Otto Gessler
| Otto Gessler | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Otto Karl Geßler 6. feb. 1875[1][2][3][4]  Ludwigsburg[5] | ||
| Død | 24. mars 1955[1][2][3][4] (80 år) Lindenberg im Allgäu[6] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, advokat | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Friedrich-Alexander-Universität Erlangen-Nürnberg Eberhard-Karls-Universität Tübingen Universitetet i Leipzig | ||
| Parti | Deutsche Demokratische Partei | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | AMV Fridericiana Erlangen | ||
| Utmerkelser | Stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden | ||
Otto Gessler (født 6. februar 1875 i Ludwigsburg, død 24. mars 1955 i Lindenberg im Allgäu) var en tysk liberal politiker (Deutsche Demokratische Partei).
Liv
[rediger | rediger kilde]Geßler studerte jus i Erlangen, Tübingen og Leipzig, og tok doktorgraden i 1900. Han arbeidet i justistjenesten og ble senere borgermester i Regensburg og overborgermester i Nürnberg. På grunn av sykdom deltok han ikke aktivt i første verdenskrig.
I 1919 var han en av grunnleggerne av det liberale Deutsche Demokratische Partei (DDP). I 1920 etterfulgte han Gustav Noske som forsvarsminister i den føderale regjeringen, og beholdt denne ministerposten i en rekke regjeringer frem til 1928. Som forsvarsminister samarbeidet han nært med sjefen for hæren, Hans von Seeckt. Fra 1925 til 1926 var han også innenriksminister. Geßler var også leder for et forretningsministerium fra 13. mai til 17. mai 1926. Som følge av påstander om økonomiske uregelmessigheter i hans departement i forbindelse med den hemmelige opprustningen av forsvaret, den såkalte Lohmann-affæren, måtte han gå av som forsvarsminister i januar 1928.
Fra 1928 til 1933 var han president for Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen i 1933 trakk han seg tilbake fra politikken. Han hørte til kretsen som kjente til planene om å avsette Hitler. Etter det mislykkede 20. juli-attentatet ble han arrestert, og satt i konsentrasjonsleir frem til krigens slutt.
Etter annen verdenskrig engasjerte han seg i Tysk Røde Kors, som han var president for fra 1950 til 1952.
Fra 1950 til 1955 var Otto Geßler bayersk senator. Sykehuset i Lindenberg im Allgäu er oppkalt etter ham.
Publikasjoner
[rediger | rediger kilde]- Reichswehrpolitik in der Weimarer Zeit. Stuttgart 1958
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Gessler-Otto, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000766, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Peter Hoffmann: Widerstand, Staatsstreich, Attentat. Der Kampf der Opposition gegen Hitler. München: Piper 1969, 1985
- Heiner Möllers: Reichswehrminister Otto Geßler. Eine Studie zu »unpolitischer« Militärpolitik in der Weimarer Republik, Frankfurt a.M. 1998