Den negroide rase

Den negroide rase eller negroider var den antropologiske betegnelsen fra 1800-tallet for klassifikasjon av mennesker, og faller sammen med uttrykket «neger» eller «svarte» i vid betydning. Denne klassifikasjonen i adskilte raser ble forlatt på 1900-tallet.^[1]

Grunnlaget for inndeling av menneskene i distinkte raser eller rasegrupper er sterkt omstridt, og det er utbredt tvil om rasebegrepet har noen vitenskapelig verdi.^[2][3] Spesielt er forestillingen om "rene raser" kritisert. Vitenskapsfolk foretrekker for en stor del å snakke om etniske grupper. Inndelinger i raser har en tendens til å bli mer uklar jo mer man studerer temaet.^[4] Inndelingen i tre eller fire hovedgrupper er omdiskutert. Det er uklart om det er grunnlag for å regne den negroide rase som en distinkt rase eller om det i beste fall er to eller flere distinkte raser.^[5] Studier av protein og DNA viser at det er få genetiske forskjeller mellom de grovt definerte rasegruppene. Gener varierer i hovedsak gradvis over store geografiske områder.^[6]

Rase blir i stor grad definert av fenotypiske (synlige) trekk, ikke nødvendigvis av gener.^[7] I en bok fra 1990 forekommer inndeling i raser eller underarter.^[8] En lærebok fra 1985 for ungdomsskolen bruker inndeling i raser og fremholder at inndelingen er basert på ytre kjennetegn.^[9] En fagbok fra 1994 legger til grunn av øvrige raser skilte seg fra den negroide rase for 75 000 til 145 000 år siden.^[10]

Negroidene utgjør ifølge denne forestillingen hovedparten av den innfødte befolkningen i Afrika sør for Sahara og enkelte spredte folkeslag i tropiske områder av Asia. Australias urbefolkning ble fram til tidlig 1900-tall også regnet som negroider, samt urbefolkningen på Tasmania.^[11][12] I pamfletten Voice of the Negroids of the Pacific to the Negroids throughout the World (1962) ble blant annet befolkningen i Papua omtalt som negroide.^[13]

Som typiske negroide trekk regnet man bred nese, tykke lepper, krusete mørkt hår og mørk hud.^[14][15] Den mørke huden skyldes mye melanin.^[16] Forsøkene på nærmere definisjon har vært vanskelig og i USA har det vært forsøk på definisjon basert på detaljert sammenligning av innbyggere med opphav i Vest-Afrika og innbyggere med opphav i Vest-Europa.^[4]

Begrepet negroid av avledet av ordet neger som stammer fra det latinske niger, det vil si «svart». I klassisk raselære utgjorde den negroide rase en av tre menneskeraser, de to andre var den kaukasoide rase og den mongoloide rase. Egon von Eickstedt introduserte denne hovedinndelingen i 1934 og brukte samtidig åtte, ni og tolv undergrupper (til sammen 29 grupper).^[4] Noen ganger var den australoide rase tilføyd som en fjerde kategori. Denne terminologi er arkaisk, og dens fortsatte bruk om menneskeraseer er omstridt.

I 1930-årene ble både australske innfødte og folkeslagene helt sør i Afrika gitt sine egne kategorier av den fysiske antropologen Carleton S. Coon. Folkeslagene som har vært klassifisert som «negroider» omfatter et så stort mangfold at de fleste antropologer etter 1970 ikke har funnet en slik avgrensning tjenlig.^{[trenger referanse]} Gentesting som har blitt allment tilgjengelig viser at enkeltpersoner ofte har mer mangfoldig bakgrunn enn antatt på bakgrunn av ytre trekk.^[17]

Coons bok The Origin of Races kom ut i 1962 og vakte stor oppsikt i USA mens borgerrettsbevegelsens virksomhet var mest intens. Coons ide om et hierarki mellom raser der den kaukasoide og mongoloide sto på et høyere trinn enn den negroide ble kritisert fra faglig hold.^[18][4] I USA, til forskjell fra Europa, brukes (per 2015) rase som en offisiell inndeling av befolkningen og blir registrert i offentlige dokumenter. I det amerikanske samfunnet blir tilhørighet til rase i stor grad tatt for gitt, vagt definerte fysiske trekk definerer rase og personen kan selv definere sin rase. Ved folketellinger kan personen angi tilhørighet til flere raser. Samtidig er det uenighet om hvilke befolkningsgrupper som utgjør raser og rase er i stor grad sosialt betinget og ikke genetisk fundert. I Vest-Europa forbindes rasebegrepet med kvasivitenskapelig forsøk på genetisk basert rangering av mennesker og særlig etter holocaust har begrepet hatt liten legitimitet. I europeisk senmiddelalder ble rase knyttet til religion og med den senere kolonialismen ble rase knyttet til synlige fysiske trekk.^{[7][19][20][21]} I USA brukes rase om fenotype (hudfarge, utseende) og til dels om etnisitet/landbakgrunn. I USA har oppfatningen av forskjellen mellom sort og hvit endret seg over tid, for eksempel ble "hvit" lenge bare brukt om personer med nordeuropeiske. Blant forskere i Europa har rase nesten ikke blitt brukt som begrep etter andre verdenskrig.^[21]

På den iberiske halvøy etter gjenerobringen, La Reconquista, var det en forestilling om nedarvet religionstilhørighet slik at katolikker med muslimer eller jøder blant forfedrene var suspekte fordi de hadde "urent blod" (limpieza de sangre). De moderne vitenskapene som vokste frem under opplysningstiden la grunnlag for det moderne ikke-religiøse rasebegrepet. Carl von Linné var en tidlig representant for de moderne, vitenskapelige ideene om rase. Linne mente det var fire varianter av mennesket: europeere, indianere, asiater og afrikanere. Linne mente, som en av de første vitenskapspersoner, at det var en sammenheng mellom de ytre trekkene (utseendet) og menneskets indre kvaliteter. Georges-Louis Leclerc de Buffon, Linnes rival, fremholdt at det i naturen bare fantes individer og at ordener og klasser bare var et menneskelig produkt (i menneskenes forestillingsverden). Immanuel Kant mente at sorte og hvite var de to grunnleggende rasene i verden og at rase gikk i arv. Kant skrev nedsettende om "negre": Kant argumenterte for like retter for alle mennesker, men bare hvite var ifølge Kant fullt menneskelige og sorte og jøder hadde derfor ikke krav på samme retter. Den tyske legen Johann Friedrich Blumenbach sto bak ideen om en kaukasoid (hvit) rase, og tilføyde den mongoloide (orientalske, gule), etiopiske (afrikanske, sorte), amerikanske indianere (røde) og malaysiske (brune) rase. Blumenbachs inndeling har siden bestått med mindre endringer. Forestillingen om raser i rent biologisk betydning festet seg på midten av 1800-tallet og besto til andre verdenskrig.^{[22][23][4][24]}

Antropologer på 1800-tallet mente menneskene kunne ordnes i fem raser: kaukasisk, etiopisk, mongolsk, amerikansk og malaysisk. Medlemmer av hver rase kunne ifølge disse kjennetegnes ved hudfarge og andre fysiologiske trekk. John Stuart Mill mente at rasene ikke var distinkte eller reelle kategorier.^[25]

Antropologen Stanley Marion Garn mente det fantes ni hovedgrupper av menneskeraser, og bemerket samtidig at disse hovedrasene ikke var klart avgrenset eller innbyrdes ensartet. Han mente disse ni lett kunne deles opp slik det i alt ble 35 raser:^[4]

• Indianere
• Melanesere/papuaner (Ny-Guinea til Fiji)
• Polynesere (resten av Stillehavet inkludert New Zealand)
• Australiere
• Asiater (inkludert Filippinene, Japan, Kina, Mongolia og Tibet samt inuitter)
• Indere (det indiske subkontinent)
• Europeere (inkluderte Nord-Afrika og Midtøsten)
• Afrikanere (sør for Sahara)

Genetiske studier av folkegrupper viser at det ikke er biologisk grunnlag for å snakke om distinkte raser.^[26] Det er ikke grunnlag for å beskrive raser som distinkte eller skarpt adskilte kategorier.^[27] De ytre trekkene som antas å definere rase varierer uavhengig av hverandre. Menneskenes gener er blandet og ikke ordnet på en ryddig og enhetlig måte som distinkte raser. Ytre trekk (fenotype) er ofte bestemt av mange forskjellige gener. Genetisk er det dokumentert at ulike gener kan gi opphav til samme ytre trekk, for eksempel er mørk hudfarge utbredt i Tamil Nadu og i Nigeria styrt av ulike gener. Biologer kan definere rase som underart. Individer som kan forplante seg med hverandre hører til samme art. Basert på biologenes statistiske definisjon av underart er ikke menneskene ulike nok til å bli delt opp i underarter. Folkegrupper i ulike deler av verden har ikke vært tilstrekkelig isolert fra hverandre til å danne underarter. Bortsett fra en midlertidig isolering av Australias urbefolkning har homo sapiens blandet seg genetisk regelmessig over 200 000 år. Ashley Montagu argumenterte i 1942 for at det ikke finnes raser, bare økokliner.^[23]

Sorte fra Afrika omtales også som den kongoide rase med unntak det sørlige afrika der urbefolkningen omtales som kapoide i henhold til Coon. Kongoid brukes til dels synonymt med negroid.^{[28][29][24][30]} Moderne genetikk har avdekket at kapoidene er mindre beslektet med kongoidene enn kongoidene er med de fleste ikke-afrikanske folkegrupper. Gruppen «den negroide rase» i sin opprinnelige betydning er derved ikke en enkelt folkegruppe, men en samlebetegnelse på flere tropiske folkegrupper som alle har beholdt en del originale fellestrekk fra de første moderne menneskene.^[31][32] I snever forstand er den negroide rase det samme som kongoidene, som omfatter de folkene som snakker nigerkongo-språk (med unntak av xhosaene og pygméene som er kapoider).

De negroide folkeslagene lever spredt på tre kontinenter og mange av dem er bare fjernt beslektet. Likevel deler de en del fellestrekk som skiller den fra øvrige folkeslag, og som representerer de originale mennesketrekkene.^[31]

Alle negroide folkeslag er tropiske eller subtropiske og er tilpasset dette miljøet. Dette innebærer at de er relativt spelemmede og har mindre kropspshår i forhold til mer norlige folkeslag som europeere. Dette gir dem en høyere overflate/volum-rate, og hjelper til å kjøle ned kroppen.^[33] Enkelte er ekstremt lange og tynne, som masaier, og dinka, mens andre, særlig de som lever i skogområder, slik som negritoene i Asia og pygmeer er svært små og spinkle.^[34][35]

Kjeven hos negriode folk er fremspringende, med relativt større tenner enn det man ser hos asiatiske og europeiske folkeslag. Den tredje jekselen har en tydelig korsformet forsenkning.^[36] Et unntak er negritoene, som har relativt små kjever med tenner formet tilsvarende dem hos omkringliggende sørasiatiske folkeslag.^[37] Neseryggen er også lav og jevnt hvelvet, mens neseåpningen er bred, slik at nesa framstår som lav og bred.^[38] De høyere og smalere nesene hos andre folkeslag, særlig europeere, er en tilpasning til andre klimatiske forhold.^[39] Hjernekassen er lang og hos de fleste ganske smal. Hos afrikanske negroider er hjernekassen lang og høy, hos australiere er den lang og lav mens mange negritoer har en mer avrundet hjernekasse.^[40]

Håret kjennetegnes på å være stridt og krøllete, hårstråene er flate og gror langsomt. Graden av krøller varierer, fra «pepperkornhår» hos buskmenn og andre afrikanske folkegrupper, til relativt lengre (men fortsatt krøllete) håret hos negritoer og australske urinnvånere.^[41] Hårfargen er alltid svart, med unntak av stammefolk på Melanesia som er blonde takket være en enkel lokal mutasjon.^[42] Hos asiater er håret like mørkt, men alltid glatt, og europeere har tynnere hårstrå og lysere hår.

Selve ordet «negroid» betyr svartaktig, og den mørke hudfargen er det mest iøynefallende kjennetegnet ved gruppen. Hudfargen faller i området mørk brun til svart (22–36 på von Luschans skala) hos de aller fleste negroide folkeslag.^[43] Den mørke hudfargen er en tilpassing til det sterke sollyset i tropiske og subtropiske områder.^[44] Kapoidene i det sørlige Afrika lever imidlertid på høyere breddegrader og er nærmest sandfargede (15–32 på von Luschans skala).^[45] Mørk hudfarge finnes også hos en del ikke-negroide indiske folkeslag, slik at den mørke fargen som gir gruppen navnet alene ikke er noen godt kjennetegn.

Carleton S. Coon delte afrikanske negroider inn i den kongoide rase og den kapoide rase (de tre øvrige rasene var ifølge Coon kaukasoide, mongoloide og australoide). Coon kom til at rasene skilte lag mens mennesker fortsatt kunne klassifiseres som Homo erectus, omkring en halv million år (eller mer) før vår tidsregning.^[6][46] Moderne genetisk forskning har vist at alle mennesker stammer fra en enkelt befolkningsgruppe som levde for 150 tusen år siden. På tross av enkelte innslag fra andre tidligere menneskearter er alle trekk som skiller moderne mennesker fra hverandre av relativt ny art.^[47] Begrepet negroid i sin originale betydning stort sett forsvunnet. Uttrykket brukes likevel av og til i antropologien som synonymt med kongider, det vil si «svarte afrikanere». Grunne til dette er delvis at de andre folkeslagene som originalt utgjorde den negroide rase (capoider, negritoer og australias urbefolkning) er svært fåtallige og sjeldent eller aldri dukker opp som innvandrere utenfor sine hjemmeområder. De eneste negroidene man kan treffe på i for eksempel Europa eller Nord-Amerika er folk med kongoid bakgrunn, som utgjør en mer ensartet folkegruppe enn den originale vide betydningen.

I den vestlige verden i dag består befolkningen nesten utelukkende av representanter fra tre folkegrupper: Europeere, asiater fra et begrenset område og svarte afrikanere (kongider). Dette er grunnlaget for at en tredeling av menneskeraser fortsatt praktiseres i for eksempel rettsantropologi, selv om det gir et skjevt bilde av den virkelige variasjonen hos vår art.^[48] Disse betegnes gjerne som «kaukasoider», «mongoloider» og «negroider», eller mer nøytralt som «europeere», «asiater» og «afrikanere».

• Neger
• Menneskeraser