Messerschmitt Bf 109

Messerschmitt Bf 109
Et Bf 109 G-6.
Informasjon
Rolle		Jagerfly
Produsent		Messerschmitt
Designet av		Willy Messerschmitt
Første flyvning		28. mai 1935
Introdusert		1937
Utfaset		1945, Luftwaffe 1965, Spania
Status		Pensjonert
Brukt av		Luftwaffe Spania
Antall produsert		Rundt 35 000
Videreutviklet til		Avia S-199 Hispano Aviacion Ha 1112 (Spansk)

Messerschmitt Bf 109^{[n 1]} var et tysk jagerfly fra tiden før og under andre verdenskrig. Flyet var Luftwaffes viktigste jagerfly de første krigsårene og ble produsert i hele 33 000 eksemplarer.

Bf 109 ble utviklet av Willy Messerschmitt tidlig på 1930-tallet. Første prototype ble klar i mai 1935, men på grunn av problemer med levering av motorer fløy den ikke før i september. Prototypen ble drevet av en britisk Rolls-Royce Kestrel motor i påvente av den nyutviklede motoren.

Flyet var en lettvektskonstruksjon i stor grad basert på Messerschmitt Bf 108. På tross av konstruksjonen var Bf 109 relativt tung. Sammen med den sterke motoren og relativt beskjedne overflatearealet på vingene gjorde dette flyet veldig manøvrerbart om midtaksen (det var mulig å snu flyet hurtig rundt i en roll). Den sterke motoren tillot også flyet å klatre fort. Ulempene med designet var at det førte til forholdsvis lav marsjfart og høyt drivstofforbruk, og selv om flyet kunne begynne svingen raskt med en rask roll, gjorde de relativt små vingene svingradiusen større enn for de britiske jagerflyene Hurricane og Spitfire.

En fordel flyet hadde i forhold til tilsvarende britiske fly var den direkte innspøytingen av bensin. Motstanderne hadde vanlig flottørforgassere som hengte seg opp og kuttet ut motorkraften ved negativ g. Flyet hadde relativt små drivstofftanker, noe som begrenset operasjonsradiusen. Understellet var smalt og festet direkte til flykroppen, ikke til vingene. Dette gjorde det mulig å demontere vingene mens flyet sto på understellet, noe som var en stor fordel under reparasjoner og vedlikehold. Ulempen var at flyet kunne være vanskelig å balansere på det smale understellet – en hel del fly gikk tapt på grunn av ulykker under landing og avgang, særlig på små og ujevne rullebaner.

De tidlige førkrigsvariantene av flyet ble produsert i lavt antall og en del av dem hadde ikke bevæpning (i henhold til Versaillestraktaten). A-modellen («Anton») ble aldri produsert, mens B-modellen («Bruno»), utstyrt med en Junkers Jumo 210-motor, ble levert til Legion Condor for bruk i den spanske borgerkrigen. C-varianten («Caesar») ble kun produsert i et lite antall, mens D-varianten («Dora»), med den nyutviklede Daimler-Benz DB 601A motoren, var det mest brukte jagerflyet i Luftwaffe før krigens utbrudd.

Den første varianten som ble brukt av Luftwaffe i stort antall var BF 109 E «Emil». Denne varianten ble drevet av Daimler-Benz DB601A motor med 1 100 hestekrefter (808 kW). Flyet kom i mange utgaver og bevæpninger. De fleste hadde to maskingevær over motoren og en 20 mm maskinkanon MG FF (Oerlikon) i hver vinge. E-varianten ble brukt av Lufwaffe under erobringen av Polen, slaget om Frankrike og under slaget om Storbritannia.

Den største forbedringen av designet kom med F-serien, drevet av den nye Daimler-Benz DB601E som hadde en ytelse på 1 175 hestekrefter (875 kW). Den kantete nesen fra E-varianten ble fullstendig redesignet og gitt en mer strømlinjet form, og støtten til haleroret ble fjernet. Flapsene ble mindre og vingene forlenget og gitt en avrundet tupp. Hele designet ble ryddet opp og gjort enklere for å gjøre maskinen lettere. De første flyene av de nye varianten kom i januar 1940, men problemer med motoren gjorde at den ikke kom ut til avdelingene før utpå forsommeren året etter.

Bevæpningen ble også lettere, i begynnelsen 2 stk 7,92mm maskingevær over motoren og en kanon mellom sylinderrekkene i V-12-motoren. Etter hvert ble maskingeværene erstattet av 13,2mm mitraljøser og kanonen kunne være enten en 20mm MG FF, 15mm MG 151 eller 20mm MG 151. Kanonen skjøt gjennom en hul propellaksel. Enkelte F-varianter hadde bare mitraljøser. Enkelte flygere mislikte sterkt den lette bevæpningen, men de fleste likte den lette, manøvrerbare maskinen. Mange veteraner anser F-varianten som det beste jagerflyet i hele Bf 109-serien. Den tyngre bevæpningen på senere varianter skyldes først og fremst at deres hovedoppgave var å skyte ned bombefly, ikke kjempe mot små, lette jagere.

Den mest produserte utgaven av Bf 109 var Bf 109G «Gustav», med kallenavnet «Die Beule» på grunn av de to ganske distinkte kulene over panseret som huset to 13 mm mitraljøser over motoren. Standard bevæpning for G-varianten var i tillegg en 20mm MG 151 eller en 30 mm [MK 108] i propellakslingen samt en 20 mm kanon i hver vinge. G-varianten ble drevet av en Daimler-Benz DB 605 motor med en effekt på 1 475 hk.

G-varianten var standardmodellen resten av krigen og fløy på alle fronter der tyske styrker var involvert. Det ble etter hvert bygget i et 30-talls forskjellige versjoner, med forskjellige bevæpninger, festepunkter for bomber og slipptanker og modifikasjoner av motoren og kompressorer for å kunne fly høyere eller fortere.

Bf 109 H ble bygget i et lite antall for å kunne nå ekstreme høyder. Vingespennet ble forlenget til 11,92 meter og flyet kunne nå en hastighet på 750 km/t i 10 000 meters høyde. Produksjonen ble stoppet etter få eksemplarer, delvis på grunn av problemer med vibrasjoner i de lange vingene.

Det store antallet versjoner av G-varianten ble etter hvert et logistisk mareritt for Luftwaffe, som var under stadig press på alle fronter og slet med etterforsyning. Messerschmitt ble derfor bedt om å pakke inn alle relevante forbedringer i en ny standardvariant.

Den nye prototypen var ferdig på høsten 1943 og produksjonen begynte i august 1944. K-varianten hadde få ytre tegn som skilte den fra G-serien. Det nye Galland-dekslet til cockpiten (oppkalt etter jageresset Adolf Galland) som gav bedre utsyn var standard på K-varianten, men ble også etterinstallert på mange G-jagere. Bevæpningen var en 30 mm MK 108 bak propellen og to 13 mm mitraljøser over nesen. Ekstra 20 mm kunne henges på vingene for ekstra slagkraft mot bombefly. K-varianten var den raskeste av alle tyskproduserte Bf 109 med 715 km/h ved 7 500 meters høyde.

Med sin høye toppfart var K-varianten fullt på høyde med de beste allierte jagerflyene i perioden, kanskje bedre. På dette stadiet av krigen var Luftwaffe på defensiven og hadde store problemer på grunn av mangel på drivstoff og piloter, og de allierte hadde nesten fullstendig kontroll over luftrommet. På tross av sine gode egenskaper kom derfor relativt få K-modeller på vingene og hadde liten innvirkning på krigens gang.

24 eksemplarer av Bf 109 ble under den spanske borgerkrigen overført til Legion Condor, slik at modellen kunne testes ut. Her ble det klart at den originale bevæpningen ikke var tilstrekkelig, og to av de tre maskingeværene ble byttet ut med nye 20 mm kanoner.

I 1939 deltok mange Bf 109 i angrepet på Polen og året etter i felttoget i Frankrike. Under slaget om Storbritannia høsten 1940 var Bf 109 Luftwaffes mest brukte våpen og sto for nedskytningen av blant annet 403 Spitfire og 631 Hurricane.

Tyske BF 109-piloter utnyttet gjerne flyets meget gode klatreegenskaper og relativt høye hastighet til å angripe motstanderen i raske stupangrep fra overhøyde. På denne måten kunne de bekjempe andre fly som var langt mer manøvrerbare og tillot også Bf 109-pilotene å sette forutsetningene for striden.

Senere i krigen ble Bf 109 satt noe i skyggen av det mer moderne Focke-Wulf Fw 190. Bf 109 var likevel en viktig brikke i forsvaret av Tyskland mot de amerikanske og britiske styrkene de siste krigsårene. Her var Bf 109s hovedmotstander USAFs P-51 Mustang.

Bf 109 ble eksportert til flere av de tyske allierte. Under andre verdenskrig ble flyet brukt av Finland, Ungarn, Slovakia og Romania. Dessuten kjøpte det sveitsiske luftforsvaret flere Bf 109.

Etter krigen ble en variant basert på Bf 109G produsert i Tsjekkoslovakia under betegnelsen Avia S 199. Disse flyene var utstyrt med en Junkers Jumo 211F motor i stedet for den originale Daimler-Benz DB 605. I alt 551 fly, inkludert et lite antall CS 199 to-setere, ble produsert frem til 1951. 25 Avia S 199 ble eksportert til Israel.

Spania produserte også sine egne versjoner av Bf 109 under navnet Hispano Ha-1112-K «Tripala» og Hispano Ha-1112-M Buchon. Ha-1112-K var utstyrt med en Hispano Suiza motor. 69 stykker ble bygget. En del av dem var Bf 109G-2-skrog som Spania hadde kjøp av Tyskland, men som ble levert uten motor. Ha-1112-M ble utstyrt med importerte Rolls-Royce Merlin-motorer og 170 av disse ble satt sammen og brukt av det spanske flyvåpenet frem til 1965. Hispano Ha-1112-M ble ikke tatt ut av tjeneste av det spanske flyvåpenet før i 1967. Siden nesten ingen Bf 109 overlevde krigen i flygbar stand, ble mange av de spanske Hispano-jagerne brukt som «Messerschmitter» i filmer som Battle of Britain.

Merlin-motoren i den spanske utgaven av Bf 109 var montert rettvendt, altså med sylindertoppene opp. De tyskbyggede flyene hadde DB-motoren opp-ned.

Mot slutten av krigen konstruert finnene en erstatning for den stadig minkende styrken av Bf 109 kalt VL Pyörremyrsky. Motor, motorhus og propell var hentet fra en Bf 109G-modell, og resten av skroget var løselig basert på samme flyet. I motsetning til den tyske originalen var den finske maskinen i stor grad bygget i trevirke, både for å spare metall og for å gjøre den lettere. Problemet med å finne et egnet lim gjorde at bare prototypen var bygget da krigen sluttet, og modellen ble aldri satt i produksjon.^[1]

• Mason, Francis K. Messerschmitt Bf 109B, C, D, E in Luftwaffe & Foreign service. London: Osprey Publishing Limited, 1973. ISBN 0-85045-152-3.

• (en) Messerschmitt Bf 109 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Messerschmitt Bf 109 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Messerschmitt ved Flyhistorisk museum, Sola
• Bf109-prosjektet ved Norsk Luftfartsmuseum, Bodø
• messerschmitt-bf109.de (tysk)
• adlertag.de (tysk og engelsk)