Amu-Darja

Amu-Darja
Aralsjøen med Amu-Darja og Syr-Darja
Land		Afghanistan, Tadsjikistan, Turkmenistan, Usbekistan
Lengde		2 400 km
Nedbørfelt		534 739 km²
Middelvannføring		2 525[1] m³/s
Start		Pamir
– Høyde		ca 6000 moh.
Munning		Aralsjøen
Amu-Darja 37°06′22″N 68°18′23″Ø
Amu-Darja på Commons

Amu-Darja (usbekisk: Amudaryo, tadsjikisk: Омударё eller дарёи Ому – Omudarjo eller darjoi Omu, turkmensk: Amyderýa, russisk: Амударья – Amudarja, persisk: آمودریا – Âmudaryâ, arabisk: جيحون – Jīḥūn, i antikken kalt Oxos, Oxus, Oaxus) er den lengste elva i Sentral-Asia. Elva dannes ved samløpet av elvene Vakhsj og Pjandzj i Tadsjikistan, og renner mot nordvest over Turanbekkenet, til den munner ut i Aralsjøen i Usbekistan. Amu-Darja er 1415 km lang, regnet fra samløpet med Vakhsj, og 2540 km regnet fra utspringet i Pamir. Den har et nedbørfelt på 534 739 km².

Elva var i antikken kjent under det greske navnet Oxos, som er etymologisk beslektet med Vakhsj, Amu-Darjas største sideelv, og begge navnene er sannsynligvis avledet av et tidligere navn på hele elva. Den ble av Ptolemaios kalt Oxiana palus. Elva spilte en viktig rolle i Persias historie, og under Aleksander den stores felttog.

Amu-Darja var i arabiske kilder fra middelalderen kjent som Jaihun eller Gihun, som er en avledning av Gihon, det bibelske navnet på en av de fire elvene i Edens hage.^[2] Jaihun var sannsynligvis influert av Dgihun, som er det tradisjonelle navnet elva ble gitt av folkeslagene som bodde i regionen,^[3] og elva blir av enkelte lokale folk fremdeles kalt ved navn som etymologisk er beslektet med Jaihun.

Selv om elva var velkjent i antikken, så var Amu-Darja lite kjent i Europa helt frem til 1700-tallet. Det første noenlunde pålitelige kartet over elva ble laget i 1734, men systematisk utforskning i regionen tok først til på slutten av 1800-tallet.

Det nåværende «Darja» kommer fra gammelpersisk: «Darajah», via middelpersisk/pahlavi: «Drayak», og betyr sjø eller veldig stor elv, mens «Amu» er fra byen Āmul, som nå er kjent som Turkmenabat.

I de hinduistiske skriftene Vayu Purana og Matsya Purana blir Oxus nevnt som elva Chakshu, som renner gjennom landene til stammene Tushara (Rishika?), Lampaka, Pahlava, Paradas og Shaka m.fl. Elva nevnes også i Avesta, zoroastrismens religiøse hovedskrift.

Amu-Darja har sitt utspring i Pamirfjellene i Tadsjikistan, hvor elvene Pamir og Wakhan begge er blitt regnet som Amu-Darjas kilde. Pamir-elva begynner i innsjøen Zor Kul på grensa mellom Tadsjikistan og Afghanistan, mens Wakhan starter fra en isbre øverst i Waghjirdalen, hvor Afghanistans, Pakistans og Kinas grenser møtes.

Rundt 50 km nedenfor sine kildeområder løper Pamir- og Wakhanelvene sammen og danner elva Pjandzj. Pjandzj renner først mot sørvest, før den ved byen Eshkashem snur mot nord gjennom Hindu Kush. Elva renner mellom høye fjell i en dyp og kløftlignende dal. Etter rundt 200 km bøyer Pjandzj gradvis først mot nordvest, før den senere igjen renner i sørvestlig retning, til den løper sammen med sin største sideelv, Vakhsj. Den endrer ved samløpet navn til Amu-Darja, og dette markerer også overgangen fra den trange Pjandzjdalen til det brede og åpne dalføret til Amu-Darja.

Elva danner grensen mellom Afghanistan og Tadsjikistan helt fra Zor Kul-sjøen i Pamir til den renner inn i Usbekistan rundt 70 km nedstrøms fra samløpet med Vakhsj. Herfra danner den grensa mellom Afghanistan og Usbekistan over ca. 200 km, og passerer Termiz og Den Afghansk-Usbekiske vennskapsbru. Elva danner deretter grensa mellom Afghanistan og Turkmenistan for ytterligere 100 km før den ved Mukri forlater grensa og renner inn i ørkenen i Turkmenistan. Her ligger også starten på Karakumkanalen, som leder vann fra Amu-Darja til Mary og Aşgabat i de sentrale delene av Turkmenistan lengre vest. Like etter, ved Kerki, tar Karsjikanalen av til høyre, og leder vann til Talimardsjan-reservoaret og jordbruksområdene sør i Usbekistan.

Amu-Darja renner deretter mot nordvest gjennom Turkmenistans ørken. Elva danner skillet mellom ørknene Karakum i sør og Kysylkum i nord. Den passerer Turkmenabat, og blir igjen grenseelv over to korte strekninger, denne gang mellom Turkmenistan og Usbekistan. Elva renner nå inn i Usbekistan, hvor den før 1970-tallet delte seg opp i mange vannveier som utgjorde elvas delta ved munningen i Aralsjøen. Men etter at elva har passert Urgentsj, Daşoguz og Nukuz, forsvinner den nå oftest i ørkenen og rekker sjelden frem til Aralsjøen lenger.

Historiske nedtegnelser viser at elva i forskjellige perioder har rent både til Aralsjøen (fra sør) og til Det kaspiske hav (fra øst). Opp til rundt 500 f.kr. rant elva mot vest fra Khorezm-oasen til Sarykamysjsjøen, og videre til Det kaspiske hav. Enkelte kilder tyder også på at vannføringen fra de store isbreene i Pamir på 1200- og 1300-tallet e.kr. var stor nok til at Aralsjøen rant over, med avløp mot Det kaspiske hav. Fra 1600-tallet har imidlertid elva utelukkende munnet ut i Aral, unntatt ved flommer store nok til at vann rant over til Sarykamysjsjøen.

Amu-Darja var tidligere seilbar over 1450 km, fra Aralsjøen til Termiz, men de nederste strekningene (nedstrøms Turkmenabat) er nå ikke lenger seilbare på grunn av elvas reduserte vannføring. Men selv før dette var båttrafikken på Amu-Darja beskjeden, på grunn av dens skiftende og ustabile elveløp.

Temperatur og nedbør i nedslagsfeltet varierer etter topografien, og Amu-Darja består hydrologisk av to deler: en fjellsone hvor vann tilføres, og en lavlandssone hvor vannføringen avtar. Mesteparten av nedbøren kommer med vestlige vinder, og faller hovedsakelig om vinteren som snø. Dette gir næring til isbreene i elvas kildeområder i høyfjellene i Pamir, Trans-Alaj og Hindu Kush, hvor praktisk talt hele Amu-Darjas vannføring kommer fra. Årlig nedbør kan her være på 1000 mm eller mer. Lavere nede i nedslagsfeltet øker temperaturen og nedbøren minker, og i Amu-Darjas nedre løp ligger årlig middelnedbør på under 100 mm, middeltemperatur i juli er over 25 °C, og i januar mellom 0 °C og 10 °C.

Amu-Darjas vannføring øker fra mars til mai, når snøen smelter på slettene og nedbøren i form av regn øker. Når isen og snøen i høyfjellene smelter i løpet av sommeren får vannføringen igjen ny næring. Fra september til februar avtar vannføringen gradvis, og om vinteren fryser elva helt eller delvis til i de øvre delene. Isen går av elva igjen i februar/mars, og danner ofte isdemninger som noen ganger kan briste plutselig og forårsake oversvømmelser nedstrøms.

Elva fører med seg en svært stor sedimentlast, som føres ut på slettelandet og blir liggende som sandbanker i et ustabilt og skiftende elveløp som stadig endrer seg. Etter at elva kommer ut fra fjellene renner den ut over den tørre Turansletta, hvor Amu-Darja mister mye av sin vannføring, både gjennom naturlige prosesser som fordampning og infiltrasjon i bakken, og gjennom avledning av vann til irrigasjon.

Mellom 1911 og 1960 var Amu-Darjas årlige vannføring inn i Aralsjøen gjennomsnittlig 56 km³.^[4] I Karakumkanalen renner årlig 12 km³^[5] (rundt 400 m³/s). På sin vei over ørkenen mister elva anslagsvis 40 % av vannføringen, som rundt 1970 var rundt 25 km³ årlig.^[4] Irrigasjonsprosjekter har siden 1970-tallet forbrukt 50 km³ eller mer,^[4] slik at Amu-Darja som oftest ikke lenger når frem til Aralsjøen. Elvas lengde er dermed mesteparten av året redusert til rundt 2 300 kilometer.

Bruk av vann fra Amu-Darja til irrigasjon har vært en hovedårsak til at Aralsjøen har krympet dramatisk i størrelse siden slutten av 1950-tallet. Før 1970-tallet munnet Amu-Darja ut i Aralsjøen gjennom et omfattende og vidt forgreinet delta. Den sovjetiske regjeringen begynte imidlertid på begynnelsen av 1950-tallet å bygge et omfattende system av demninger, vannreservoarer og kanaler, som ledet enorme vannmengder bort fra elva for å bruke det til kunstig vanning av bomull og andre avlinger på slettene i Turanbekkenet. Det største prosjektet var Karakumkanalen, som ble fullført på 1960-tallet for å føre vann fra Amu-Darja vestover inn i Turkmenistan. Bortledningen av vann til irrigasjonsformål medførte at vannmengden som nådde frem til Aralsjøen ble sterkt redusert, og sjøen begynte dermed også å minke i størrelse.

Økt kunstig vanning på de varme og tørre slettene har også medført økt fordampning fra jordbruksområdene, som igjen har ført til saltavleiringer som gjør jordsmonnet ufruktbart. Gjennom avrenning har saltet igjen havnet i Amu-Darja, og saltholdigheten i elvevannet har økt. På 1990-tallet stoppet vannføringen fra Amu-Darja inn i Aralsjøen helt opp i en til tre måneder de fleste årene. Sjøer og myrområder i det tidligere deltaet tørket opp, og våtmarkene rundt elva krympet til en brøkdel av sin tidligere størrelse. Det gjenværende, forurensede vannet i Amu-Darjas nedre løp og i det tidligere deltaet er nå praktisk talt livløst.

• Qondūz
• Vakhsj
• Kofarnihon (Kafirnigan)
• Surkhan
• Zeravsjan

• Termiz
• Kerki
• Türkmenabat (Tsjardzjov)
• Urgentsj
• Nukus

• Liste over verdens lengste elver
• Syr-Darja
• Transoxiana

• Curzon, George Nathaniel: The Pamirs and the Source of the Oxus. Royal Geographical Society, London, 1896. Gjenopptrykk: Elibron Classics Series, Adamant Media Corporation, 2005. ISBN 1-4021-5983-8 (paperback); ISBN 1-4021-3090-2 (innb).
• Gordon, T. E: The Roof of the World: Being the Narrative of a Journey over the high plateau of Tibet to the Russian Frontier and the Oxus sources on Pamir. Edinburgh, 1876. Edmonston and Douglas. Gjenopptrykk av Ch'eng Wen Publishing Company. Taipei, 1971.
• Toynbee, Arnold J: Between Oxus and Jumna. London, 1961. Oxford University Press.
• Wood, John: A Journey to the Source of the River Oxus. With an essay on the Geography of the Valley of the Oxus by Colonel Henry Yule. London, 1872. John Murray.

• (en) Amu Darya – kategori av bilder, video eller lyd på Commons