Middelalderballade

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Middelalderballader er en sjanger innenfor ballader der både tekst og melodi antas å ha opphav i middelalderen, slik at begrepet «middelalderballade» faller naturlig, selv om mange varianter er yngre og utviklet over tid. Håkon Håkonssons hoff i Bergen var på slutten av 1200-tallet, via Storbritannia, møtested mellom kontinental, fransk ridderdiktning og norsk sagatradisjon. Her ble mye kontinental ridderdiktning oversatt til sagaform. Ved sønnesønnen kong Håkon Magnussonss hoff i Oslo ble ridderdiktning oversatt til tre høviske ridderromaner på vers - Herr Ivan lejonriddaren (1303), Hertig Fredrik av Normandie (1308) og Flores och Blanzeflor (1312) - i ettertid kjent som «Eufemia-visene» etter dronning Eufemia.^[1] I Danmark kalles middelalderballader fortsatt «folkeviser».^[2]

Den eldste norske balladen som er bevart, er fra 1612 (Friarferdi til Gjøtland). Visa om Falkvor Lommansson forteller om et bruderov som fant sted i 1288.

Da folkeminnesamlerne begynte å skrive ned norske folkeviser fra 1840, var det disse visene de interesserte seg for, og begrepet folkeviser ble brukt spesifikt om disse eldste visene. Landstads Norske Folkeviser fra 1854 inneholder riktignok en gruppe Nyere Viser af blandet Indhold, men i Moltke Moes og Knut Liestøls utgaver av Norske folkeviser er det bare middelalderballader det er snakk om.

I tradisjonsmiljøene hadde denne visegruppa ikke noe spesielt navn, men i noen tilfeller er de blitt kalt «kjempeviser» etter Peder Syvs nyutgave av Hundreviseboka. Denne gikk under navnet Kjempeviseboka.

På 1960-tallet begynte man å bruke folkevisebegrepet om langt flere visegrupper: skillingsviser, arbeidssanger, nidviser m.fl. I England og USA hadde man lenge brukt begrepet folk song på en slik måte. Dermed måtte nordiske folklorister finne et nytt navn på de eldste folkevisene. Man valgte ballade som var etablert både i engelsk, tysk og fransk. Riktignok blir også dette ordet brukt om «episke viser» generelt. På engelsk snakker man for eksempel om industrial ballads, som også kan omfatte rallarviser. Derfor valgte man å kalle disse visene «middelalderballader». På engelsk kalles de eldste folkevisene for Child ballads etter den amerikanske professor Francis James Child som gav ut standardutgaven av de engelske og skotske balladene.

Ved hoffet til Håkon Håkonson begynte man å oversette franske versromaner til norrønt i sagaform. Senere fikk Håkon Magnussons dronning Eufemia oversatt ridderdikting til vers. De tre diktene som blir kalt Eufemia-visene har svensk språkdrakt. Denne litteraturen ser ut til å være middelalderballadens litteraturhistoriske kontekst.

«Ballade» betyr dansevise (av latin ballare, «å danse»), men siden ordet ikke ble brukt om folkevisene før ca. 1970, kan det ikke brukes som indikasjon på at middelalderballadene var danseviser. Imidlertid danses det etter ballader på Færøyene. Hulda Garborg importerte den færøyiske langdansen til Norge i 1902. Slik «folkevisedans» ble særlig spredd gjennom Noregs Ungdomslag.

De nordiske balladene kan inndeles på mange måter, men etter at en gruppe forskere publiserte en nordisk typekatalog i 1978 (Types of the Scandinavian Medieval Ballad - TSB-katalogen) har det vært vanlig å dele dem i seks grupper:^[3]

• Naturmytiske ballader har mange trekk til felles med sagnene, og handler om bergtaking eller møter med underjordiske. Bergtakingsviser regnes som en undergruppe av disse (mellom dem finnes viser som Margit Hjukse). Balladen om Horpa eller de to søstre finnes over hele nordsjøområdet.
• Legendeballader er viser med religiøst innhold, om jomfru Maria eller Olav den hellige. Draumkvedet er den mest kjente av disse i dag. En annen er visa om Torjusdøtrene.
• Historiske ballader forteller om historiske hendelser og personer, men fortellingene er sjelden historisk korrekte. Falkvor Lommansson er en ballade som forteller om et bruderov som fant sted i 1288.
• Ridderballader er viser som forteller realistisk om livet blant adel og storbønder. De fleste handler om kjærlighet, men også om kamp og drap. Dette er den største gruppen av ballader.
• Troll- og kjempeviser forteller også om overnaturlige vesener, men fortellingene er mer eventyrlige enn de naturmytiske balladene. Mange av disse balladene har hentet stoff fra norrøn litteratur (fornaldersagaene). Balladen om Åsmund Fregdegjeva er et eksempel.
• Skjemteballadene er humoristiske viser. Mange skjemteballader er ganske grovkornet og spiller på kjønnsroller. Ungersvein på tinget eller Den fryktsomme ungersvenn skildrer en voldtekt der kvinna er den aggressive. Dyreviser (Kråkevisa og Tordivelen og flua) er en egen undergruppe under skjemteballadene. Disse har vært svært populære.

Balladestrofen kan ha fire linjer som rimer på andre og fjerde, med en fri versrytme, se stev. Men vanligvis er balladen tolinjet, og kan ha omkved (refreng) mellom og etter selve strofen («innsleng» og «ettersleng»). Rytmen er fri, og melodien former seg etter teksten. Til forskjell fra den eldre eddadiktningens stavrim har balladen enderim. Bare reint unntaksvis er rimet fullrim; det normale er vokalrim (assonans).

Middelalderballadene ble etter hvert sunget som episke viser, og med tiden fortrengt av andre musikalske sjangre. Da nasjonalromantikken kom, ble innsamlerne, spesielt de som kjente bygdelivet, oppmerksomme på visene, og skrev mange av dem ned. De fleste variantene og det best bevarte balladematerialet fant man i Telemark, der visene ble samlet og katalogisert av Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstad.

Landstad ga ut sin store samling Norske Folkeviser i 1853. Denne samlingen, mest fra Telemark, regnes i dag som helt sentral i innsamlingen av norsk folketradisjon. I forordet skrev Landstad at han følte han «redder skatter ut av et brennende hus», dvs. reddet i siste liten, for informantene var helst gamle folk. Et tilsvarende arbeid ble gjort i Valdres av skolelæreren Andris Eivindsson Vang. Også i Solør ble det dokumentert en levende balladetradisjon, i dag mest ivaretatt av Sinikka Langeland.

• Bengt R. Jonsson, Svale Solheim og Eva Danielson, The Types of the Scandinavian Medieval Ballad, Oslo 1978

• Velle Espeland: «…all for his maiden fair»