Nazistiske propagandafilmer

Nazistiske propagandafilmer er filmer som er laget for å spre nasjonalsosialistisk propaganda.^[2] Propagandafilmer var del av det tyske nazistpartiet NSDAPs omfattende system for politisk påvirkning av allmenheten gjennom ulike massemedier. Før og under andre verdenskrig produserte og støttet Joseph Goebbels og hans Riksministeriet for folkeopplysning og propaganda flere dokumentar- og underholdningsfilmer med et ideologisk budskap om nasjonal stolthet, antisemittisme, krigsinnsats og annet. Mange av filmene ble forbudt i Tyskland og Østerrike etter at naziregimet kollapset i 1945.^[3]

Historikk

Både partilederen Adolf Hitler og seinere propagandaminister Goebbels anså filmmediet som et propagandainstrument med enorm gjennomslagskraft. Partiet etablerte derfor en filmavdeling allerede i 1930, tre år før nazistene overtok makten og gjorde Tyskland til et diktatur.

Det ble laget over tusen filmer i det nasjonalsosialistiske Tyskland fra 1933 til 1945, hvorav de aller fleste, også underholdningsfilmer, på et eller annet vis uttrykte et ideologisk livssyn.^[5] De rundt hundre reindyrkede propagandafilmene berørte flere emner og omfattet flere sjangere. Filmene kunne fremme nazistiske idealer som nasjonal stolthet og militarisme, eller underbygge aggresjonen mot andre nasjoner og folkegrupper gjennom ekstremt jødehat eller motstand mot kommunisme og demokrati. Nazistene ønsket også å vinne støtte for den tyske krigsinnsatsen og få opinionen med seg i store samfunnsprosjekter: For eksempel gjaldt dette eutanasiprogrammet (Ich klage an, 1941).

Den nasjonalsosialistiske ideformidlingen spilte på enkle slagord og tydelige bilder som rettet seg direkte mot folkelige instinkter og følelser. Ved siden av informative dokumentarer og filmaviser, spilte underholdende langfilmer en viktig rolle i den store propagandasatsingen; dramaer, krigsfilmer, biografiske filmer, actionfilmer, thrillere og selv komedier.

Skuespillere i filmene var stjerner som Emil Jannings, Zarah Leander, Heinrich George, Paula Wessely og Kristina Söderbaum.

Mange av nazifilmene ble forbudt av det allierte kontrollrådet etter det tyske nederlaget i krigen i mai 1945. Forbudet gjelder fortsatt i mange land,^[3] og filmene vises bare i spesialforestillinger direkte koblet til innledninger og samtaler om den historiske sammenhengen. Likevel er flere nazistiske propagandafilmer fritt tilgjengelige gjennom YouTube og arkiver på nettet.

Propagandafilmer med mer eller mindre tydelig ideologisk budskap, politisk reklame og nasjonal patriotisme ble også laget av de allierte under krigen, ikke aksemaktene.