Minna Cauer

Minna Cauer
Født		Theodore Wilhelmine Marie Schelle 1. nov. 1841[1][2][3][4] Freyenstein[5] Wittstock[3]
Død		3. aug. 1922[1][4][6][7] (80 år) Berlin[8][3]
Beskjeftigelse		Pedagog, journalist, redaktør, kvinnesaksforkjemper
Ektefelle		Eduard Cauer (1869–1881)[9] August Latzel (1862–1866)[10]
Parti		Demokratische Vereinigung
Nasjonalitet		Tyskland[3]
Minna Cauer på Commons

Wilhelmine «Minna» Theodore Marie Cauer (1841–1922), var en tysk pedagog, journalist og kvinnesaksforkjemper. Hun anses som del av den radikale, borgerlige kvinnebevegelsen i Tyskland.

Hun ble født 1. november 1841 i Freyenstein i Brandenburg, som datter av presten Alexander Schelle (1804–1874) og hans hustru Juliane født. Wolfschmidt (død 1887). Hennes første ektemann legen August Latzel og deres sønn døde begge etter få år. Hun ble senere gift med Eduard Cauer (1823–1881), senere skoleadministrator (Schulrat) i Berlin.^[11]

Minna Cauer besto lærereksamen i 1867. Etter å ha blitt enke for andre gang i 1881, reiste hun til Danzig der hun viet seg til historisk forskning i kvinnehistorie. I 1888 reiste hun tilbake til Berlin og stiftet der foreningen Frauenwohl (kvinnevelferd). I motsetning til eldre borgerlige kvinnesaksforkjempere, betraktet hun en slik forening som en kampforening. Hun var ikke som mange andre kvinner opptatt av sosialt arbeid, men anså som det viktigste å gi kvinnene fulle statsborgerlige rettigheter og likestilt i såvel sosiale, rettslige, politiske som økonomiske spørsmål.^{[11][12][13][14]}

Fra 1895 utga hun tidsskriftet Die Frauenbewegung. I 1889 gikk hun inn i styret i Kaufmännischen Hilfsvereins für weibliche Angestellte (fritt oversatt Merkantile hjelpeforening for kvinnelige ansatte), som i samtiden talte mer enn 10 000 medlemmer.^[15] I 1899 ble hun den første leder av Verband Fortschrittlicher Frauenvereine, en radikal motsats til Bund Deutscher Frauenvereine. VFF gikk inn for kvinnelig stemmerett, som BDF lenge nølte med å gi sin tilslutning til. I 1902 deltok hun i stiftelsen av Deutscher Verband für Frauenstimmrecht.^[11][12][13]

Under første verdenskrig ble Cauer pasifist, etter at hun inn ledningsvis hadde skrevet patriotiske artikler. Hun kritiserte imidlertid Versaillestraktaten som hun ikke anså som grunnlag for en virkelig fred. I 1918 opplevde hun at kvinner fikk stemmerett i Tyskland.^[14]

Hun regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte blant de viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.^[16]

• Det tyske demokratiets pionerer