Niagarafossen

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

for fossefallene i Niagaraelven, se Niagarafallene

«Niagarafossen» er en skillingsvise som er kjent i Norge fra 1909. Visa handler om en ulykke i de berømte fossefallene, og er innspilt på Frem fra Glemselen kap. 7 med Rita Engebretsen.

1. Det største fossefall som finnes her på jorden,
   er Niagarfossen grenseløse stup,
   dens vanne lyder lik en overmektig torden,
   som hastig styrter ned mot avgrunnveldets dyp.
   Til dette fossefall det også seg knytter
   et sant alvorlig drama som har hendt en gang,
   og mens du sitter ned en liten stund og lytter,
   vil jeg fortelle deg det i en liten sang.
2. En sommerdag mens solen seg i vannet spegler,
   og morgenduggens rene dråper dufter bort,
   en munter ungdomsflokk utover vannet seiler,
   et stykke ovenfor det fall som er så stort.
   Mens de i likegyldihet med strømme føres
   og morer seg omkring en flaske brennevin,
   en mann fra stranden roper høyt og dem advarer
   at de må ro i hast mot elvestranden inn.
3. Men mannens rop kan ei bevege disse dårer,
   de vet jo selv at fossen straks er nedenfor,
   men stoler på sin egen kraft og båtens årer,
   når bare de får fatt i årene og ror.
   Men enn en gang det ropes høyt fra elvestranden:
   Se Niagarafossen hastig nærmer seg,
   da svarer de med hån i munnen på hverandre:
   Det vet vi selv, og ti nå bare still med deg.
4. Med strømmen driver de framdeles vilt nedover,
   og glemmer alt ved brennevinets søte rus,
   men endelig de nu ei dette lengre våger,
   men våkner opp og hører fossens ville brus.
   I hast de så får fatt i begge båtens årer,
   og tror så trygt at de på land skal være snart,
   men stakkars disse arme drukkenskapens dårer,
   thi båten drives nu alt med en veldig fart.
5. Til alles skrekk de ser den ene åre briste,
   og tenk hva hjelper disse høye nådens rop,
   først nå sin egen blinde selvtillit de mister,
   og eier ikke mer igjen et fnugg av håp.
   Med hyl og jammerskrik de ubønnhørlig rives,
   med lynets hastighet mot avgrunnveldets dyp,
   et øyeblikk som ei av noen kan beskrives
   i dypet gjemmes de midt i sin drukkenskap.
6. Hva synes du som til denne sangen lytter,
   går du med strømmen mot den skrekkelige grav,
   om du ved nådens kall anledningen benytter,
   at du må ro i land fra syndens ville jag.
   Det er så trygt å sette foten på det tørre,
   ved nådens strand på blodets faste klippegrunn,
   og slippe famle om i blinde her å spørre:
   Mon jeg blir liggende på Niagaras bunn.