Norges helsevesen

Norges helsevesen deles inn i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Det er Norges kommuner som har ansvaret for primærhelsetjenesten samt fysioterapi i sitt geografiske område.^[1]

Ansvaret for spesialisthelsetjenesten i Norge er inndelt i fire regioner, som hver har et regionalt helseforetak:

• Helse Nord
• Helse Sør-Øst
• Helse Vest
• Helse Midt-Norge

Utgiftene til helsevesenet utgjorde i 2018 360 milliarder kroner, noe som tilsvarer 68 000 kroner per innbygger, eller 10,2 % av bruttonasjonalprodukt.^[2] I 1939 var under 1 % av BNP offentlige utgifter til helsetjenester.^[3] Størsteparten av utgiftene gikk til medisinsk behandling og rehabilitering, men pleie og omsorgstjenesten tok også en stor del av utgiftene.^[2] Mange private tilbydere av helsetjenester får helt eller delvis sin virksomhet finansiert av det stat og kommune. Fylkeskommunene har ansvar for den offentlige tannhelsetjenesten.^[1]

Kvaliteten på det norske helsevesenet regnes som god,^{[trenger referanse]} men det er vanskelig å finne målemetoder som viser den totale kvaliteten på et lands helsevesen. En indikator er spedbarnsdødelighet; her skårer Norge godt.

I 2016 var 380 000 mennesker sysselsatt i virksomheter som leverte helsetjenester.^[2] I 2019 hadde Norge 4,7 leger og 17,7 sykepleiere per tusen innbyggere. Det er den høyeste sykepleierbemanningen blant OECD-landene og i det øverste sjikt for leger. Til sammenligning hadde Østerrike 5,2 leger per tusen innbyggere.^[4]

Etter innføring av fastlegeordningen i 2001 ble det innført henvisningsplikt, det vil si at pasienter som skulle til spesialist må ha henvisning fra en allmennpraktiserende lege. Dette er hensiktsmessig for å ha kort ventetid hos spesialister, og at primærlegene selv løser de problemene som kan løses lokalt.

Stortinget vedtok høsten 2005 å gi manuellterapeuter og kiropraktorer fullmakt til å henvise til pasienter til spesialist.^[5]

Nasjonale e-helseløsninger gir innbyggerne og helsepersonell muligheten til å få tilgang til, se, bruke og dele helseinformasjon på en trygg måte.^[6][7] Helsepersonellets adgang til informasjon om pasientene er knyttet til tjenstlig behov og regulert i eget regelverk. De nasjonale e-helseløsningene er viktige for at helse- og omsorgstjenesten kan oppfylle sitt sørge-for-ansvar, og det er løsninger som bør benyttes av alle relevante aktører i tjenesten for at de skal være effektive. De gir gevinster for innbyggerne, helseforetak, kommunene og private aktører i sektoren, og løsningene ivaretar nasjonale hensyn som det ikke er mulig og/eller hensiktsmessig å ivareta på annen måte. Eksempler på nasjonale e-helseløsninger er Kjernejournal, E-resept, Helsenorge og Helsenettet med grunndata og Helse-ID.^{[trenger referanse]}

• Ole Georg Moseng Det offentlige helsevesen i Norge - Ansvaret for undersåttenes helse 1603-1850, 2003 ISBN 9788215003481
• Aina Schiøtz Det offentlige helsevesen i Norge - Folkets helse - landets styrke 1850-2003, 2003 ISBN 9788215003498
• Ånen Ringard https://www.fhi.no/publ/2014/det-norske-helsesystemet-2013/ Ny oversikt over det norske helsesystemet] – omtale av rapporten «Norway – Health system review», Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten