Oseanografi

Skisse av sirkulasjon i verdenshavene

Oseanografi (fra gresk ωκεανός, det store havet rundt verdensdisken og grafikos γράφειν, å skrive) er studiet av jordens hav og sjøer. Oseanografer studerer et bredt spektrum av problemstillinger, slik som platetektonikk, havstrømmer og marine organismer. Oseanografi er tverrfaglig, og bruker teknikker fra biologi, kjemi, geologi, meteorologi og fysikk.

Som studium dekker faget litt forskjellige områder, alt etter hvilket land det undervises i. I Norge omhandler faget kun havets fysiske og kjemiske egenskaper.[1] I en del andre land inkluderer faget også biologi.

Historie om oseanografi og dyphavsutforskning

[rediger | rediger kilde]

Vitenskapelig oseanografi begynte med reisene til kaptein James Cook fra 1768 til 1779, som beskrev Stillehavet med stor presisjon fra 71 grader sør til 71 grader nord. John Harrisons kronometre støttet Cooks nøyaktige navigasjon og kartlegging på to av disse reisene, og forbedret permanent standarden oppnåelig for påfølgende arbeid.[2] Andre ekspedisjoner fulgte i det nittende århundre, fra Russland, Frankrike, Nederland og USA samt Storbritannia. På HMS Beagle, som ga Charles Darwin ideer og materialer til hans bok fra 1859 On the Origin of Species, kartla skipets kaptein, Robert FitzRoy, hav og kyster og publiserte sin firebindsrapport om skipets tre reiser i 1839. Edward Forbes sin bok fra 1854, Distribution of Marine Life hevdet at ikke noe liv kunne eksistere under rundt 600 m.Dette ble bevist feil av de britiske biologene WB Carpenter og C. Wyville Thomson, som i 1868 oppdaget liv på dypt vann ved mudring. Wyville Thompson ble sjefforsker på Challenger-ekspedisjonen 1872–1876, som effektivt skapte vitenskapen om oseanografi.[3]

På den 68 890 nautiske mil (127 580 km) lange reisen rundt kloden oppdaget HMS Challenger rundt 4700 nye marine arter, og foretok 492 dyphavssonderinger, 133 bunnmudder, 151 åpenvannstråler og 263 serievanntemperaturobservasjoner.[4] I det sørlige Atlanterhavet i 1898/1899 brakte Carl ChunValdivia mange nye livsformer til overflaten fra dyp på over 4000 m. De første observasjonene av dyphavsdyr i deres naturlige miljø ble gjort i 1930 av William Beebe og Otis Barton som gikk ned til 434 m i den sfæriske stålbathysfæren.[5] Denne ble senket med kabel, men i 1960 tok en selvdrevet nedsenkbar, Trieste utviklet av Jacques Piccard, Piccard og Don Walsh til den dypeste delen av jordens hav, Marianergraven i Stillehavet, og nådde en rekorddybde på rundt 10915 m,[6] en bragd som ikke ble gjentatt før i 2012 da James Cameron dykket med Deepsea Challenger til lignende dybder.[7]

På store dyp trenger ikke lys gjennom vannlagene og trykket er ekstremt høyt. For dyphavsutforskning er det derfor nødvendig å bruke spesialbygde farkoster, enten fjernstyrt undervannsfarkoster med lys og kameraer eller bemannede nedsenkbare fartøyer. Bemannede farkoster har vinduer, sterke lyskastere, kameraer, manipulatorarmer og utstyr for å samle inn prøver.[8]

Batymetri er kartlegging og studie av topografien til havbunnen. Metoder som brukes for å måle havdybden er enkelt- eller flerstråleekkolodd, laserluftbårne dybdesensorer og beregning av dybder fra satellittfjernmålingsdata. Denne informasjonen brukes til å bestemme rutene til undersjøiske kabler og rørledninger, for å velge egnede steder for plassering av oljerigger og vindmøller til havs og for å identifisere mulige nye fiskerier.[9][10]

Oseanografisk forskning går ut på å studere marine livsformer, bevaring, undersøkelse av havmiljøet, havets kjemi, studier og modellering av klimadynamikk, luft-sjøgrensen, værmønstre, havressurser, fornybar energi, bølger og strømmer, samt konstruksjon og utvikling av nye verktøy og teknologier for å undersøke havdypet.[11] Forskere benytter seg av satellittbasert fjernmåling for overflatevann, med forskningsskip, fortøyde observatorier og autonome undervannsfarkoster for å studere og overvåke alle deler av havet.[12]

Oseanografien har fem hovedgrener:

Relaterte disipliner

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Huntstock, Foto:. «Bli kjent med yrket: Oseanograf». utdanning.no. Besøkt 8. mars 2019. 
  2. ^ Stow 2004, s. 14.
  3. ^ Stow 2004, s. 15.
  4. ^ Weyl, Peter K. Oceanography: an introduction to the marine environment. John Wiley & Sons. s. 49. ISBN 978-0-471-93744-9. 
  5. ^ Reader, The MIT Press. «Spherical Descent: On the Bathysphere and Voyages Into the Abyss». Besøkt 28. april 2024. 
  6. ^ «Jacques Piccard: Oceanographer and pioneer of deep-sea exploration». The Independent. 5. november 2008. Besøkt 22. august 2024. 
  7. ^ Cameron, James (2023). «The expedition». National Geographic. Besøkt 22. august 2024. 
  8. ^ «Observation Platforms: Submersibles». National Oceanic and Atmospheric Administration. Besøkt 22. august 2024. 
  9. ^ «Bathymetry». Geoscience Australia. 19. juli 2017. Besøkt 22. august 2024. 
  10. ^ «European Marine Observation and Data Network (EMODnet)». European Marine Observation and Data Network (EMODnet). Besøkt 22. august 2024. 
  11. ^ «Research topics». Scripps Institution of Oceanography. 2024. Besøkt 22. august 2024. 
  12. ^ «Research at Sea». National Oceanography Centre. Besøkt 22. august 2024. 
  13. ^ Havforskningsinstituttet


Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]