Marsrevolusjonen (Danmark)

Marsrevolusjonen i Danmark (1848) er betegnelsen for de begivenhetene som ledet til innføringen av konstitusjonelt monarki i Danmark ved Grundlovens stadfestelse.

Marsrevolusjonen var en rekke voldsomme begivenheter i flere europeiske land, bl.a. i Frankrike og Tyskland som følge av en stadig økende tilslutning til demokratiske styreformer hos den borgerlige befolkningen. Følgene av revolusjonene nådde også Danmark, som lenge hadde hatt en stigende bevegelse for en forfatningsendring.

Frederik VII (1848–63) var 39 år gammel da han besteg tronen 20. januar 1848. Han hadde som prins ført en uregelmessig tilværelse, var uten særlige kunnskaper og hadde beskjeftiget seg med statssaker i svært liten grad. Dette, sammen med at han hadde liten lyst til å påta seg en enevoldskonges tunge ansvar og arbeidsbyrde gjorde ham på forhånd velvillig stemt overfor tanken om en konstitusjonell forfatning.

Han beholdt foreløpig de gamle ministrene og supplerte statsrådet etter sin fars ønske med Carl Moltke og etter sitt eget valg med sin ungdomsvenn Carl Emil Bardenfleth. Grunntrekkene av det forfatningsutkastet som hadde vært under utarbeidelse i Christian VIIIs siste dager, ble akseptert av Gehejmestatsrådet få dager etter tronskiftet. Ved kunngjøringen av 28. januar 1848 fikk folket en konstitusjonell fellesforfatning for hele Kongeriket Danmark, slik at dets fellesrepresentasjon skulle bestå av like mange medlemmer for kongeriket og Hertugdømmene og samles vekselvis i de nevnte to hoveddeler av monarkiet.

De nasjonalliberale hadde straks etter tronskiftet på forskjellige måter fremsatt krav om en konstitusjonell forfatning for kongeriket og Slesvig. De ble svært skuffet over kunngjøringen og så på bestemmelsen om at kongerikets 1.300.000 innbyggere og hertugdømmenes 800.000 skulle ha like stor representasjon, som en krenkelse av den danske befolkningens rettigheter. Bevegelsen i kongeriket samlet seg mer og mer i kravet om en konstitusjonell forfatning for Danmark til Ejderen. Også i Hertugdømmene var man misfornøyd ettersom slesvigholsteinerne ikke ville vite av en fellesforfatning mellom Hertugdømmene og Kongeriket.

Februarrevolusjonen i Frankrike drev stemningen ytterligere i været og hos slesvigholsteinerne vakte den troen på at man snart kunne realisere sine fremtidsplaner, om nødvendig med makt. I Holsten oppløstes den lovlige orden mer og mer. Ved Casinomøtet i København den 11. mars proklamerte de liberale førere Ejderstatstanken under stormende tilslutning. Den 18. mars samlet 70 medlemmer av begge Hertugdømmenes stenderforsamlinger seg i Rendsburg og vedtok å sende en deputasjon til København med forskjellige krav til kongen. Et av kravene var øyeblikkelig innkalling av de to stenderforsamlingene til en forenet samling og fremlegging av et utkast om en slesvigholsteinsk forfatning, samt om Slesvigs innlemmelse i det tyske forbund. Da nyheten om dette nådde København, vedtok hovedstadens borgerrepresentasjon straks den 20. mars en uttalelse til kongen med krav om et minister- og systemskifte. Erklæringen var forfattet av Orla Lehmann og endte med ordene:

Vi anraabe Deres Majestæt om ikke at drive Nationen til Fortvivlelsens Selvhjælp

Orla Lehmann

.

Samme kveld hadde de liberale lederne innkalt til møte i Casino hvor man vedtok en liknende erklæring. Man ble dessuten enige om å følge borgerrepresentasjonen til Christiansborg Slott for å overbringe erklæringen til kongen neste dag. Også magistraten hadde sluttet seg til.

Det var det berømte folketoget til Christiansborg 21. mars; 10 000 mennesker deltok under sterk og løftet stemning, men uten forstyrrelse av den offentlige orden. Borgerrepresentasjonens formann og ordfører Laurits Nicolai Hvidt trådte frem for kongen, som på forhånd hadde fattet sin beslutning. Bardenfleth og andre hadde i ukene forut påvirket ham i ejderdansk retning og han innså nødvendigheten av et systemskifte.

Umiddelbart før toget kom til slottet hadde han kunngjort dette for gehejmestatsrådets medlemmer. Disse hadde øyeblikkelig innlevert sin avskjedssøknad, med unntak av Bardenfleth. Dette kunngjorde kongen nå for Hvidt og denne igjen for forsamlingen foran slottet. Kongens opptreden og hans erklæring om å ville være sitt folk «en tro Leder til Ære og Frihed» vakte stor begeistring for ham i hovedstaden og utover i hele landet. Denne begeistringen holdt seg i brede lag av befolkningen i hele hans regjeringstid, til tross for tallrike skuffelser.

Det følgende døgnet var fylt av bestrebelsene for å danne et ministerium. Bardenfleths og flere andres forsøk med kombinasjoner som gikk ut på å danne et kabinett som i det vesentlige skulle være sammensatt av regjeringsmenn av den eldre skole, med iblanding av enkelte liberale elementer, brast. Først på formiddagen den 22. mars, umiddelbart før den slesvigholsteinske deputasjonens ankomst, lyktes det den tidligere finansministeren grev Adam Wilhelm Moltke å danne en regjering – «Marsministeriet». I tillegg til enkelte representanter for den eldre administrasjonen, fikk opposisjonslederne Ditlev Gothard Monrad, Anton Frederik Tscherning, Hvidt og Orla Lehmann sete.

Deputasjonen fikk nå det svar at kongen nektet å innlemme Slesvig i det tyske forbund. Derimot skulle Slesvig få en utstrakt provinsiell selvstendighet med egen landdag, og dette ville «styrke dets uopløselige Forbindelse med Danmark ved en fælles, fri Forfatning». Når det gjaldt Holstein, skulle det ha en egen, fri forfatning som «selvstændig, tysk Forbundsstat». Imidlertid var det brutt ut åpent opprør i Holstein den 23. mars, noe som førte til treårskrigen 1848-50.

• Salomonsen Anden Udgave