Matusadona nasjonalpark

Matusadona nasjonalpark
Land		Zimbabwe
Område		Mashonaland West
Nærmeste bosetning		Kariba
Areal		1 407 km²
Opprettet		1975
Matusadona nasjonalpark 16°55′S 28°36′Ø

Matusadona nasjonalpark ligger nord i Zimbabwe i provinsen Mashonaland West. Pr. 2017 dekker parken et areal på 1 407 km². Matusadona nasjonalpark er i likhet med Zimbabwes andre nasjonalparker underlagt myndighetenes kontroll gjennom Zimbabwe Parks and Wildlife Management Authority (ZimParks).

Allerede i 1958 - før oppdemmingen av Karibasjøen - ble det nedlagt jaktforbud her. Etter at Karibasjøen var fylt opp i 1963, fikk parken status som viltreservat. I 1975 ble satusen endret til nasjonalpark etter parlamentsvedtaket Parks & Wildlife Act.

Matusadona nasjonalpark ligger ved sørøstbredden av den menneskeskapte Karibasjøen på grensen mellom Zimbabwe og Zambia. Selve innsjøen er ikke en del av parken. Parkens nordgrense utgjøres av Karibasjøens bredde. Østgrensen utgjøres av elven Sanyati, mens vestgrensen går midt i elven Ume. Mot sør grenser parken mot Omay communal land (en slags statsallmenning). Parken er delt i to ulike terrengtyper av en omkring 40 kilometer lang klippevegg som er opptil 700 meter høy. Fra klippeveggen og nordover til Karibasjøen (Zambezi-dalen) er høyden over havet mellom 500 og 600 meter. Terrenget sør for klippeveggen ligger på omkring 1 000 moh og har høydedrag og åsrygger.

Området Matusadona nasjonalpark ligger i har to forskjellige klimatyper. Den sørlige delen har fjell-lignende terreng over 1 000 moh med åsrygger kledd med krattskog. Her er det kjøligere og tørrere enn den nordlige delen som utgjøres av Zambezi-dalen omkring 500 moh. Nord-delen har tropisk klima med varmt og fuktig vær. Temperaturen kan komme opp i 40 grader om sommeren, mens vintertemperaturen kan synke under 10 grader. Regntiden er fra november til april med januar som den våteste måneden.^[1]

Matusadona nasjonalpark har et rikt dyreliv. Mange av dyrene som ble fortrengt da Karibasjøen ble fylt opp, ble omplassert i Matusadona. Av pattedyr finnes elefanter, bøfler, kudu, impala, flodhester, spissneshorn, sebraer, vortesvin, sabelantiloper, eland og roanantiloper. I 1994 ble gepard gjeninnført i parken, og bestanden har siden vokst. Andre rovdyr i parken inkluderer løver, leoparder, sjakaler, hyener, afrikasivett, afrikansk fingeroter og nilkrokodiller.

Det er registrert over 240 fuglearter i parken. Flodørn er vanlig langs bredden til Karibasjøen. De mange døde trærne (resultat av oppdemmingen) gir ørnen hekkeplasser. Langs vannkanten finnes det iøynefallende bestander av store vadefugler som gråhegre, Goliathegre, Egretthegre og Sadelnebbstork. Loer, vadere og gjess finnes i store antall, og det finnes bestander av vandrefalk, ullhalsstork, afrikagapenebb, langtåvipe og brakksvale for å nevne noen. Matusadona har også betydelige bestander av afrikaslangehals og langhaleskarv. Kolonier med bietere finnes ved elvebredder og i sandsteinsklippene.^[a]

Det er registrert omkring 40 fiskearter her.

I de lavestliggende områdene av parken (Zambezi-dalen) finnes det tsetsefluer som kan være smittebærere av sovesyke.^[2] Smittebærere av parasittsykdommene malaria og bilharzia finnes også i parken.

Matusadona nasjonalparks nordlige del (Zambezi-dalen) er den delen som er mest tilrettelagt for besøkende. Særlig båtturer på Karibasjøen langs nasjonalparkens bredder er en enkel måte å se dyrelivet på. Det finnes også grusveier og leirplasser inne den nordlige delen av parken. Den delen av nasjonalparken som ligger sør for klippeveggen er vanskeligere å besøke. Her er det ingen leirplasser og bare få veier. Denne delen av Matusadona nasjonalpark kan ikke besøkes uten tillatelse.

• Protected Planet: Matusadona Besøkt 12. august 2021
• Zimbabwe Field Guide: Matusadona National Park Arkivert 1. desember 2017 hos Wayback Machine. Besøkt 27. november 2017
• Zambezi Safari & Travel Company: Matusadona National park Arkivert 18. juni 2017 hos Wayback Machine. Besøkt 27. november 2017

• Zimparks: Matusadona Park (offisielt nettsted) Arkivert 30. mai 2019 hos Wayback Machine. Besøkt 27. november 2017