Ne Win

Ne Win
Født		24. mai 1911[1] Paungdale
Død		5. des. 2002[2][1][3][4] (91 år) Yangon
Beskjeftigelse		Offiser, politiker, militær leder
Embete		Myanmars president (1974–1981) Prime Minister of Myanmar (1958–1960) Union Revolutionary Council (1962–1974) Burma Socialist Programme Party (1962–1988)
Utdannet ved		University of Yangon
Ektefelle		June Rose Bellamy
Barn		Sandar Win
Parti		Anti-Fascist People's Freedom League (1962–) Burma Socialist Programme Party (1944–)
Nasjonalitet		Myanmar
Utmerkelser		Rajamitrabhornordenen Ramon Magsaysay-prisen
Signatur
Ne Win på Commons

Bo Ne Win (født 14. mai 1911 i Paungdale under navnet Shu Maung, død 5. desember 2002 i Yangon) var militæroverhode og den «sterke mann» som ledet Burma mellom 1962 og 1988.

Ne Win, egentlig Shu Maung, kom fra høyere middelklasse i Paungdale, cirka 320 km fra Rangoon. Familien hans var opprinnelig kinesisk. Med biologi som fag på universitetet i Rangoon, håpet han å lykkes, men han strøk og sluttet etter to år. Han fikk jobb som postmann, og i 1930-årene ble han medlem av nasjonalistgruppa Dobama Asiayone («We Burmans Association»), sammen med blant andre Aung San og U Nu. Han jobbet seg oppover i organisasjonen, og i 1941 var han med de såkalte «Thirty Comrades» som trente med japanske styrker under krigen. Han hadde også en ledende posisjon i Burmese Independence Army (BIET). I løpet av denne tiden skiftet han navn til Bo («kommandør») Ne Win («Strålende sol»). Tidlig i 1942 var han med da japanerne rykket inn i Burma for å ta landet av britiske hender.

Men BIET vendte etter hvert ryggen til japanerne da det ble klart at de ikke kom til å gi de selvstendighet slik som de hadde lovet. Mot slutten av den andre verdenskrigen, i mars 1945, allierte de seg med britene. Ne Win, som var en av BIET sine kommandører, var raskt ute med å skaffe seg kontakter blant britene. Han deltok på Kandy-møtet, og ledet flere angrep mot kommunistiske undergrunnsorganisasjoner i Pyinmana-området i perioden 1946–48.

Burma ble selvstendig 4. januar 1948, og de første 14 årene hadde de en parlamentarisk regjering og tilsynelatende demokrati under statsminister U Nu. Men landet var svært splittet politisk, mellom annen illustrert gjennom drapet på frigjøringshelten Aung San i 1947. Omstendighetene rundt dette er ikke fullstendig klarlagte; den politiske rivalen U Saw ble dømt for medvirkning, men det går også rykter om at britiske offiserer i mellomsjiktet skal ha hatt noe med mordet å gjøre.

I kjølvannet av frigjøringen var det opprør både i hæren og blant flere etniske minoritetsgrupper. I 1949 ble Ne Win spurt om å overta stillingen som øverstkommanderende i hæren for å rydde opp i dette. Han omstrukturerte styrkene og gjenopprettet samholdet, men landet var fremdeles politisk splittet og regjeringen var lite effektiv.

I 1958 ble partiet Anti-Fascist People's Freedom League (AFPFL) splittet i to på grunn av politisk uenighet, og leder og statsminister U Nu var nær ved å bli felt på mistillitsforslag. Han gikk til Ne Win og tilbød han å bli midlertidig statsminister. Denne oppgaven mestret han godt, og landet ble styrt bra under denne «barnevakt-regjeringen». I februar 1960 var det valg i landet, og i april samme året, overlot Ne Win igjen makten til U Nu.

Men mindre enn to år senere, 2. mars 1962, tok Ne Win tilbake makten, denne gangen gjennom et militærkupp og som leder av partiet Burma Socialist Programme Party (BSPP). Han innførte et system som inneholdt elementer av ekstremnasjonalisme, marxisme og buddhisme. Blant annet var planen å isolere landet helt fra resten av verden. I ti år kunne ikke utlendinger oppholde seg i landet i mer enn tre døgn, tidlig på 70-tallet ble visumperioden utvidet til en uke. Økonomien ble nasjonalisert, utlendinger ble utvist, politiske motstandere ble fengslet og etniske opprør ble slått hard og brutalt ned på. Alt som et ledd i det Ne Win og Revolusjonsrådet kalte «den burmesiske vei til sosialisme». De største minoritetsproblemene hadde de i sydøst, hvor britene hadde lovet karenfolket sitt eget land i forkant av frigjøringen. Protester mot regimet ble slått hardt ned på, som for eksempel studentprotestene i Rangoon i 1962, som endte med at titalls studenter ble skutt ned og drept, og hovedkvarteret til studentunionen RUSU ble sprengt i luften.

Ne Win giftet seg til sammen fem ganger og har mistet fem barn til sammen fra disse ekteskapene. I 1972 døde favorittkona hans, Khin May Than, alias Kitty Ba Than, og dette skal ha gått hardt inn på ham. Han ble også kjent for å være svært opptatt av astrologi og nummerologi. Han hadde flere privat tilsatte astrologer som skulle gi ham råd ut ifra spådommene sine, og ryktet sier at dersom sjefsastrologen hans «så» et kommende blodbad, ville Ne Win stille seg fremfor speilet, sprute blod fra et slaktet dyr i speilet og skyte på sitt eget speilbilde. Sånn skulle han unngå å bli drept i virkeligheten. I 1987 fikk han høre fra astrologen sin at 9 var lykketallet hans. Følgelig bestemte han at alle pengesedler heretter skulle ha tverrsummen ni eller inneholde tallet ni – og folkets oppsparte penger ble verdiløse over natten.

Ne Win sitt vanstyre av landet fikk etter hvert særlig de utdannede klassene til å forlate landet. Ettervirkningene av dette merkes fremdeles i Myanmar. Den proteksjonistiske politikken hadde også store skadevirkninger på økonomien. Folk fikk ikke tak i grunnleggende varer, svartebørsmentaliteten herjet, og staten gikk også gradvis konkurs. I 1987 erklærte FN Burma som et av de minst utviklede landene i verden (MUL-land).

Våren 1988 kom det igjen til massive demonstrasjoner mot regimet, og 23. juli gikk Ne Win av som leder for BSPP og dermed revolusjonsrådet. Men etter en kort «demokratisk sommer» ble han erstattet av general Saw Maung, som opprettet det om mulig, ennå mer brutale SLORC (State Law and Order Restoration Council). Mange mener at Ne Win figurerte i kulissene i minst ti år etter at han offisielt gikk av. Men fra om lag 1998 begynte posisjonen hans å krympe synlig. I september 2002 ble en av svigersønnene hans dømt til døden for å ha planlagt et kupp i tidligere SLORC, det som nå het SPDC (State Peace and Development Council). Dermed ble Ne Win satt i husarrest fra mars 2002. Han døde 5. desember 2002, 92 år gammel, fremdeles ikke frigitt. Det faktum at han ikke fikk verken en statlig bisettelse eller noe annen synlig oppmerksomhet, betyr at han hadde falt grundig i unåde hos de som i dag sitter med makten i Burma, nå kalt Myanmar.