Olof Palme

Olof Palme
Født		Sven Olof Joachim Palme 30. jan. 1927[1][2][3][4] Stockholm (grunn for avskriving: minst presise verdi)[1][5] Svea artilleriregementes församling[1][6][6]
Død		28. feb. 1986[2][3][4][7] (59 år) Sveavägen (tema for: Palmemordet)[8]
Beskjeftigelse		Politiker
Utdannet ved		Stockholms universitet (1949–)[6] Kenyon College[6] Beskowska skolan (1934–1937)[9] Sigtunaskolan Humanistiska Läroverket (–1944)[6]
Ektefelle		Lisbet Palme (1956–1986)[6] Jelena Rennerová (1949–1952)[6]
Far		Gunnar Palme[6]
Mor		Elisabeth Sophia von Knieriem[6][10]
Søsken		Claës Palme
Barn		Joakim Palme[6] Mårten Palme[6] Mattias Palme[6]
Parti		Sveriges socialdemokratiska arbetareparti[6]
Nasjonalitet		Sverige
Gravlagt		Adolf Fredriks kyrkogård[11]
Utmerkelser		Jawaharlal Nehrus pris (1985)[12] Kjede av Den hvite løves orden (2000)[13] Four Freedoms Award – Freedom from Fear Ordenen O.R. Tambos følgesvenner Order of Eduardo Mondlane, 1st class (1988)[14][15]
Nettsted		www.palmecenter.org
Sveriges statsminister
8. oktober 1982–28. februar 1986
Regjering		Palme II
Forgjenger		Thorbjörn Fälldin
Etterfølger		Ingvar Carlsson
14. oktober 1969–8. oktober 1976
Regjering		Palme I
Forgjenger		Tage Erlander
Etterfølger		Thorbjörn Fälldin
Signatur
Olof Palme på Commons

Sven Olof Joachim Palme (1927–1986) var en svensk politiker for socialdemokraterna og statsminister i årene 1969–1976 og 1982–1986.

Olof Palme var som politiker internasjonalt anerkjent som en tydelig sosialdemokratisk stemme. Med sin borgerlige oppvekst og radikale fremtoning var Palme også svært kontroversiell i svensk politikk, og hatet mot ham ble et fenomen omtalt som Palmehat.

Palme var utdannet jurist og var medlem av Sveriges riksdag 1958–86. Før han ble statsminister i 1969 var han konsultativ statsråd 1963–1965 (med ansvar blant annet for ungdomsspørsmål), kommunikasjonsminister 1965–1967, ecklesiastikminister 1967–1968 samt utdanningsminister 1968–1969.

En halv time før midnatt, fredag 28. februar 1986 ble Olof Palme skutt og drept på åpen gate i Stockholm. Christer Pettersson ble i 1989 tiltalt og dømt til livsvarig fengsel for drapet; Petterson ble samme år frifunnet av Svea hovrätt etter anke. I 2020 opplyste svensk påtalemyndighet at avdøde Stig Engström hadde fått status som mistenkt for drapet. Engström var da død og kunne følgelig ikke tiltales.^[16][17] Spekulasjonene rundt Palme-drapet har vært gjenstand for enorm offentlig oppmerksomhet. Palme-etterforskningen regnes for å være en av verdenshistoriens største politietterforskninger.^[18]

Olof Palme ble født 30. januar 1927 i en velstående familie i Stockholm. I familien var det ledende tjenestemenn og offiserer.^[19] Palme kom fra et overklassemiljø og vokste opp på Östermalm i Stockholm. Familien bodde i Östermalmsgatan 36 (i dag huser bygningen den rumenske ambassaden).

Han var sønnesønn av forsikringsmannen og den liberale politikeren Sven Palme (1854–1934), som satt i Andra kammaren i Riksdagen. Faren Gunnar Palme (1886–1934) var adm. dir. i forsikringsselskapet Thule. Moren var Elisabeth Sophie von Knieriem (1890–1972), som var av baltisk-tysk opphav og født i Latvia. I løpet av 1 år mistet familien Palme to av sine mannlige overhoder, da både bestefar Sven og far Gunnar døde med kort tids mellomrom. Dette påvirket i stor grad Olof Palme, som etter dette sto uten to av sine mest innflytelsesrike forbilder tidlig i livet.

Olof Palme var yngst av tre barn; hans søsken var Claës Palme (1917–2006) og Catharina Palme Nilzén (1920–2002). Olof var far til sønnene Joakim Palme, Mårten Palme og Mattias Palme.

Under Palmes oppvekst på Östermalm levde den unge Olof Palme et meget privilegert liv, og familien omgikk regelmessig noen av Sveriges og Skandinavias mest innflytelsesrike og kjente personligheter, deriblant Selma Lagerlöf, Hjalmar Branting og flere fra den svenske kongefamilien.^[20] Som fireåring utmerket den unge Olof Palme seg med sitt store talent for språk. Dette kom av at han i hjemmet snakket flere språk; med sin mor snakket han tysk, med barnepiken snakket han fransk, med sin far og søsknene sine snakket han svensk og med slekt på morssiden snakket han tildels russisk. Som fireåring var Olof mye syk, og brukte mye av sin tid på å lese bøker. Dette gjorde ham til en yndet underholder i familiens sosietetsmiddager, der han ble brukt som oppleser av kjente internasjonale romaner for gjestene^[20].

Palmes første skoleår var på Beskowska skolan i Stockholm. Som 10-åring ble han skrevet inn på Sigtuna Humanistiska Läroverk av sin mor. Som elev ved Sigtuna utmerket Palme seg som en aktiv idrettsmann og som skoleflink i sine fag. Som student begynte Palme som journalist for den borgerlige avisen Svenska Dagbladet. Palme gikk etter gymnaset inn i det svenske Forsvaret, og ble i 1948 fenrik i reservekavaleriet.

I 1948 fortsatte studiene Palme studiene ved Kenyon College i USA, der han tok Bachelor of Arts. Det er av flere historikere antydet at Palme fikk sin politiske oppvåkning under sin tid i etterkrigstidens USA. Palme selv hevdet at å se de store klasseskillene i datidens USA var en av tre avgjørende hendelser som gjorde ham til sosialdemokrat. De to andre episodene var ifølge ham selv en skattedebatt i Stockholms konserthus i 1947 og en rundreise i Asia i 1953 der han med egne øyne fikk se kolonialismens konsekvenser. Etter endte studier ved Kenyon, reiste Palme flere måneder rundt i landet for å oppleve livet blant vanlige folk i USA.^[20] Senere vendte han hjem til Sverige der han begynte å studere jus. Han ble cand.jur. i 1951. Året etter ble han leder i Sveriges förenade studentkårer, der han var leder i rundt ett år.

I 1953 ble han tilbudt å arbeide som statsminister Tage Erlanders assistent. Palme ble gjennom sitt virke som rådgiver for Erlander raskt en av statsministerens mest betrodde medarbeidere.

Palme avanserte i 1954 i regeringskansliet og ble sekretær i Statsrådsberedningen. Året etter ble han styremedlem i ABF. Han ble valgt inn i Första kammaren i 1958 for Socialdemokraterna. Et av hans første viktigere oppdrag som politiker var som leder av «studiesociala utredningen» i 1959.

Palme giftet seg 9. juni 1956 med psykologen Lisbet Beck-Friis. De bosatte seg i et rekkehus i Vällingbyhöjden og fikk tre sønner. Formelt var dette Palmes andre ekteskap; i perioden 1949–52 var han gift med Jelena Rennerova fra Tsjekkoslovakia i et pro forma ekteskap for å gi henne mulighet til å forlate sitt land etter statskuppet i 1948.^[21] Palme møtte Rennerova i påsken 1949 i Praha. Borgermesteren i Praha viet dem 21. desember 1949 uten at Palme var til stede i Praha (han befant seg da i London og vielsen skjedde ved korrespondanse). Kort tid etter ble det forbudt for tsjekkoslovaker å forlate landet gjennom ekteskap med utlendinger. Rennerova reiste til Sverige og utdannet seg til lege i Uppsala. Palme og Rennerova flyttet aldri sammen.^[22] De skilte seg i 1952. Saken ble kjent i 1969 og skapte da en viss oppstandelse.^[23] Rennerova giftet seg senere med barnelegen Rolf Zetterström.^[24][25]

Høsten 1944 rykket Olof Palme inn i kavaleriet, sjette skvadronen ved K4 i Umeå. Han begynte deretter på aspirantskolen ved K3 i Skövde. Etter noen måneder ble han forfremmet til sersjant og i november 1948 ble han utnevnt til fenrik i kavaleriets reserve. Sommeren 1955 gjennomgikk han et stridskurs for ryttertroppssjefer, hvilket førte til at han på nyåret 1956 kunne titulere seg som løytnant. «Alltid terger det vel noen», skal han ha sagt.

Palme trådte inn i regjeringen i 1963 som konsultativ statsråd i Statsrådsberedningen, og to år senere ble han utnevnt til statsråd og sjef for kommunikationsdepartementet. Deretter avanserte han til posten som ecklesiastikminister i 1967. Palme hadde dermed kirkespørsmål som sitt område, til tross for at han hadde meldt seg ut av Svenska kyrkan. ^{[død lenke]} Palme ble dermed Sveriges siste ecklesiastikminister; etter at departementet i 1968 byttet navn til Utbildningsdepartementet, ble Palme titulert som utbildningsminister. I 1969 etterfulgte han Tage Erlander som partileder for Socialdemokratarna og som statsminister.

I 1972 holdt han den såkalte juletalen sin, der han sammenlignet USAs bombeangrep mot Hanoi med andre krigsforbrytelser: «Guernica, Oradour, Babij Jar, Katyn, Lidice, Sharpeville, Treblinka. Der har volden seiret, men ettertiden har felt en hard dom over de ansvarlige. Nå føyer et nytt navn seg inn i rekken: Hanoi – julen 1972.» Talen skapte en alvorlig diplomatisk krise mellom USA og Sverige.^[26]

Etter riksdagsvalget i 1973 ble Palme sittende som statsminister, om enn ganske vingeklippet; valget resulterte i den såkalte lotteririksdagen (s+vpk:175 mandat; c+m+fp:175 mandat). I mandatperioden 1973–76 klarte regjeringen Palme likevel å få gjennom noen betydningsfulle reformer, bl.a. loven om medbestemmelse i arbeidslivet (Medbestämmandelagen/MBL) og loven om en allmenn foreldreforsikring. I 1975 trådte den nye forfatningen i kraft, hvilket bl.a. innebar at monarkens oppgaver ble kraftig redusert. Selv om Sverige i teorien fortsatt var et monarki, var det i praksis en slags republikk; monarkiets fremtidige status var dermed, med Palmes egne ord, bare «et pennestrøk». Etter valget i 1976, da kjernekraftspørsmålet kom i fokus, og de borgerlige fikk majoriteten, ble Socialdemokraterna (etter 40 år uavbrutt ved makten) og Palme tvunget til å gå av. På denne tiden havnet Palme i store problemer på grunn av Geijer-skandalen (eller Geijeraffären), der han løy om hvordan det hele hang sammen for å ikke «skitne til» sosialdemokratiet. Valget i 1979 innebar nok et nederlag for Socialdemokraterna, ettersom man ikke lyktes i å gjenerobre regjeringsmakten, men Palmes stilling i partiet var trygg på tross av dette.

I 1980 ble Palme utnevnt til FNs meklingsmann i Iran–Irak-krigen, og etter socialdemokraternas valgseier i 1982 tok han igjen tilbake statsministerembetet. Den 1. mars 1982 avleverte Palmekommisjonen sin rapport om meklingen mellom Iran og Irak.

Palme hadde som statsminister og politiker et stort internasjonalt nettverk, og pleide kontakt med internasjonale personligheter som Willy Brandt, Bruno Kreisky, Trygve Bratteli, Oliver Tambo og Gro Harlem Brundtland.

Som sosialdemokratisk statsminister havnet Palme i konflikt med næringslivets representanter, da Riksdagen i 1983 besluttet å innføre lønnstakerfond, som av næringslivets topper ble ansett som en måte å sosialisere Sveriges næringsliv. I 1985–86 oppstod det også gnisninger med ledende militære personer (kommandørkaptein Hans von Hofsten m.fl.) som, i anledning av de påståtte russiske ubåtreguleringene, anså ham for å være altfor svak i handlingsøyeblikket i forhold til Sovjetunionen, samtidig som de erklærte at de manglet tillit til ham personlig.

Statsminister Olof Palme ble anklaget for skattefusk i 1985; den såkalte Harvard-affären. Sønnen Joakim Palme ønsket seg til Harvard University, og hadde fått avslag på sin søknad om stipend av Sverige-Amerika Stiftelsen. Like etter skulle Olof Palme, ifølge skattemyndighetene, ha tilbudt seg å holde et foredrag på skolen i bytte mot et honorar dedikert til stipend for sønnen.

Olof Palme er i ettertiden regnet som en av både Sveriges og Europas mest markante politikere. Gjennom sine verv og politiske gjerninger i fire tiår ble Palme både meget populær og meget omstridt. Særlig ble Palme kritisert og omstridt av den svenske høyresiden, og det er hevdet at dette ble verre som en konsekvens av Palmes borgerlige bakgrunn, og at han ble opplevd som en klasseforræder^[20].

Som statsminister og partileder ble Palme kjent for sine talegaver. Hans retoriske evner og bitende kommentarer gjorde med årene at Palme av flere ble ansett for å være arrogant. Særlig ble dette fremtredende i debatter med Centerpartiets statsministerkandidat, den langt mer tradisjonelle Thorbjørn Fälldin, som endte med at Socialdemokraterna måtte anmode Palme om å tone ned sine retoriske angrep på motstanderen^[20].

Palme ble internasjonalt kjent for sitt store internasjonale engasjement som statsminister. Særlig gjorde dette seg gjeldende i en del internasjonale spørsmål som angikk USA, herunder blant annet både Vietnamkrigen og det CIA-finansierte kuppet i Chile. I 1975 ble Palme den første vestlige statslederen som dro på offisielt besøk til Cuba etter den cubanske revolusjonen. Palme var også en uttalt kritiker av det sørafrikanske apartheid-regimet, og kun én uke før han ble myrdet holdt han en meget apartheid-kritisk tale i Folkets hus i Stockholm^[27].

Olof Palme ble skutt og drept på Sveavägen i det sentrale Stockholm den 28. februar 1986. Palmemordet, og den merkelige utviklingen, skandalene og manglende politimessige etterforskningsresultater som fulgte etter dette, ble et nasjonalt traume for Sverige. I 1989 ble rusmiddelmisbrukeren Christer Pettersson funnet skyldig i mordet og dømt til livsvarig fengsel, men allerede noen måneder senere ble han av en høyere rettsinnstans frifunnet som følge av manglende bevis og feil begått under etterforskningen.

Palmemordet regnes for å være et åpent sår i svensk historie, og etterforskningen har vært en av verdenshistoriens mest omfattende mordetterforskninger.

Under en pressekonferanse i regi av svensk politi den 10. juni 2020 ble Stig Engström («Skandiamannen») etter over 34 år pekt ut som hovedmistenkt av Sveriges statsadvokat, men bare basert på en revurdering av de allerede omstridte og motstridende bevisene i saken.

Olof Palme ligger begravet på kirkegården ved Adolf Fredriks kyrka i Stockholm.

• Gummiudden (Humanistiska föreningen, Stockholms universitet, 1976)
• Jawaharlal Nehrus Pris (postumt, 1986)^[28]
• 1. klass av Tjeckiska lejonets orden^[29] (postumt, 2000)^[30]
• Den sørafrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner (Posthumt, 2002)

• (sv) Offisielt nettsted
• (en) Olof Palme – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Olof Palme – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Olof Palme på Internet Movie Database
• (en) Olof Palme hos The Movie Database
• (en) Olof Palme på Discogs
• (en) Olof Palme på MusicBrainz
• (sv) Olof Palme-tale i 1972: Kritik Vietnamkriget
• (sv) Olof Palme-tale i 1965: Fordomer