Odysseen

Odysseen
Pompeiansk Veggmaleri fra Pompei som viser Odyssevs (helt til venstre) som frakter palladion (hellig gjenstand) fra Troja, med hjelp av Diomedes (midten) og Eurybates (til høyre) mot motstanden til Kassandra (helt til høyre), Napoli nasjonale arkeologiske museum i Italia.
orig. Odyssea
Forfatter(e)		Homer
Språk		Gammelgresk
Sjanger		Epos
Utgitt		Cirka 720 f.Kr.
Oversetter(e)		Arne Garborg (1918) Peter Østbye (1922) Eirik Vandvik (1948) Kjell Arild Pollestad (2013)
Sider		412
Deweys desimal		883.01
Odysseen på Commons

Odysseen (gresk: Ὀδύσσεια, Odysseja)^[1][2] er det antatt yngste av de to bevarte episke dikt/epos som tilskrives den greske dikterskikkelsen Homer (det andre er Iliaden). Verket beskriver helten Odyssevs’ hjemreise etter trojanerkrigen, og hans sønn Telemakhos’ leting etter sin far. I løpet av to kvelder hos faiakerne forteller Odyssevs, kongen av Ithaka, om sine eventyr på den ti år lange reisen fra Troja, før han vender hjem. Her befester han igjen sin autoritet som konge av Ithaka, Telemakhos' far og Penelopeias ektemann.

Odysseen skiller seg fra Iliaden idet den drives fram ikke av vold og drap, men av Odyssevs’ mot og kløkt. På mange vestlige språk har odyssé^[3] blitt et synonym for en lang reise mot et fjernt mål. Diktverket regnes som et hovedverk i den vestlige litterære kanon, og blir fremdeles lest og oversatt over hele verden.^[4]

Gitt utbredt analfabetisme, ble diktet fremført av en aoidos (ἀοιδός, «sanger, skald») eller rapsode og var mer sannsynlig å bli hørt enn lest, kan hende også til musikk.^[5] Greske vasemalerier synes å vise at man gikk over til å resitere de episke diktene framfor å synge dem ved at rapsodene ble avbildet med en stav i hånden framfor en lyre.^[6] Det er i sin helhet skrevet på daktylisk heksameter, det vil si seks verseføtter (daktyler eller spondéer, se metrikk) på hver linje.^[7] Odysseen består av 24 sanger. De fire første fungerer som en innledning og kalles Telemakien. Språket er en tidlig form av gammelgresk, med en rekke ord som ikke finnes i andre tekster enn Odysseen og Iliaden, derfor kalles språket i disse verkene gjerne homerisk gresk.

Avgjørende temaer i diktverket er blant annet ideene om nostos (νόστος; «tilbakekomst»), vandring, xenia (ξενία; «gjestevennskap»), prøvelser og varsler. Forskere reflekterer fortsatt over den narrative betydningen av visse grupper i diktet, for eksempel kvinner og slaver, som har en mer framtredende rolle i eposet enn i mange andre verk innenfor antikkens litteratur. Dette fokuset er spesielt bemerkelsesverdig i kontrast til Iliaden, som sentrerer soldaters og kongers bedrifter under den trojanske krigen. I antikken ble det ikke stilt spørsmål om Homer var forfatteren av diktet, men dagens litteraturvitenskap forutsetter hovedsakelig at Iliaden og Odysseen ble komponert uavhengig og at historiene ble dannet som en del av en lang muntlig tradisjon og kultur.^[8][9][10]

De homeriske eposenes alder og opphav har vært omstridt. Homer er tradisjonelt blitt plassert på midten eller slutten av 700-tallet f.Kr.,^[11] og hendelsene som omtales antas å ha skjedd omkring 1 100 f.Kr. Billedframstillinger fra arkeologiske funn beviser at deler av handlingen har vært kjent på «Homers tid» eller tidligere. Ettersom 700-tallet også var tiden da det greske skriftspråket ble utviklet, har det vært gjettet på at diktverkene først ble nedskrevet på denne tiden. Cicero hevder imidlertid at dette skjedde i Athen på 500-tallet. De eldste bevarte håndskriftene er uansett betydelig yngre. Forskerne synes også samstemte at diktverket synes å ha blitt dannet på den greske kyststripen eller øyene langs Anatolia, kanskje også på øya Khíos, slik den antikke tradisjonen selv mente.^[11]

1900-tallets forskning på ennå levende epos og annen tradisjonslitteratur, viser at denne typen diktning ikke huskes «utenat» som en helhet. Den improviseres ved hver framførelse, på grunnlag av en velkjent historie og et forråd av faste «scener», strofer, vers og epiteter. Slik kan svært lange dikt bli «husket» og gamle språkformer bevart gjennom utallige generasjoner – selv om de ulike framførelsene kan være svært ulike. Også de homeriske epos, slik vi kjenner dem, har spor av slik improvisasjon (for eksempel gjentagelser).

Mye tyder derfor på at «vår» Odyssé – som de europeiske folkevisene på 1800-tallet – i utgangspunktet har vært en skriftlig fiksering av én bestemt framførelse (av en spesielt dyktig rapsode), som senere er blitt «forbedret» med innslag fra andre versjoner, eller tilpasset dikteriske idealer. De homeriske epos ble lenge betraktet som primitive, sammenlignet med det senere «kunstverket» Æneiden. Først med romantikkens interesse for det «opprinnelige» og folkelige, fikk de for alvor den posisjonen som mesterverker de har i dag.

Verket er preget av Homeriske similer, et tekstlig virkemiddel som hyppig forekommer gjennom hele eposet. Ofte forekommer slike homeriske similer idet historien nærmer seg et dramatisk klimaks. På samme måte fungerer tekstens analepser, hvor Odyssevs skuer tilbake på noe som har skjedd tidligere i sitt liv, som i nittende sang hvor husholdersken Evrykleia skal vaske Odyssevs føtter, men legger merke til hans arr. Odyssevs har på dette tidspunktet returnert til Itakha i forkledning, og vil ikke bli oppdaget av sin kone. Rett etter at husholdersken har gjort oppdagelsen av det umiskjennelige arret, forekommer en analepse hvor fortelleren tar leseren med tilbake til hvordan Odyssevs fikk arret under villsvinjakt.

Begge verkene har utstrakt bruk av formler på ulikt vis som gjentas, kanskje på suggererende vis for tilhørerne, men også utstrakt bruk av synonymer. I tillegg finnes sammenligninger, mer i Iliaden enn i Odysseen, og de som finnes er ofte tatt fra dagliglivet. Et eksempel er i sang 9 hvor «blindingen av Polyfemos som sammenlignes med drillboringen under skipsbyggingen og med fresingen av rødglødende jern når det senkes ned i vann for å herdes».^[12]

Evrykleias reaksjon og det forventede klimakset forsinkes, og virkemiddelets effekt har blitt diskutert av flere sentrale forfattere og kritikere i ettertiden. Filologen Eric Auerbach har i sin tekst fra 1946 «Odyssevs’ Arr» (fra Mimesis. Virkelighetsfremstillingen i Vestens Litteratur) pekt på hvordan moderne lesere kan forstå dette som et grep fortelleren gjør for å øke spenningen i teksten. Auerbach mener dette er en feilaktig lesning og trekker heller frem Goethe og Schiller sin brevveksling fra 1797, som beskriver en forståelse av de Homeriske similer og analepser, som retarderende, eller forsinkende, og at effekten er den diametralt motsatte av spenningsøkning. Auerbach mener at essensen og den reelle årsak er den homeriske stilens behov for å ikke la noe av det som er nevnt forekomme som uartikulert eller dunkelt. Han trekker frem hvordan det homeriske epos har et behov for å utforme fenomener til en form, fattbar for sansene.

Odysseen er 12 109 linjer komponert i daktylisk heksameter,^[13] også kalt homerisk heksameter.^[14][15] Den åpner i in medias res'', midt i den generelle historien, hvor tidligere hendelser er beskrevet gjennom tilbakeblikk og historiefortelling.^[16] De 24 bøkene tilsvarer bokstavene i det greske alfabetet; inndelingen ble sannsynligvis gjort etter diktet ble først skrevet ned, av noen andre enn Homer, antagelig av gjort av greske lærde i Alexandria på 200-tallet. Inndelingen synes naturlige, og viser kanskje til rapsoidenes praksis.^[17][18]

I klassisk tid fikk noen av bøkene (individuelt og i grupper) ofte sine egne titler:

• Bok 1–4: Tēlemacheia – historien fokuserer på Telemakhos’ perspektiv.^[19]
• Bøkene 9–12: Apologoi – Odyssevs husker eventyrene sine for sine fajakiske verter.^[20][21]
• Bok 22: Mnesterophonia («drapene på frierne»; Mnesteres, «friere» + phónos, «drap, nedslakting»).^[22]

Bok 22 avslutter den greske episke syklusen, selv om kun fragmenter gjenstår av den «alternative slutten» kjent som Tēlegoneia. Bortsett fra Tēlegoneia, som er et tapt gresk episk dikt fra antikken om Telegonos (navnet betyr «født langt borte»), sønn av Odyssevs med Kirke, er de siste 548 linjene i Odysseen, tilsvarende bok 24, antas av mange forskere å ha blitt lagt til av en litt senere poet.^[23]

For forhistorien, se Iliaden.

Odysseen er realismen trengt tilbake, antagelig grunnet diktets heroiske handling er mindre framtredende og isteden preget preget av ofte hverdagslige miljøer. Odysseen er derimot preget av tildels spennende skipperskrøner og en variant av eventyrmotivet hvor den lille mann (som Askeladden) overlister kjempen, melker sauer og geiter, men kjempen er også en kannibal som slår Odyssevs’ menn til jorden, skjærer dem opp for mat.^[7] Hovedmotivet er Odyssevs’ ti år lange hjemreise ad eventyrlige omveier, og følges samtidig av et parallellmotivet som er sønnen som leter faren. Diktverket innledes, som med Iliaden, med invokasjon av musen og en programerklæring av den kommende handlingen:^[24]

«Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide...»

Første sang

Fortellingen begynner med at Odyssevs blir holdt fanget på nymfen Kalypsos øy, og forhindres fra å reise hjem til sin kone Penelopeia. Han vekker sympati hos alle gudene, foruten Poseidon. Da Poseidon reiser til et gilde i Etiopia, samler de andre seg, og Athene ber Zevs om å la Odyssevs vende hjem. Poseidon har hindret Odyssevs i å komme seg hjem fordi han blindet hans sønn Polyfemos og tok æren alene for å ha narret trojanerne, men Zevs går med på å la ham komme hjem. Hermes blir sendt til Kalypso for å få ham løslatt, mens Athene reiser til Ithaka og råder Odyssevs' sønn Telemakhos til å innkalle en forsamling av akaiere, for å protestere mot Penelopeias friere, og så reise til Pylos og Sparta for å forhøre seg om farens hjemreise.

Annen sang

Telemakhos samler folket og gjør et svakt forsøk på å appellere til friernes samvittighet. De svarer med forakt og blir advart mot sin skjebne av Halitherses, men uten å bry seg. Telemakhos låner et skip og reiser om natten til Pylos sammen med Athene.

Tredje sang

De ankommer Pylos og tas imot av Nestor. Han har imidlertid intet nytt å meddele om Odyssevs, og Athene forsvinner.

Fjerde sang

Telemakhos kjører en stridsvogn til Ferai, halvveis til Sparta, sammen med Nestors sønn Peisistratos. De ankommer Sparta og blir tatt imot av kong Menelaos og Helena. Menelaos forteller om sin reise hjem fra Troja og sier han har hørt av Protevs, den gamle mannen fra havet, at Odyssevs ennå er i live og fanget på en øy. Menelaos ber Telemakhos bli i elleve eller tolv dager, hvilket han avslår. Senere kommer det frem at han likevel ble i Sparta enda lenger. Imens får frierne på Ithaka vite at Telemakhos leter etter sin far, og de bestemmer seg for å legge en felle for ham når han kommer hjem.

Femte sang

Femte sang foregår på Olympen. Athene ber igjen om at Odyssevs løslates og Hermes reiser til Kalypso og gir henne beskjed. Zevs spår at Odyssevs vil nå faiakerne på Skheria etter tyve dagers seiling, og de vil bringe ham til Ithaka. Kalypso slipper Odyssevs fri.

Odyssevs bygger en flåte og forlater øya på den tolvte dagen. Etter atten dagers seiling ser han halvøya Skheria. Imidlertid blåser Poseidon opp en storm mot ham som hevn for at Odyssevs blindet hans sønn Polyfemos, og han kommer ikke frem til faiakerne med en gang. Flåten blir ødelagt, men han blir reddet av halvguden (nymfen) Ino som gir ham et magisk skjerf som skal beskytte ham fra å drukne. Han må kaste skjerfet tilbake i havet når han kommer til land.

Sjette og syvende sang

Odyssevs møter Nausikaa, datter av Alkinoos, faiakernes konge. Med hjelp av Athene og Navsíkaa blir han godt mottatt i palasset. Han forteller om hvordan han kom til Kalypsos øy. Neste dag, etter en runde med idrettsleker, forteller han om den ti år lange reisen fra Trojas fall til fangenskapet på Kalypsos øy.

Åttende til trettende sang

Odyssevs forteller om sine opplevelser ved Troja, og om Den trojanske hest. Han minnes sin avreise med sitt mannskap, hvordan de plyndret Ismaros og seilte til Malea på sydspissen av Hellas. Derfra ble de imidlertid sendt av vinden til lotusspisernes land, i en uutforsket del av verden. De kom til kyklopenes land, hvor de klarte å rømme etter å ha blindet Polyfemos, og pådro seg Poseidons vrede. De seilte til Aiolos' øy, hvor Aiolos (vindens gud) forsøkte å hjelpe dem hjem ved å samle alle motgående vinder i en sekk. Senere kom de til Telepylos, en by hos de kannibalske laistrygonerne. Odyssevs unnslapp med ett enkelt skip til Kirkes øy, hvor de tilbragte et år. Kirke befalte dem å besøke Hades for å få vite veien hjem av gjenferdet til Tiresias. Han fortalte Odyssevs at de måtte unngå å skade solguden Helios' fe på øya Thrinakia for å kunne komme hjem. De dro tilbake til Kirke, seilte videre, unngikk sirenene og monstrene Skylla og Kharybdis, skjønt ikke hele mannskapet kom velberget forbi dem. De kom til Thrinakia, og sulten drev dem til å slakte Helios' hellige fe, og han straffet dem med skipsforlis. Bare Odyssevs overlevde, og etter å ha tilbragt ti dager på en flåte, nådde han Kalypsos øy, hvor han holdt til de neste sju årene.

Dagen etter bringer faiakerne Odyssevs hjem i en bark full av gaver. Odyssevs våkner opp på Ithaka og får høre av Athene om sin kones friere.

Fjortende og femtende sang

Odyssevs forkler seg med Athenes hjelp som en gammel mann, og går til sin trofaste svinegjeter Evmaios' hytte. Evmaios kjenner ikke igjen sin herre, men forteller om hvordan frierne har misbrukt hans gjestfrihet. I femtende sang drar Athene for å hente Telemakhos fra Lakidaimon, hvor han har vært i en måned. Dagen etter tilbringer Odyssevs i svinegjeterens hytte mens Telemakhos kommer til Farai, halvveis til Pyros. På den 38. dag kommer Telemakhos til Pylos og går ombord på et skip uten å besøke Nestor. Han tar med seg Theoklymenos, en profet som er på flukt etter å ha drept en mann. Telemakhos lar Theoklymenos gjemme seg på skipet hans, og overlater ham til en venn. Skipet unngår friernes bakhold om natten. Imens lytter Odyssevs til Evmaios' fortelling.

Sekstende sang

Telemakhos ankommer Ithaka og sender skipet til byen, mens Athene leder ham selv til Evmaios' hytte. Han møter sin forkledte far, som ingen ennå har gjenkjent. Etter at Evmaios har blitt sendt til Penelopeia, avslører Athene Odyssevs for Telemakhos, og gjenforent planlegger de friernes død. Om aftenen kommer Evmaios tilbake til hytten, hvor Odyssevs atter er forkledt.

Syttende til nittende sang

Telemakhos drar til byen og kaller Theoklymenos til palasset. Om ettermiddagen kommer Odyssevs og Evmaios til byen, hvor Odyssevs gir seg ut for å være en tigger. Etter noen mindre sammenstøt møter han Telemakhos, og de skaffer seg våpen. Odyssevs snakker til Penelopeia, som ikke kjenner ham igjen. Hun forklarer at hun ikke vet om Odyssevs er død eller ikke, og at hun ikke vil gifte seg på nytt: Hun har holdt frierne på avstand ved å insistere på først å veve sin svigerfar, Laërtes, et likskrud, og hver natt rekker hun opp det hun har vevd den dagen. Imidlertid forteller hun at dagen etter, Apollons festdag, vil hun gå med på å gifte seg med den mann som kan skyte en pil gjennom hullene i tolv økseblader på rad, ved hjelp av Odyssevs' bue.

Tyvende til toogtyvende sang

Frierne vil ikke drepe Telemakhos på Apollons helligdag. Imidlertid klarer ingen av dem å bruke Odyssevs' bue, fordi de ikke skjønner hvordan. Odyssevs avslører seg for Evmaios og Filoitios, en annen trofast tjener, og får dem til å låse dørene. Odyssevs klarer lett å spenne buen, og etter å ha sendt en pil gjennom alle øksebladene, tar han, Telemakhos og de to tjenerne livet av frierne. Odyssevs får også Telemakhos til å henrette alle slavekvinnene som i hans fravær har vært svikefulle ved å behandle frierne bedre enn hans kone og sønn.

Treogtyvende sang

Odyssevs avslører seg for Penelopeia. Først tviler hun på ham, men når han beviser hvem han er blir de to gjenforent i kjærlighet. Odyssevs forteller Penelopeia at Teiresias har forutsagt at han har én reise igjen å foreta seg før en fredelig alderdom.

Fireogtyvende sang

Friernes gjenferd når Hades, og slik får Agamemnon og Akilles høre om Odyssevs' seier. Odyssevs gjenforenes med sin far, og friernes slektninger forsøker å ta hevn, uten å lykkes. Athene sørger for at stridighetene bilegges og alle forlikes.

Odysseen inneholder ikke mange stedsnavn man uten videre vil finne på et moderne kart. Forskerne er uenige om hvorvidt det er snakk om virkelige eller oppdiktede steder. Eratosthenes, en kartmaker i Alexandria i det tredje århundre f.Kr., latterliggjorde forsøk på å finne igjen steder som nevnes i Odysseen, og sa at det er like sannsynlig at man finner dem som mannen som samlet alle vindene i en sekk. De som hevder at det er snakk om virkelige steder, viser til den høye grad av realisme i diktet, særlig i Homers beskrivelse av seiling. Det virker mest sannsynlig at Homer bandt sammen fortellinger om en eller flere sjøreiser, og at noen plasseringer i det minste burde følge en logisk rekkefølge. Selv blant forskere som tillegger stedsnavnene en grad av virkelighet, er det store uenigheter.

Den tradisjonelle teori, som er blitt godtatt som gyldig av mange, inkludert noen leksika og andre oppslagsverk, sier at Odyssevs ble sendt ut i det vestlige Middelhav, og at de fleste av hans eventyr foregikk mellom Tunisia, Sardinia, Italia og Sicilia. Imidlertid har denne teorien en rekke svakheter som ikke gir mening hverken med hensyn til seiling eller gjenfinning. Greske skip i oldtiden var små, dro sjelden ut på det åpne hav, og kapteinene utforsket ikke ukjente land, men forsøkte å finne igjen kursen hvis de havnet ut av den. Teorien inneholder disse (tvilsomme) stedene:

• Kalypsos øy forbindes med Gozo, som er del av den maltesiske arkipel. Odyssevs sies å ha strandet på nordsiden av øya, på stranden Ir-Ramla.
• Lotusspiserne holdt til i Tunisia, på det grunnlag at det er her et fartøy kunne nådd ved full hastighet dersom det ble blåst ut av kurs ved Kapp Maleas. Imidlertid ville et fartøy som var havnet ute av kurs opptrådt mer forsiktig, og ikke dratt så langt, særlig hvis målet var å komme hjem.
• Aiolos blir tradisjonelt tillagt de aioliske øyer nord for Sicilia. Men at Odyssevs' skip skulle ha fått en gunstig vind hele veien til Ithaka og deretter fått en ugunstig vind som blåste dem hele veien tilbake, så de måtte seile gjennom Messinastredene, er svært usannsynlig.
• Skylla og Kharybdis plasseres ved Messinastredene. Imidlertid holdt de til i en smal kanal, mens stredene her er tre kilometer brede på det smaleste, og enda bredere på det stedet som tradisjonelt tilskrives Skylla. Malstrømmene rundt stredene er ikke engang i passasjen, og de er ikke mer enn hvirvlende vannlommer skapt av to kryssende havstrømmer. Det er utenkelig at de skulle ha skapt legenden om Kharybdis.
• Thrinikia, øya hvor Helios' fe holdt til, blir regnet for å være Sicilia, fordi navnet Thrinikia antyder en øy med tre hjørner. Men Sicilia er enorm etter oldtidens proporsjoner, og de tre hjørnene kan ikke ses fra havet, bare på et moderne kart. Navnet Thrinika ble sannsynligvis gitt øya for at den skulle være lett å kjenne igjen for sjøfolk.

Generelt forutsetter denne teorien at grekerne kjente til Italia, men det er svært få henvisninger i Odysseen til noen del av verden vest for Hellas, selv om land i øst og syd (som Egypt) blir nevnt flere steder.

• Noen av historiene om Sinbad, sjøfareren i eventyrsamlingen Tusen og en natt (Arabiske netter), ble hentet fra Homers Odysseen.
• Den irske forfatteren James Joyce skrev den avantgardiske romanen Ulysses i 1922. Ulysses er det latinske navnet på Odyssevs.
• Filmen O Brother, Where Art Thou fra år 2000, er fritt basert på Odysseen, og henspiller på mange av Odysseens figurer og temaer.
• Den romerske forfatteren Vergils Aeneiden har flere strukturelle paralleller til Odysseen. Den handler om prins Aeneas av Troja, hans besøk hos dronning Dido av Karthago og grunnleggelsen av Roma.
• Ulysses er et dikt av den britiske dikteren Alfred Lord Tennyson.
• Dante Alighieris Den guddommelige komedie fra 1300-tallet er også inspirert av Homer (og Vergil). Den beskriver forfatterens reise gjennom helvete og skjærsilden før han når paradiset.
• «The Odyssey», en sang av prog metall bandet Symphony X er basert i sin helhet på deler av Odysseen.
• Paal Brekkes Roerne fra Itaka fra 1960 tar utgangspunkt i Odysseen.

I Norge ble eposet utgitt første gang i 1918 på Aschehoug i Arne Garborgs oversettelse med tittelen «Odyssevskvædet». Eposet har blitt både oversatt og gjendiktet flere ganger. Den mest kjente er Gyldendal sin utgave på bokmål^[25] som er gjendiktet av Peter Østbye. Peter Østbyes gjendiktning anses for å være en filologisk bragd i sin presise metrikk, samtidig som gjendikningen bevarer en nærhet til de opprinnelige tekstlige virkemidler^[26]. John Flaxmans illustrasjoner ble brukt i det andre opplaget av nynorskutgaven og i flere av de senere utgavene på bokmål.

I 2013 kom Kjell Arild Pollestads oversettelse ut på Cappelen. Her er Odysseen gjendiktet som prosa, uten Homers heksameter.

Nedenfor er gjengitt de første linjene av første sang og de siste linjene av tjuefjerde sang fra henholdsvis bokmålsoversettelsen av Peter Østbye og den nynorske av Arne Garborg.

• 2001 – Odysseen, oversatt av Peter Østbye og illustrert av John Flaxman. Den norske bokklubben, Månendens bok nr. 1300784.
• 1919 – Garborgs oversettelse, andreutgaven i 1919 er også illustrert med Robert Flaxmans tegninger, og det kan være interessant å merke seg Garborgs forord hva angår illustrasjoner:

Dei namngjetene teikningarne til Odysevskvædet av den engelske bilæthoggaren John Flaxman hev forleggjaren denne gongen kunna faa med. Men illustrasjonar kostar, og som vilkaari no for tidi var kunne det bli rimelegt aa kløyve utgaava i tvo: ei billegere skule-utgaave uten bilæte og ei noko dyrare bilæutgaave.

• 1954 Ulysses regissert av Mario Camerini med Kirk Douglas og Anthony Quinn i rollene
• 1997 The Odyssey regissert av Andrei Konchalovsky med Armand Assante i rollen som Odyssevs.

• Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie 1, Oslo: Gyldendal norsk forlag.
• Cairns, Douglas (2014): Defining Greek Narrative. Edinburgh University Press. ISBN 978-0-7486-8010-8.
• Carne-Ross, D.S. (1998): «The Poem of Odysseus», The Odyssey. Oversatt av Fitzgerald, Robert. New York: Farrar, Straus and Giroux. ISBN 978-0-374-52574-3.
• Foley, John Miles (våren 2007): «’Reading’ Homer through Oral Tradition»", College Literature. 34 (2), s. 1–28. ISSN 0093-3139. JSTOR 25115419.
• Haslam, M. W. (1976): «Homeric Words and Homeric Metre: Two Doublets Examined (λείβω/εϊβω, γαΐα/αία)», Glotta. 54 (3/4), s. 201–211. ISSN 0017-1298. JSTOR 40266365.
• Lattimore, Richmond (1951): The Iliad of Homer. Chicago: The University of Chicago Press.
• Myrsiades, Kostas (2019): Reading Homer's Odyssey. New Brunswick: Rutgers University Press. ISBN 978-1-68448-136-1.
• Willcock, Malcolm L. ([1976] 2007): A Companion to The Iliad: Based on the Translation by Richard Lattimore. New York: Phoenix Books. ISBN 978-0-226-89855-1.

Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen:

Odysseen

• Flaxmans illustrasjoner
• The Odyssey på gammelgresk hos Perseus Project
• The Odyssey, oversatt til engelsk av William Cullen Bryant hos Standard Ebooks
• The Odyssey Comix — En detaljert gjenfortelling og forklaring av Homers Odysseen i tegneserieformat av Greek Myth Comix