Nøkkelmakten

Nøkkelmakten er et teologisk begrep innen katolisismen, og dreier seg især om den stilling apostelen Peter fikk i disippelflokken, og som Peters etterfølgere, pavene, besitter på en særlig måte.^[1]

Uttrykket henger sammen med Jesu ord til Simon (Peter) i Matt. 16,13-20, med fokus på vers 19a (uthevet):

Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia, og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» «Og dere,» spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen».

Her tilkjennegir Jesus etter katolsk forståelse at han skal «bygge» sin kirke på Peter (det navnet Jesus i v. 18 gir Simon, er Peter / Kefas, som betyr klippe). Peter får en styringsfullmakt, og en enestående sendelse.^[2] Denne forstår den katolske kirke som en fullmakt som overdras fra Peter til hans etterfølgere (som etterhvert kalles paver), og innebærer myndigheten til å styre Kirken, og vokte den («vokt mine får», Joh 21, 15ff), til å dømme om læren og til å øve kirketukt. Katolikker tror at Kirken på jorden ledsages og styres fra himmelen (Matt 28,20) så den kan stå som sannhetens søyle og grunnvoll (1 Tim 3,15; Joh 16,13) ^[3]

At denne styringsfullmakten også har med syndenes tilgivelse å gjøre, fremgår av leddet etter nøkler - det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen. Selv om det favner vidt, favner det også syndenes tilgivelse.

Men mens nøkkelmakten er noe som Jesus gir til Peter alene, er, ifølge katolsk teologi, ikke syndstilgivelsesfullmakten som utøves av prester og biskoper som sådan forankret i nøkkelmakten. Den er jo gitt til Peter, og han er den eneste Herren uttrykkelig betrodde himmelrikets porter til.^[4] Skriftemålssakramentet anses innstiftet av Jesus etter oppstandelsen og gitt til alle apostlene^[5] - ikke bare til én (som fremgår av Joh 20,22-23). Når nøkkelmakten nevnes i samband med skriftemålet, gir det derfor mest mening i sammenhenger der det dreier seg om reguleringer knyttet til administrasjonen av skriftemålet (f.eks. dens liturgiske normal- og unntaksformer, visse bannstraffer, at en prest ikke kan absolvere fra seksuelle synder han selv har vært delaktig i, og en rekke andre ordningsspørsmål).