Mangefotinger

Mangefotinger
Tusenbein (denne arten finnes ikke i Norden)
Nomenklatur
Myriapoda Latreille, 1802
Populærnavn
mangefotinger, mangeføttinger tusenbein (i vid forstand)
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Leddyr
Gruppe		Mandibeldyr
Økologi
Antall arter:		14 000
Habitat:		i eller på jord
Utbredelse:		hele jorden
Inndelt i
dvergfotinger fåfotinger skolopendere (ekte) tusenbein

Mangefotinger eller mangeføttinger er en delgruppe av leddyrene. Det vitenskapelige navnet Myriapoda er satt sammen av de greske ordene myrios («mange» eller «masser») og pous («fot»). Mangefotinger blir ofte omtalt som «tusenbein» (i vid forstand), og den mest kjente delgruppen er nok (de ekte) tusenbeinene.

Den lange bøyelige kroppen gjør at disse dyrene kan komme seg fram på mange trange steder, og med det store antall bein har de stor skyvekraft. Mangefotinger lever på bakken (ikke i vann), i strøsjiktet, litt ned i jorden, under bark på råtnende trær, i kompost og lignende plasser. Men noen arter er tilknyttet strandsonen (havstrender).

Det er ikke uvanlig å se mangefotinger om en løfter på en stein eller graver litt i jorden. De fleste er nattaktive og vanligvis piler de da straks avgårde for å finne et gjemmested. Dessuten er mangefotinger ømfintlige for å tørke ut og søker til fuktige steder.

Bein
Mangefotinger har som navnet sier mange bein, men ingen har tusen bein. Antallet er fra 16 bein (8 par) til 750 bein (375 par), som hos den californiske arten Illacme plenipes. I Norden er det arten Ormekeisertusenbein (Ophyiulus pilosus) som har flest bein med opp til 234 (117 par). Yngre dyr som ikke er fullt utviklet (kjønnsmodne), kan ha færre kroppsledd og derfor også færre bein. Tusenbein er «dobbelfotinger», med to par bein på hvert kroppsledd, men de andre gruppene med mangefotinger har bare ett par bein på hvert kroppsledd, og er «enkeltfotinger».

Hodet
Antennene kan være korte (noen få ledd) til lange trådformede (mange ledd), uten «klubbe» ytterst. Noen arter er blinde, mens andre har punktøyne samlet i grupper. Disse øyegruppene kan bestå av få øyne på siden av hodet, til større grupper som kan ligne på fasettøyne. Gruppen «Langbeinskolopendere» (Scutigeromorpha, skolopendere) har fasettøyne og lengre bein enn andre mangefotinger, én art finnes i Norden (ikke Norge) og lever innendørs.

Kroppen
Mangefotinger er til forskjell fra mange andre leddyrgrupper bare delt i to kroppsavsnitt (tagmata), hodet og resten av kroppen.

Noen arter har jomfrufødsel (partenogenese). De fleste arter har to kjønn og paring skjer ved at hannen fører sine kjønnsorganer inn i hunnen, som hos tusenbein. Hannens kjønnsorgan sitter på undersiden av det sjuende kroppsleddet. Hunnen har sin kjønnsåpning på tredje kroppsring. Ofte holder hannen seg fast til hunnen (i hennes antenner), med sitt første beinpar, som kan være omdannet (redusert) til noen kroker. Andre arter, som hos dverg- og fåfotinger og noen skolopendere, avgir hannen en «spermiepakke», som hunnen senere plukker opp.

Mangefotinger legger egg. Skolopendere og jordkrypere har fullt antall bein og kroppsringer som nyklekte. Andre nyklekte mangefotinger har et betydelig færre antall av kroppsringer (og bein) enn de voksne. Utvikling fra egg til voksen kan ta mer enn ett år for noen arter.

Skolopendere har primitivt yngelpleie, og hunnen beskytter sitt avkom i opp mot tre måneder. Noen arter bygger små «bol» hvor de legger sine egg.

Enkelte skolopendere kan bli opptil 24 cm og er rovdyr som lever av alt fra små leddyr og -ormer til små krypdyr. De andre gruppene er hovedsakelig planteetere eller lever av dødt organisk materiale. Fåfotinger er fra 0,4 til 1 mm lange. Dverfotinger er også små, vanligvis fra 2 til 9 mm. De nordiske artene av tusenbein er fra litt under 3 mm til 47 mm, men en afrikanske tusenbeinart i slekten Archispirostreptus kan bli hele 38,7 cm.

Mangefotinger deler mange egenskaper med insektene, bl.a. at de har «enkelt-bein» og ikke spalteføtter, slik som flere andre leddyrs grupper med mange bein har. Mangefotinger har også, i likhet med insektene, såkalte malpighiske rør i tarmen som ekskresjonsorgan, samt trakeer til åndedrett. Derfor antok man tidligere at insektene var mangefotingenes nærmeste slektninger. Det har imidlertid vist seg at krepsdyrene er insektenes søstergruppe. De nevnte likhetene mellom insekter og mangefotinger kan derfor ikke lenger tolkes som homologier. Istedenfor må de være konvergenser som oppstod fordi både insektenes og mangefotingenes stamarter uavhengig av hverandre gikk over til et liv på land.

Mangefotingenes delgrupper – og deres innbyrdes slektskapsforhold (i hierarkisk skrivemåte) – er:

• Mangefotinger (Myriapoda)
  • skolopendere (Chilopoda)
  • Progoneata (kjennetegnes ved å ha kjønnsåpningen framme på kroppen):
    • dvergfotinger (Symphyla; har alltid 12 beinpar, 12 nordiske arter)
    • Dignatha (forenes av egenskaper som trakérør på buksiden, og «dobbelte kjever»):
      • fåfotinger (Pauropoda; har 8 til 11 beinpar, 21 nordiske arter)
      • tusenbein (Diplopoda; har fra 11 til 375 beinpar, 49 nordiske arter)

• Aanes, Halvor, Rekke leddyr (Arthropoda), oversikt over grupper, Universitetet i Oslo, besøkt 15. mars 2014.
• Andersson, G., Meidell, B.A., Scheller, U., Winqvist, J.-Å., Osterkamp Madsen, M., Djursvoll, P., Budd, G. & Gärdenfors, U. 2005. Mångfotingar: Myriapoda. Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna. ArtDatabanken, SLU, Uppsala. CF. ISBN 91-88506-53-3. 350 sider.

• (en) mangefotinger – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
• (en) mangefotinger i Encyclopedia of Life
• (no) mangefotinger hos Artsdatabanken
• (en) mangefotinger hos Fauna Europaea
• (en) mangefotinger hos Fossilworks
• (en) mangefotinger hos ITIS
• (en) mangefotinger hos NCBI
• (en) Kategori:Myriapoda – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Myriapoda – detaljert informasjon på Wikispecies