Otto Hennig

Otto Hennig
Født		6. aug. 1871[1][2][3][4] Oslo[4]
Død		30. juli 1920[1][2][3][4] (48 år) Oslo[4]
Beskjeftigelse		Kunstmaler
Nasjonalitet		Norge
Otto Hennig på Commons

Otto Hennig (født 6. august 1871 i Kristiania, død 30. juli 1920 samme sted) var en norsk maler. Hennig regnes som en av de mest talentfulle representantene for nyromantikken i norsk billedkunst. Han høstet betydelig anerkjennelse i sin samtid som en kunstner med et særegent og meget personlig kunstnerisk uttrykk.

Otto Hennigs landskapsmalerier, som utgjorde det vesentligste i hans produksjon, er ofte preget av en mollstemt, dyster og nesten trolsk stemning. Hans tolkning på lerretet av naturens innerste vesen, slik han søkte og så det, er et vitnesbyrd om en helt spesiell kunstnerbegavelse.

Otto Hennig begynte samtidig på Knud Bergsliens malerskole og Den kgl. Tegneskole i 1890, da nyromantikken blomstret opp. Han debuterte på Høstutstillingen i 1894, og reiste samme høsten til København og studier hos den store danske maler Kristian Zahrtmann.

Hos Zahrtmann fikk han, som han selv sa, lagt grunnlaget for sin «linjeførende stilkunst». Et grundig naturstudium og en sterk opptatthet av linjeføring og komposisjon i bildene, fulgte ham som maler hele livet.

Fra København dro Hennig i 1895 til Berlin og München. Der studerte han særlig arbeidene til de ledende tyske romantiske malerne Arnold Böcklin, Salomon van Ruysdael og Moritz von Schwind. De tyske romantikerne fikk stor betydning for Hennigs utvikling som kunstner.

Etter hjemkomsten fra Tyskland malte Otto Hennig særlig lyrisk-romantiske landskaper, og gjerne med spor fra tysk villmarksromantikk og naturmystikk fra tidligere på 1800-tallet. Han tok utgangspunkt i et grundig naturstudium og en sterk interesse for linjeføring og komposisjon. På dette grunnlaget tolket han inn i maleriene sine de stemningene han personlig opplevde i skog- og fjellnaturen. Arbeidene fra denne perioden viser Hennig som en romantisk stemningspoet, og han ble ifølge Norsk kunstnerleksikon sett som en av de mest talentfulle representantene for det ny-romantiske maleriet i Norge.

Etter hvert skildret Hennig helst mollstemte og øde landskaper, ruvende høyfjellsmotiver med truende uværsskyer, skogsinteriører med dype kløfter og vindfall, stor og dyster natur med islett av dramatisk grått og fiolett i fargeskalaen. Han søkte stillhet og stemninger preget av det opprinnelige og av ensomhet. Vågå, Jotunheimen og Hallingdal var steder han gjennom årene gjerne hentet inspirasjon.

Av og til er Hennigs landskapsbilder så dystert-mørke i koloritten at motivene kan være vanskelig å se skikkelig unntatt i meget godt lys - da kommer til gjengjeld fargenyansene frem. Gårder er små, hvis de i det hele tatt er der, og da fungerer de gjerne som symboler på menneskets og det menneskelige litenhet i det desto mer mektige landskapet.

Men han kunne også innimellom male små vår-våknende elvkroker med vennlige krusninger i vannet og vårens første friskgrønne spirer sammen med restene av fjorårets høst. Eller han kunne skildre nettopp høsten langs elven, med hele høstfargepaljettens rikdom i bildet. Eller en solnedgang hvor solens siste stråler flommer varmt over Hallingskarvet, mens landskapet nedenfor alt er omsluttet av dunkelt kveldsmørke.

Hennigs penselstrøk var ofte litt «lodne» og upresise. Nerven og temperamentet var der imidlertid i desto større grad. Otto Hennig hadde ikke som mål å drive ren naturetterligning. Det han var interessert i, var å tolke naturens stemninger og innerste vesen. Og hans tolkninger fikk en form og et uttrykk som ingen andre gjorde helt på samme måte. Hans naturblikk var ganske enkelt hans eget, og bare hans. Derfor ble hans bilder også unike.

Det kunstinteresserte publikum i Kristiania hadde tidvis et litt nølende forhold til Otto Hennig. Kunstpublikumet hadde vanskelig for å ta ham helt til sitt bryst, selv om han både ble respektert, anerkjent og fikk "et navn" i samtiden. Han malte for spesielt, for utfordrende, for «annerledes», for den «gode smak» til å bli en publikumsyndling. Ikke var han særlig utadvendt av vesen, heller, og gjorde seg ikke nevneverdig bemerket i det stadig mer omfattende og utadvendte sosiale kunstnerliv i hovedstaden.

Men kunstkritikerne i pressen hadde betydelig sans for ham, og fulgte ham med interesse: Otto Hennigs kunstneriske begavelse var det ingen som noen gang satte spørsmålstegn ved.

5. oktober 1909 startet et rabalder i Kristiania-pressen som varte nesten til jul det året. Det siste fra Paris hadde sluppet til på Høstutstillingen. Flere unge norske malere hadde reist til Frankrike og søkt inspirasjon hos Henri Matisse. De norske såkalte Matisse-elevene, med Henrik Sørensen i spissen, gjorde seg altså sterkt gjeldende på utstillingen og skapte voldsom debatt. Impresjonismen var for alvor kommet til Norge.

Otto Hennig hadde også reist til Paris - i 1905. Resultatet av det oppholdet var at han forsøkte å fornye seg. Hennig så aldri på impresjonismen som noe kunstnerisk mål for egen del, men ifølge Norsk kunstnerleksikon fikk han «et nytt syn på fargenes og lysets selvstendige betydning i maleriet». Konkret forsøkte han å ta inn de lysere og vennligere fargene fra impresjonistene i sine egne bilder og sin allerede veletablerte uttrykksform.

Han lyktes imidlertid ikke helt med det. Det som Hennig ønsket å skildre, formilde og tolke fra naturen inn i sine malerier, klarte han ikke fullt ut å kombinere med den impresjonistiske fargepaljetten. Hans personlige og gjerne mørke indre blikk av de landskapene han søkte inspirasjon i, hadde ikke det rette slektskap med impresjonisme-paljettens ofte så florlette, lyse og luftige vesen og verden. Etter hvert rådet en nokså samlet kritikerstand ham til «å vende tilbake til seg selv».

Otto Hennig fulgte kritikernes råd. I de siste årene av karrièren og livet tok han opp igjen og konsentrerte seg om sin opprinnelige stil og «sine egne» farger. Kritikerne var fornøyde. Etter en utstilling hos Blomqvist kunsthandel i Oslo i 1917, bare tre år før Hennig døde i en skyteulykke, skrev Dagbladets fryktede kunstanmelder Jappe Nilssen:

«Nu har han igjen slaat ind paa de gamle veie og fundet ind paa sit gamle domæne, som ingen kjenner saa godt som han, og som ingen kan skildre saa inderlig og indtrængende som han. Det er høyfjeldet han maler, de store vidder der oppe, de ødlige furumoer hvor mennesker aldrig kommer... det er et drømmende og innadvendt sind, som taler til os ut fra disse dystre landskaper, en sildefødt romantiker, som nynner sine tusmørkesange ved kvæld og maaneskind.»

Otto Hennig var deltager på Høstutstillingen i periodene 1894–1907, 1909–1913 og 1915–1919.

I tillegg til tallrike separatutstillinger i Norge, deltok han gjennom sin karriere ved en rekke kollektivutstillinger utenlands; i Sverige, Finland, Italia, Tyskland, Russland, Frankrike, England og USA. Hennig ble tildelt bronsemedalje ved Verdensutstillingen i Paris i 1900, og en sølvmedalje ved Panama-Pacific Exhibition i San Francisco i 1915.

Otto Hennig er representert i Nasjonalmuseet for kunst/Nasjonalgalleriet med fire av sine landskaper. Han er også bl.a. representert i offentlige kunstsamlinger i Bergen, Trondheim, Drammen, Skien og Sarpsborg.

• (en) Otto Hennig – kategori av bilder, video eller lyd på Commons