC Award og NYFCC Award, nominert til Oscar og BAFTA
1976 The Missouri Breaks Robert E. Lee Clayton
1978 Superman Jor-El
1979 Apokalypse nå! Colonel Walter E. Kurtz
1980 Den hemmelige formelen Adam Steiffel Nominert til Razzie Award
1989 En tørr hvit årstid Ian McKenzie Nominert til Oscar, Golden Globe og BAFTA
1990 Mafiaens læregutt Carmine Sabatini / Jimmy the Toucan
1992 Christopher Columbus – Eventyreren Thomas de Torquemada Nominert til Razzie Award
1995 Don Juan DeMarco Dr. Jack Mickler
1996 Island of Dr. Moreau Dr. Moreau Vant Razzie Award
1997 The Brave McCarthy
1998 Free Money Fengselsdirektør Sven «The Swede» Sorenson
2001 The Score Max
2006 Superman Returns Jor-El Arkivmateriale

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Marlon-Brando-Jr, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, «Marlon Brando», GND-ID 118514377, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000006098, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d Freebase[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ m.imdb.com, besøkt 14. september 2022[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 9026023, besøkt 10. januar 2022[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.theatreworldawards.org[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b www.goldenglobes.com, besøkt 22. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Emmys.com, Emmys person ID marlon-brando, besøkt 22. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ walkoffame.com, besøkt 22. mars 2023[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ a b «Actor Marlon Brando Dead at 80» (på engelsk). Fox News. 2. juli 2004. Arkivert fra originalen 28. november 2015. 
  15. ^ Brando, Marlon (30. mars 1973). «That Unfinished Oscar Speech». The New York Times (på engelsk). Arkivert fra originalen 29. april 2016. Besøkt 14. februar 2014. 
  16. ^ Robinson, Melia (27. februar 2014). «The unbelievable story of Why Marlon Brando rejected his 1973 Oscar for 'The Godfather'». Business Insider (på engelsk). Arkivert fra originalen 3. august 2016. 
  17. ^ «‘I promised Brando I would not touch his Oscar’: the secret life of Sacheen Littlefeather». the Guardian (på engelsk). 3. juni 2021. Besøkt 14. januar 2023. 
  18. ^ «Academy Awards apologises to Sacheen Littlefeather for Oscars speech abuse». the Guardian (på engelsk). 16. august 2022. Besøkt 14. januar 2023. 
  19. ^ «Factbox: A look at Hollywood's Golden Globes» (på engelsk). Reuters. 13. januar 2013. 
  20. ^ Stout, David (18. april 1995). «A Daughter Of Brando Kills Herself in Tahiti». The New York Times (på engelsk). Arkivert fra originalen 26. mai 2015. Besøkt 3. august 2016. 
  21. ^ Magrath, Andrea (9. august 2010). «Marlon Brando's family at war: Battle raging over the actor's ashes». Daily Mail (på engelsk). Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 8. september 2015. 
  22. ^ «Marlon Brando» (på engelsk). Hollywood Chamber of Commerce. Arkivert fra originalen 3. april 2016. 
  23. ^ Schickel, Richard (8. juni 1998). «TIME 100: Marlon Brando». Time (på engelsk). Arkivert fra originalen 13. september 2008. Besøkt 3. august 2016. 
  24. ^ «AFI's 100 Years...100 Stars» (på engelsk). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 25. oktober 2014. 
  25. ^ «Icons of the century». Variety (på engelsk). 16. oktober 2005. Arkivert fra originalen 15. august 2011. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Patricia Bosworth: Marlon Brando. New York: Viking/Penguin, 2001. (Part of the Lives series)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Wikiquote har en samling sitater relatert til: Marlon Brando
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Marlon_Brando&oldid=24388095»