Slaveri

Slaveri, eller trelldom, er når et menneske innehar juridisk eiendomsrett til et annet menneske. Dette gjelder også retten til å styre over en annens arbeidskraft og til å selge den andre personen videre. Disse rettighetene vil ofte være knyttet sammen med andre rettigheter, som for eksempel retten til å mishandle slaven uten straffeansvar.

Betegnelsen slaveri har også blitt brukt blant annet i Danmark og Norge om en avstraffelsesmetode, det vil si hardt straffarbeid. Uttrykket brukes også innen zoologi om eksempelvis maur som stjeler pupper fra andre maurtuer og setter dem i arbeid når de klekkes.

Slaveri har vært vanlig i mange kjente sivilisasjoner. Både i antikkens Hellas og Romerriket var slaveri ansett som en nødvendighet, som også for en del slaver innebar bedre kår enn det frihet ville gi. De kunne oppnå privilegier av sin eier, til og med bli adoptert, mens fattigdom kunne innebære sult og få muligheter. Aristoteles uttalte at «En slave er en eiendel med en sjel», og at «bruken av husdyr og slaver er omtrent det samme; begge lar oss møte tilværelsens behov med sine fysiske anstrengelser». I første bok av Politikken slår han fast at «menneskeheten er delt i to: Herrer og slaver, eller om man vil, grekere og barbarer» . Det høres ut som han mente at enhver som ikke var gresk, kunne – eller til og med burde – fanges og gjøres til slave. Imidlertid bemerket han at noen (ikke minst stoikerne) hevdet at «en herres makt over slaver er mot naturen», og at skillet mellom herre og slave bare var et påfunn av loven, og derfor urettferdig. Slike utsagn var betydningsfulle på 1500-tallet, da man anså at Aristoteles kunne gi rett svar på alt. Platon sammenlignet slaven med kroppen, herren med sjelen. Han ville gjerne gjøre slutt på at grekere kunne holdes som slaver, men motsatte seg ikke at utlendinger var slaver. Sofisten Alkidamas^[1] krevde at spartanerne satte nabofolket messenianerne fri, og mente at skillet mellom en fri og en slave var naturstridig.^[2] Kynikerne hevdet at en slave beholdt sin frie sjel, selv om han var underlagt sin herres vilje, og Diogenes uttalte at den som gjorde seg avhengig av en annens tvungne arbeid, var den egentlige slaven. Men slike sofistikerte betraktninger hjalp jo ikke slavene. Romerne skilte mellom en servus (slave) og en colonus (leilending). En slave hadde status som res (en ting) og kunne verken skrive testamente, vitne i en sak eller anmelde noe. Imidlertid kunne en slave straffes om han gjorde en forbrytelse, noe som beviser at romerne selv innså at slaver ikke var «ting» – i så fall kunne de jo ikke blitt straffet. Seneca skrev at slaveri var en kroppslig affære; sjelen forble fri.

Cicero mente at all ulikhet, som for eksempel slaveri, kunne forklares med forfall, og skrev i De Republica at det var lovlig å ta et beseiret folk som slaver hvis folket det var tale om, ikke kunne regjere seg selv. Verken han eller andre romerske skribenter vurderte muligheten av å avskaffe slaveriet; for dem dreide saken seg om at slaver ikke skulle utsettes for overgrep eller grusomhet. Keiser Hadrian beskyttet ved lov, slaver mot drap og fysiske overgrep fra eieren. Keiser Antoninus Pius rettferdiggjorde sine humane lover om behandling av slaver med at disse lovene også var i slaveeierens interesse. For øvrig erklærte han at det ikke skulle stilles spørsmål ved herrens makt over sine slaver. Stoikere og kristne satte heller ikke spørsmål ved eksistensen av slaveri; men særlig stoikerne var kritiske til hva slaveri forårsaket. Stoikeren Epiktet, som selv var født som slave, lurte på om frigivning var til fordel for alle slaver; men han var også opptatt av den onde påvirkningen det kunne ha på folk å eie andre.^[3]

De mytologiske og moralske tekstene i Bibelen nevner slaveri mange steder. For eksempel forteller Det gamle testamentet om den jødiske profeten Moses som ledet sitt folk ut av trelldommen i Egypt og dermed grunnla den israelittiske nasjonen. Jødene hadde selv slaver, og Moseloven skiller mellom kvinner, menn og ulike folkegrupper. I Andre Mosebok tillater Gud hebraiske fedre å selge døtrene sine som slaver for alltid, mens hebraiske menn kan selge seg selv som slaver for en periode på seks år for å betale gjeld.^[4] I Tredje Mosebok tillates imidlertid israelittene å kjøpe mannlige slaver fra nabofolkene og la dem gå i arv til barna som så kan eie slavene for alltid.^[5] Loven tillater også eierne å pryle slavene hardt, men gjør det straffbart å drepe. For øvrig ble barn av slaver født inn i trelldom. Bibelens syn på slaveri har siden vært sterkt omdiskutert, der kristne både har forsvart og fordømt slaveriet ut fra egne bibeltolkninger.^[6]

Vil du få deg en slave eller en slavekvinne, skal dere kjøpe dem av folkeslagene som bor rundt omkring dere. Dere kan også kjøpe slaver av de fremmede som holder til hos dere, og av etterkommerne deres som bor hos dere og er født i landet. Dere kan eie dem, og dere kan la dem gå i arv til barna deres etter dere, så de kan eie dem for alltid. Dere kan bruke dem som slaver. Men blant dine brødre israelittene må ingen være som en hard hersker mot andre.

Vers 44-46 i Tredje Moseboks kapittel 25 i Det gamle testamentet i Bibelen, det vil si fra Moseloven som Gud ga til sitt utvalgte folk israelittene.^[5]

: Dere som er slaver skal være lydige mot deres jordiske herrer. Vis ærlig og oppriktig respekt, på samme måten som dere ærer og er lydige mot Kristus. Pass på at dere alltid gjør jobben dere skal, også når ingen ser dere. Vær tjenere for Kristus, slik at dere gjør Guds vilje av et helt hjerte. Arbeid hardt og med godt humør, som om dere gjorde det for Herren Jesus og ikke for mennesker.

Apostelen Paulus' råd til slaver i hans brev til efeserne i Det nye testamentet i Bibelen^[7]

Annen Mosebok 2:16 Den som bortfører et menneske og selger ham, eller om han blir funnet som fange i hans hånd, han skal sannelig dø.

Timoteus 1:8-10 Men vi vet at loven er god dersom noe bruker den på lovlig vis, så han vet dette at loven ikke er satt for en rettferdig, men for lovløse og selvrådige, for ugudelige og syndere, for (…) menneskerøvere, (…) og alt annet som er imot den sunne lære, efter evangeliet om den salige Guds herlighet, det som er meg betrodd./>

Slaver fra sørlige etiopiske områder ble ført nordover til det osmanske Egypt og også til havner ved Rødehavet for eksport til Arabia og Persiabukta. I 1838 ble det anslått at 10 000 til 12 000 slaver ankom Egypt årlig ved hjelp av denne ruten. Et betydelig antall av disse slavene var unge kvinner, og europeiske reisende i regionen registrerte å se et stort antall etiopiske slaver i den arabiske verden på den tiden. Det er anslått at 5000 etiopiske slaver passerte gjennom havnen i Suakin alene hvert år, på vei til Arabia, og la til at de fleste av dem var unge kvinner som endte opp med å bli prostituert av sine eiere.^{[trenger referanse]}

I Go Paramount-høvdingdømmene i det 19. århundre besto så mye som tre fjerdedeler av befolkningen av slaver. Blant Ashanti og Yoruba ble en tredjedel slaver. I det 19. århundre besto over halvparten av befolkningen av slaver blant Duala i Kamerun, Ibo og andre folk i nedre Niger, Kongo og Kasanje-riket og Chokwe i Angola.^{[trenger referanse]}

Blant noen av de forskjellige islamske berbiske tuaregene i Sahara og Sahel fortsatte slaveriet i hvert fall frem til 1975. Andelen slaver varierte fra rundt 15 prosent blant Adrar til kanskje 75 prosent blant Gurma. I Senegambia, mellom 1300 og 1900, besto omtrent en tredjedel av befolkningen av slaver. I Sierra Leone i det 19. århundre var nær halvparten av befolkningen slaver.^{[trenger referanse]}

I 1841 var det anslagsvis åtte millioner eller ni millioner slaver i India, hvorav mange var jordbruks- eller bygningsslaver – det vil si slaver som var knyttet til landet de jobbet på, men som likevel kunne bli fremmedgjort fra det. Malabar hadde den største andelen slaver, om lag 15 prosent av den totale befolkningen. De agrestiske slavene var opprinnelig underkuede samfunn. Resten av slavene ble rekruttert individuelt ved kjøp fra forhandlere eller foreldre eller at sultende solgte seg selv, og de kan klassifiseres som husholdningsslaver.^{[trenger referanse]}

Slaveriet i det hinduistiske India ble komplisert av slaveeiernes rituelle behov for å vite opprinnelsen til slavene sine, noe som forklarer hvorfor de fleste av dem var av innfødt opprinnelse.^{[trenger referanse]}

Slaveri ble også utbredt i andre deler av Asia. En fjerdedel til en tredjedel av befolkningen i enkelte områder i Thailand og Burma (Myanmar) var slaver i det 17. til det 19. århundre og i slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre.^{[trenger referanse]}

I våre dager kjenner de fleste i vesten best til slaveri fra europeisk kolonihistorie. Gjennom slavehandelen med Afrika ble anslagsvis 11,5 millioner afrikanere fraktet over Atlanterhavet. Det er stor usikkerhet knyttet til disse tallene, men de fleste historikere anslår et antall rundt 9,5 millioner^[8][9] ble solgt som slaver til både Sør- og Nord-Amerika. Det store behovet for slaver i koloniene oppstod etter at sykdommer fra Europa nærmest utraderte de innfødte (amerikansk urbefolkning). Men tilfelle er også at Isabella, den spansk dronningen, forbød slaveri av urbefolkningen med mindre de var fiendtlige eller kannibalistiske. Urbefolkningen ble styrt til å være undersåtter av kronen. Columbus ble forhindret fra å selge dem i Sevilla, og de som allerede var solgt, ble sporet, kjøpt fra sine kjøpere og løslatt.

Det er antatt at det totalt ble fraktet 9,5 millioner slaver fra Afrika (her holdt utenfor arabisk frakt):^[10]

• 38 % av slavene til portugisisk Brasil,
• 16 % til spansk Amerika og spansk Karibia,
• 40 % til De karibiske øyer (nederlandsk, fransk, britisk),
• 4 % til britisk Nord-Amerika,
• 2 % til Europa og Asia.

Rundt 17 millioner østafrikanere antas å ha blitt solgt som slaver av de arabiske slavehandlerne. Den såkalte transatlantiske slavehandelen der europeere førte afrikanere til Amerika, er den som i nyere tid er best kjent. Men i virkeligheten var den arabiske slavehandelen i Øst-Afrika betydelig verre. 

Åtte millioner afrikanere ble fraktet fra Øst-Afrika til Marokko eller Egypt via den transsahariske ruten. Totalt ni millioner mennesker ble deportert til Rødehavet eller Det indiske hav. 

Arabiske slavehandlere transporterte afrikanere fra dagens Kenya, Mosambik, Tanzania, Eritrea, Etiopia og andre deler av Øst-Afrika til Irak, Iran, Kuwait, Somalia, Tyrkia og andre deler av Midtøsten og Sør-Asia over Det indiske hav (hovedsakelig Pakistan og India). I motsetning til den transatlantiske slavehandelen, leverte arabiske slavehandlere afrikanske slaver til den muslimske verden, som på sitt høydepunkt strakte seg over tre kontinenter fra Atlanterhavet til Det fjerne østen.

Tre av fire slaver omkom før de nådde markedet der de skulle selges. Sult, sykdom eller tretthet fra lange turer var årsakene. 

Den arabiskdominerte slavehandelen i Øst-Afrika var størst på 1800-tallet, hvor cirka 1,5 million afrikanere ble tatt som slaver.

Slaveri har vært praktisert i nesten alle kulturer. Dette gjaldt også i Afrika før kolonisatorenes ankomst. Etniske grupper som Yao, Maku og Marava kjempet mot hverandre i det sentrale Øst-Afrika, mens hele folk på kontinentet handlet med mennesker de hadde tatt til fange i konflikter.

Som et resultat kom arabiske slavehandlere over allerede eksisterende institusjoner som hjalp til med å anskaffe slaver for deres mål. På Zanzibar blomstret slavehandelen. Araberne lette etter slaver for å transportere til Midtøsten eller for å jobbe med nellikavlinger.

Slaveri var også en del av forskjellige afrikanske kulturer. Når det gjaldt eksport, var stammeafrikanere de viktigste aktørene. Fordi mange afrikanske samfunn manglet fengsler, ble folk som ble tatt til fange solgt.

Fra 1750-årene ble slaveri og slavehandel angrepet fra mange hold, først og fremst fra kvekere, metodister og opplysningstidens filosofer.

Fordømmelsen av slaveriet regnes av noen for å stamme fra Rousseaus tanker om likeverd, og diskusjoner rundt slaveri og slavehandel verserte i både Frankrike og Storbritannia fra 1760. Av andre regnes det for å stamme fra de kristne tankene om likeverd og rettferdighet. Sachsenspiegel som ble skrevet i 1120, den mest innflytelsesrike tyske lovsamlingen fra middelalderen, fordømmer slaveri som et brudd på menneskets likhet med Gud. Før dette igjen forbyr «The Council of London» i 1002 slavehandel: «La ingen heretter våge å engasjere seg i den beryktede virksomheten, som er utbredt i England, med å selge mennesker som dyr. Disse tankestrømmene og endringene i synet på hva det vil si å være et menneske, førte til en stor politisk bevegelse i Europa og Amerika, den såkalte abolisjonismen. De som på den tiden forsvarte slaveriet, var selv preget av kolonistisk tankegang, og hadde velstand å tape dersom det ble endret.

Samtidig var det den europeiske koloniseringsbevegelsen i andre halvdel av det 19. århundre som satte en stopper for slaveri i mange deler av Afrika, Øst-Asia og Sørøst-Asia.

Den britiske «imperialistiske frigjøringen» kan tilskrives den voksende kraften til den filantropiske bevegelsen og den dobbelrolle skifte i det britiske imperiets fokus, geografisk fra vest (Karibia) til øst (India), og økonomisk fra proteksjonisme til laissez-faire.

I det vestlige Europa og Nord- og Sør-Amerika var abolisjonisme en historisk bevegelse for å gjøre slutt på slavehandelen og samtidig løslate og frigjøre eksisterende slaver. Bevegelsen begynte allerede med en tidlig spansk lov på midten av 1500-tallet, og fortsatte særlig i opplysningstiden på 1700-tallet. Storbritannia forbød å ta nye slaver fra 1807 og hele slaveriet i det britiske imperiet i 1833. Det franske koloniriket fulgte etter med samme forbud femten år senere, mens slaveri først ble forbudt i USA så sent som i 1865 med det 13. tillegg til USAs grunnlov. Før den tiden hadde aktivister, menneskerettighetsforkjempere og abolisjonister kjempet en lang kamp for å nå disse målene.

I 1274 nevner Norges Landslov bare tidligere slaver, noe som antyder at slaveriet ble avskaffet i Norge. I 1792 vedtok Danmark-Norge, som det første land i verden, en lov som forbød handel med slaver. I realiteten var dette bare en privatisering av handelen, da forbudet i første omgang gjaldt den dansk-norske stats handel. Samme lov åpnet derimot for både privat og utenlandsk slavehandel i danske havner i en tiårig overgangsperiode. Dermed økte antallet slaver fraktet mellom danske havner frem mot det fullstendige forbudet i 1802. En regner med at omtrent 85 000 slaver ble fraktet av dansk-norske skip, hvorav 30 000 de siste 10 år. Selve slaveriet ble forbudt i danske kolonier først i 1848, og mye illegal handel fant sted fra 1802 til 1850.

I 1807 ble det vedtatt at britiske skip ikke lenger kunne frakte slaver. I 1833 ble slaveriet forbudt i de britiske kolonier, og Frankrike fulgte etter i 1848. Slaveri ble forbudt i USA i 1865 og i Brasil i 1888.

Tyrkia underskrev i 1890 Brussels Conference Act for å redusere slaveriet. Først i 1964 ble forbud mot slaveri tatt inn i deres eget lovverk.

Russisk erobring av Kaukasia førte til avskaffelse av slaveriet på 1860-tallet og erobringen av de sentralasiatiske islamske khanatene Bukhara, Samarkand og Khiva på 1870-tallet. Et beryktet slavemarked for fangede russiske og persiske slaver var sentrert i Khanatet Khiva fra det 17. til det 19. århundre. På begynnelsen av det 21. århundre holdt tsjetsjenere og ingusjere russiske fanger som slaver eller under slavelignende forhold i fjellene i det nordlige Kaukasus.

Kina inkluderte i lov fra 1909 som vedtatt i 1910, forbud mot slaveri selv om praksisen fortsatte til minst 1949.^[11] Men fremdeles er anslagsvis 3 388 400 mennesker ofre for moderne slaveri (0,25 % av befolkningen), ifølge 2016 GSI. Tilsvarende andel i Nord-Korea er 4,37 % av befolkningen ifølge 2016 GSI, som lever i moderne slaveri – den høyeste andelen, men ikke antall, i verden.

I 2003 innførte Niger straff mot slaveri. Tsjad innførte straff mot slaveri i 2017. Mauritania var det siste landet i verden som forbød slaveri i 1981. Det var ikke før i 2007 at regjeringen, som sto overfor internasjonalt press, vedtok en lov som ville straffeforfølge slaveeiere^{[trenger referanse]}. I Sudan er ikke slavehold tatt inn i deres nye straffelov.^{[trenger referanse]}

Etter at afrikanske slaver var tatt eller kjøpt, ble de lenket sammen slik at de ikke kunne rømme. De ble tvunget til å marsjere til kysten, der de ble solgt til europeiske slavehandlere, tatt om bord i slaveskip og fraktet over Atlanterhavet. Forholdene om bord i skipene var svært dårlige. Under dekk ble slavene dyttet så tett sammen at de knapt kunne bevege seg. De var fortsatt lenket sammen. Jo flere slaver på et skip, jo bedre lønnet det seg for slavehandleren. Et typisk slaveskip var på to til tre dekk, slik at man skulle få plass til flest mulig. Det var mørkt, lite luft og mangel på toaletter, og den lille mengden mat og vann de ble tildelt, var svært dårlig. Det ble sagt at man kunne lukte et slaveskip på flere kilometers avstand. En slik tur tok bortimot ti uker, og mange fikk sykdommer som følge av de dårlige forholdene. Mannskapet var redd for at det skulle oppstå epidemier, og kastet derfor syke og døde slaver over bord. De som overlevde, ble ofte skilt fra familiene sine og solgt videre rundt til forskjellige slavehandlere.

For ledelsen var slavene mer verd enn mannskapet, og ved knapphet på mat, fikk de mat før mannskapet. John Newton, som var kaptein på et slaveskip, og dessuten kjent for senere å ha skrevet 280 salmer, deriblant «Amazing Grace», «Glorious things of thee are spoken» og «How sweet the name of Jesus sounds» etter at han fikk en religiøs oppvåkning og forlot slavehandelen, forteller i sin loggbok at han på en reise brukte åtte måneder på å fylle opp skipet med slaver, men på grunn av den høye dødeligheten under overfarten, gav frakten ingen fortjeneste om ikke skipet var fullastet. Hvis man ankom Karibia i desember når sukkerhøsten tok til, var prisen på slaver høyere, men til gjengjeld bød årets siste tre måneder på de verste værforholdene i Atlanterhavet. Han beskriver sjøfolkenes fortvilte forsøk på sykdomsforebyggelse: «De skrubbet rommene, røykte deretter skipet med tjære, tobakk og svovel i to timer, og vasket etterpå med eddik.» Salmedikteren skrev om slavene som strøk med, at de «dør», hvorimot de hvite sjøfolkene som strøk med, «forlater denne verden».

På sin første reise dro Newton ut med en 30-manns besetning, hvorav 7 døde i løpet av triangelreisen. Dette gir en høyere dødelighet enn blant slavene, noe som ble påregnet, siden hvite var mindre motstandsdyktige mot tropesykdommer.^[12] Av datidens offentlige skipsregistre fremgår det at gjennomsnittlig dødelighet for mannskapet på slaveskip var i overkant av 20 %.^[13] Men på en transport fraktet John Newton 218 slaver, hvorav hele 62 omkom under overfarten.^[14] Ved ankomst til Vestindia fikk slavene de første tre årene større matrasjoner og lettere arbeidsoppgaver som en tilvenning til slavetilværelsen. Like fullt døde nærmere en tredjedel i løpet av disse tre første årene. De som overlevde, ble ansett som klare for det hardeste arbeidet.^[15]

Hva gjelder den arabiske transport av slaver fra øst til Nord-Afrika, døde et større antall. Ifølge vitenskapelige bevis^[hvilke?] omkom omtrent tre av fire slaver før de nådde markedet der de skulle selges. Sult, sykdom eller tretthet fra lange turer var årsakene.^{[trenger referanse]}

«Fredensborg» er det best kjente dansk-norske slaveskipet.

På 1700-tallet var sukker Storbritannias viktigste importvare, og sukkerslavene i Karibia hadde langt høyere dødelighet enn bomullsslavene i Sørstatene^[16]. Slavene måtte plante sukkerrørskudd i hull som de grov med bare hendene, ofte i sumpmark med mye malariamygg, og måtte gjødsle jorden med kumøkk som de fraktet på hodet i dryppende kurver med vekt på oppunder førti kilo. Den mest intense perioden var de fem månedene med innhøsting. I stekende sol måtte slavene stå bøyd hele dagen og kutte av sukkerrørene nederst med en tung machete. Sukkerrør har knivskarpe kanter, som lett kan stikke og skade øyne og ansikt. Slavene fikk ikke noe verneutstyr, og i et tropisk klima kan jorden dyrkes året rundt, og gir ingen hvile i vinterhalvåret. Svære knipper med innhøstede sukkerrør måtte bæres til møllen og kjøres to ganger gjennom digre valser som presset ut saften. Slavene som kokte saften i kobberkjeler, ble ofte skåldet under arbeidet. Sukkerrørene måtte umiddelbart til møllen når de hadde gjæret en dag eller to etter innhøsting, og møllene måtte ofte gå døgnet rundt for å få arbeidet unna. Slavene måtte da arbeide i møllen og kokeriet annenhver natt i tillegg til full dag på markene. Da maktet de sjelden å gå tilbake til hyttene etter endt skift, men sovnet på marken med klærne gjennomvåte av sukkersaft, noe som påførte dem lungebetennelse.

Lady Nugent, som var gift med guvernøren på Jamaica, rapporterte fra en plantasje at folkene i kokeriet jobbet tolvtimersskift og derfor sovnet iblant og fikk fingrene inn i kvernen. Møllevalsene hadde ingen bremser, så det lå en øks klar om dette skjedde, slik at man kunne kutte armen av den uheldige, for det var eneste mulighet for redning. På en plantasje på Barbados mistet en plantasjeeier to sammenlenkede slavinner, da den ene fikk fingrene i klem mellom valsene, slik at kroppen hennes ble trukket gjennom møllen. Jernlenken ble også kjørt gjennom valsene, så den andre kvinnen ble dradd inntil og hodet hennes revet av kroppen. Ilden som flammet natten igjennom, den skåldende væsken, de dødelige valsene ­– alt dette gir inntrykk av Karibia som et underjordisk helvete. Straffen om en eier drepte en slave, var bare en bot på £ 15. Men en rømt slave på Barbados som hadde vært borte i tretti dager eller mer når han ble funnet, ble dømt til døden.^[17]

Siden den dyrkbare jorden var forbeholdt sukkerdyrking, ble slavenes kosthold tilsvarende slett. Protein fikk de bare i form av sursild og salt torsk som var for dårlig til å omsettes i Storbritannia, og som bare ble levert en eller to ganger i året, slik at det ofte dreide seg om råtten mat. Mytteriet på Bounty fant sted under kaptein William Blighs tokt for å hente brødfrukt fra Tahiti til Karibia, der brødfrukten skulle dyrkes som billig føde til slavene. Det første toktet mislyktes på grunn av mytteriet, men på en annen reise hentet han den ønskede varen, og ble belønnet med tilnavnet Brødfrukt Bligh samt tusen guineas fra den lovgivende forsamling på Jamaica. Han brakte også med seg en ny art sukker fra Tahiti, denne gav bedre avling.^[18]

Alvorlige mangelsykdommer var vanlige blant slavene, kvinnene nådde menopause før de var 35, og over halvparten fikk aldri barn. Statistikk viser hvordan slaver på plantasjer som Codrington, som ble eid av den anglikanske kirke, med overlegg ble satt til å arbeide på seg en tidlig død. Da slaveriet i USA ble avskaffet, hadde mindre enn en halv million slaver importert fra Afrika, vokst til en befolkning på nesten fire millioner. Da slaveriet ble avskaffet i britisk Vestindia, hadde derimot en samlet import av over to millioner slaver etterlatt bare 670 000 overlevende.^[19] Etter at Frankrike hadde erklært krig mot Storbritannia 1. februar 1793, oppbrakte Royal Navy franske skip de kom over, og unnlot å behandle de frie svarte og mulattene blant de franske mannskapene som krigsfanger. I stedet solgte britisk marine dem som slaver for å tjene penger på dem.^[20]

Under slaveopprøret på St. Domingue (våre dagers Haiti) led Napoleon større tap enn ved Waterloo, og den franske statskassen ble tømt. I hemmelighet fratok han mulattene deres rettigheter som likeverdige og gjeninnførte slaveriet og slavehandelen, som den franske revolusjon hadde avskaffet. Da dette ble kjent, grep opprørerne igjen til våpen. Den franske generalen som skulle nedkjempe dem, rigget til historiens første gasskammer ved å stue svarte og mulatter inn i lasterommet på et skip og brenne svovel der hele natten igjennom. Om morgenen ble likene slengt over bord og flere fanger stuet inn. Napoleon holdt opprørslederen Toussaint L'Ouverture isolert i Fort de Joux, en festning fra 800-tallet i Jurafjellene. Der døde Toussaint 7. april 1803 etter ti måneders fangenskap, men hans død kostet Napoleon fotfestet i Amerika. I stedet for å utbygge sitt imperium i Louisiana slik han hadde planlagt, solgte han området til USA for femten millioner dollars. De seirende slavene kunne 1. januar 1804 proklamere republikken Haiti.^[21]

Trelldom er den tradisjonelle skandinaviske betegnelsen på slaveri. I førkristen tid var bruk av treller vanlig i Norge og Skandinavia. I vikingtiden benyttet skandinavene seg av treller, både ufrie skandinaver og treller som ble røvet fra andre land i Europa. Det å holde treller var nedfelt i lovene, men 3–4 generasjoner etter vikingtoktene hadde trellene tjent opp nok til å kunne kjøpe seg fri. Vikingene førte slaver fra Baltikum til Konstantinopel, og de tok slaver på Irland og førte dem til arabiske land, hvor hvite treller var en svært populær handelsvare. I Skandinavia forsvant slaveriet i løpet av 1100-tallet, men trellenes frigjøring var ingen kampsak for kirken. Høvdinger på Island røvet iblant hverandres kvinner for å øve press på motstanderen. Man vet også at kvinner kunne være med på å planlegge ran av seg selv. Så sent som i 1170-årene utstedte erkebiskop Øystein Erlendsson et brev der han lyste i bann alle kvinnerøvere i sitt erkebispedømme, men også refset de kvinner som lokket til seg medsøstre ved å skjenke dem fulle og få dem om bord på skip med kurs for Island, der det var underskudd på kvinner. Kvinnerov må ha vært et merkbart problem også i Norge når erkebiskopen engasjerte seg i det.^[22]

Trelleholdet i Norge var trolig på sitt høyeste ca. år 1000. Hvor stort omfang det hadde, er umulig å si med sikkerhet. Den engelske Domesday Book fra 1086 oppgir at 9 % av den totale engelske befolkningen var slaver, men dette trenger ikke å si så mye om norske forhold. I tidlig middelalder ble prestene ofte rekruttert blant trellene. Gulatingsloven fra første halvdel av 1100-tallet sier at hvis prestene bryter biskopenes påbud, skal de bøte for det, for «prestane skal styrast med hogg», en formulering som oftest ble brukt om treller. Men i løpet av det første århundret etter kristningen av Norge gikk prestene gradvis over til å bli respekterte samfunnsmedlemmer som også kunne gifte seg inn i etablerte familier.^[23]

Når en fri person ble gjort til slave, ble vedkommende snauklipt, fikk nytt navn og ofte en ring rundt halsen. Når en trell ble frigjort, ble halsringen fjernet, derav ordet frihals, som i kristen terminologi ble til frelse. Vedkommende skulle feire med et frelsesøl. Som løysing var han og hans barn like fullt nokså avhengige av sin tidligere eier. Blant annet måtte de ikke motarbeide vedkommende; i så fall risikerte de å bli slaver igjen.^[24] Før Alltinget på Island var opprettet i 930, ble bonden på gården Blåskog øst for tinget på Kjalarnes, dømt fredløs for drapet på en annen bondes trell eller løysing. Jorden hans ble konfiskert og gjort til tingsted for hele Island.^[25]

Trellene selv stod ikke under kongens lov. Da stormannen Asbjørn Sigurdsson Selsbane dro sørover for å kjøpe ekstra korn av sin morbror Erling Skjalgsson på Sola i et uår, fikk han først avslag fordi kong Olav den hellige hadde innført forbud mot korneksport fra Vestlandet på grunn av den dårlige høsten. Men så omgikk Erling forbudet ved å la nevøen kjøpe korn som Erlings treller hadde dyrket. Treller hadde lov å skaffe seg egen inntekt på denne måten, og et forbud rettet mot frie bønder, omfattet ikke dem.^[26]

Mellom 3000 og 4000 nordmenn ble tatt til slaver av nordafrikanske pirater, kanskje flere. De fleste norske slavene var sjøfolk, de kom hovedsakelig fra Bergen, Norges handelssentrum. De ble kapret på Middelhavet fra rundt 1600 fram til 1800-tallet.

Som kolonimakt arvet Danmark-Norge to impulser til dobbeltmonarkiets slaveri i moderne tid – den gamle norrøne trelletradisjonen, og den nyere slavehandelen fra koloniene i Vest-Afrika og til plantasjekoloniene i Karibia. I moderne tid artet det hjemlige slaveriet seg i form av straffarbeid («arbeid i jern»), også kjent som festningsslaveriet. I hele dobbeltmonarkiets periode fra 1500-tallet til 1814 bestod slaveriet – i Norge til andre halvdel av 1800-tallet. Det hadde et militært utgangspunkt, formalisert gjennom Christian IVs krigsartikler av 1625. Vi kjenner i Norge til dødsdom over to rømte straffanger fra Bergenhus Slaveri i 1669,^[28] men det militære slaveriet er utvilsomt langt eldre enn dette. Videre inneholder Christian Vs krigsartikkelsbrev av 1683, som ble opphevet først i 1867, detaljerte opplysninger om straffemetodene for rømte og kriminelle soldater, med instrukser for bruk av halsjern, fotjern og kroppsjern, sistnevnte med en vekt av 25–30 kg.^[29]

Etter Christian Vs norske lov av 1687 skulle menn idømt arbeid i jern sendes til Bremerholms orlogsverft i København.^[30] Forbrytelsene var ofte tyveri og rømning, mens alvorligere forhold stort sett medførte dødsstraff. Fra 1739 ble det forordnet at norske straffanger skulle sone som festningsslaver ved nærmeste norske festning. Dette markerte slaveriets begynnelse på norsk jord, med Fredriksten, Bergenhus og Akershus som de viktigste slavefestningene.^[30] Ved Kielfreden i 1814 var det ti slaver på Fredriksten festning i Frederikshald, og innen ti år var dette tallet tidoblet til 100 festningsslaver; tallet steg til 215 slaver i 1833. Først i 1842 ble kakstryking (pisking av fangene) formelt avskaffet i Norge. I 1845 ble festningsslaveriet nedlagt på Fredriksten, og slavene overført til Akershus festning. Der bestod soning og arbeid i jern i ennå en tid før det ble avskaffet.

Mens europeere fraktet mennesker fra Afrika til Nord- og Sør-Amerika, gikk handelen også motsatt vei. Også europeere ble fra 15- til 1800-tallet ranet fra sine hjem så langt nord som Island og Færøyene av barbareskpirater for å havne i slaveri i Midtøsten og det nordlige Afrika. På 1500-tallet ble ca. 300 mennesker tatt som slaver på Lanzarote. Korsaren Mourad Reis som overfalt Island, var trolig egentlig fra Haarlem og het opprinnelig Jan Jansz.^[31] Han gikk i nordafrikansk tjeneste, og satte i 1627 kursen for Bessastaðir på Island, der den danske konsul Holger Rosenkrands hadde satt ut tre bevæpnede danske skip på vakt, og oppbygd en skanse av blant annet avskårne torskehoder. Islendingene måtte se slekt og venner bli ført om bord i båter, og sammen med resten av tyvgodset bli rodd ut til det marokkanske handelsskipet. Reis' flåte fortsatte til Vestmannaeyjar ved hjelp av en veiviser, islendingen Thorstein. Bare på Heimaey ble 242 tatt som slaver og mer enn 30 drept ved det plutselige angrepet.^[32] Skrekken satt i lokalbefolkningen så lenge at en eldre kvinne på Vestmannaøyene i et fjernsynsprogram etter år 2000 fortalte hvordan hun som barn ble vist en særlig fluktrute hun skulle følge, om tyrkerne kom tilbake.^[33]

Fra år 1500 til ca. 1830 var rundt en million europeere og nordamerikanere slaver eller gisler i Afrika.^[34] Den mest kjente av de europeiske slavene var Miguel Cervantes. Av de europeerne som ble slaver, var kanskje det norske antallet på rundt 3 000 – 4 000.^[35]

Bare i løpet av 1750- og 1760-tallet ble minst tre tusen britiske borgere fanget og holdt som slaver av nordamerikanske indianere.

Mer enn 20 % av de britiske soldatene som var stasjonert i India, ble mot slutten av 1700-tallet fanget og holdt som slaver.

Størst oppmerksomhet fikk piratenes fanger.

I 1751 møtte mer enn tusen mennesker opp i Covent Garden-teateret i London for å se på en gruppe utmagrede, solbrente landsmenn som nettopp var løskjøpt etter nesten fem års slaveri i Marokko, for anledningen iført fillene og lenkene de bar under fangenskapet. En tid satt også jarlen av Inchquin fanget i Algerie, uten at dette hindret ham i senere å bli guvernør på hjemlandets største slaveøy, Jamaica.^[36]

Johanitterordenen, også kjent som hospitalsbrødrene, slo seg på slaveri i korstogsområdene. Johanitterne drev store sukkerplantasjer og -raffinerier i Det hellige land.

Cistercienserne drev store gårder og var særlig kjent for oppdrett av stridshester til korstogene. I Portugal drev cistercienserne jernutvinning ved hjelp av muslimske slaver.

Hvis slavene gikk over til kristendommen, måtte de settes fri, så slaveeierne både i Det hellige land og i Spania sørget for at misjonærer ikke fikk forkynne for dem. I første halvdel av 1200-tallet befalte derfor paven at alle slaver skulle ha adgang til Guds ord, men at de ikke skulle settes fri selv om de lot seg døpe.^[37]

• Abolisjonisme (kampanjen mot slaveriet)
• Menneskehandel
• Dansk-norsk slavehandel
• Svensk slavehandel
• Slaveri i antikkens Hellas
• Trekantfart
• Handelskompani
• Handelsfort i Ghana
• Christiansborg (fort)
• Gullkysten
• Dansk Vestindia
• Føydalisme
• Slaveopprøret på St. Jan i 1733
• Moderne slaveri
• Tvangsarbeid

• World Heritage Encyclopedia. (2006, May 19). Trans-Saharan Slave Trade.^[1]
• BBC World Service. (n.d). The East African Slave Trade.^[2]
• Fröhlich, S. (2019, August 22). East Africa’s forgotten slave trade.^[3]

• New African. (2018, March 27). Recalling Africa’s harrowing tale of its first slavers – The Arabs – as UK Slave Trade Abolition is commemorated. Retrieved from from https://newafricanmagazine.com/16616/
• (en) Slavery – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Slavery – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• «Muslimenes handel med hvite slaver» (Dagbladet 15. 5. 2006)
• Vår tids slaver (Dagbladet 5. 1. 2007)
• The Transatlantic Slave Trade Database, en portal til data om trekantfartens og den transatlantiske slavefartens historie (engelsk)]
• Slaveri hjemme og ute, om dansk-norsk slavehandel, artikkel hos Norgeshistorie.no
• www.histoire.com
• Tore Iversen (1997): Trelldommen. Norsk slaveri i middelalderen.