Norges kunstnerråd

Norges Kunstnerråd ble stiftet sent i 1940, etter et initiativ av Den Norske Forfatterforening. Hensikten var å få etablert en barriere mot de tyske okkupasjonsmyndighetenes planer om å etablere et «kulturkammer». Resultatet var at Norges Kunstnerråd ble forbudt allerede i 1941. Virksomheten gikk da under jorden og virket i det skjulte. Etter at krigen var over i mai 1945, gjenopptok Rådet sin virksomhet i all offentlighet.

En av Kunstnerrådets første oppgaver i fredstid ble å bistå myndighetene med personvurderinger til bruk i landssvikoppgjøret, etter at medlemsorganisasjonene internt hadde foretatt slike vurderinger.

Noe av Kunstnerrådets slagkraft var et produkt av dets størrelse og representativitet: opptil 20 av landets 21 yrkeskunstnerorganisasjoner har vært medlem av Kunstnerrådet.

Kunstnerrådet arbeidet med mange viktige kultursaker i dialog med myndighetene, og søkte derigjennom å legge grunnlaget for de enkelte medlemsorganisasjoners direkte forhandlinger med de samme myndigheter. Dessuten var Kunstnerrådet høringsinstans for myndighetene, blant annet i spørsmål om vederlagsordninger, opphavsrett og revideringen av åndsverksloven. Kunstneraksjonen av 1974 arbeidet riktignok parallelt med Rådets virksomhet, men Rådet tok i etterkant opp tre viktige saker som Kunstneraksjonen hadde rettet oppmerksomheten mot:

• økt bruk av samtidskunst,
• bedre betaling for bruk av samtidskunst (bl.a. ved visningsvederlag), og
• garantert minsteinntekt (GMI) for kunstnere.

Slik rettet Rådet oppmerksomheten mot kunstnernes ideelle og materielle stilling og betingelser, og forsøkte dermed å skape bedre arbeidsmuligheter for kunstnerne. Samtidig arbeidet Rådet for å øke respekten for samtidens kunstuttrykk. Det arbeidet blant annet for større grad av profesjonalisering av kunstformidlingen, bl.a. ved å fremme kunstnerstyrt informasjon. Således ble det i 1986 vedtatt ^[hvem?] at kunstnere skulle ha visningsvederlag i forbindelse med utstillinger av bildende kunst. Dette vedtaket ble fattet etter at saken ble fremmet av kulturstatsråd Hallvard Bakke, som kunngjorde nyheten i forbindelse med feiringen av hundreårsjubileet for Bernkonvensjonen.

I 1986 fikk Kunstnerrådet stoppet – gjennom lobbyvirksomhet i Stortinget ved formannen og den daglige lederen – et forslag fra Høyre om at kulturdelen av Lotto-overskuddet likevel ikke skulle gå til kultur. Rådet tok samtidig opp spørsmålet om forbedret kulturstatistikk, og grunnga dette ved å peke på kulturvirksomhet og ringvirkninger av denne som et viktig ledd i landets økonomi. Dette var argumenter som fikk gjennomslag både i Stortingets kirke- og undervisningskomité og i Kulturdepartementet, noe som bl.a. førte til en øket forståelse og støtte fra myndighetene til rådet og de enkelte medlemsorganisasjonene.

Kunstnerrådet skiftet statsbudsjett-taktikk i 1986. I stedet for å protestere i etterkant av fremleggelsen av statsbudsjettet, begynte Rådet å reise debatt om budsjettsaker i forkant av Kulturdepartementets budsjettarbeid. Hensikten med strategiendringen var å få større gjennomslag for kultursaker. Dette ble også fra myndighetenes side oppfattet som en mere fruktbar fremgangsmåte, noe som resulterte i bedre gjennomslag for noen saker. Norges Kunstnerråd deltok dessuten i etableringen av Nordisk Kunstnerråd (1988).

I tiden etter 1986 oppnådde de enkelte medlemsorganisasjoner bedre forhold og større forståelse for sitt virke, noe som vel kan ha svekket enkeltorganisasjonenes motivasjon for å fortsette med ett felles Kunstnerråd. Etter møter med alle medlemsorganisasjonene, ble Kunstnerrådet vedtatt nedlagt. Vedtaket var ikke enstemmig. Noen av de mindre medlemsorganisasjonene så fortsatt det som viktig å ha Kunstnerrådet virksomt. Nedleggelsen skjedde 1. januar 2001.

• Oskar Stein Bjørlykke, Fagerheim, Fredrik Glans, Johannesen, Kristensen, Mette Newth (red.): Kunsten å rulle en stein. Norges Kunstnerråd 1940–2000, Oslo 2000