Panokseon

Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Panokseon var et kombinert ro- og seilfartøy fra det koreanske kongedømmet Joseon (1392–1910). På slutten av 1500-tallet var dette den viktigste klassen av krigsskip for det koreanske militæret under den store Imjinkrigen (1592–1598). Det første skipet av denne typen ble bygget og tatt i bruk i 1555, konstruert med solid trevirke fra furutrær fra den koreanske halvøya. Den berømte admiralen I Sun-sin (1545–1598), som kommanderte Joseon-dynastiets marine, hadde stor suksess i sin kamp mot de japanske invasjonsstyrkene med panokseoner og skilpaddeskip.

I motsetning til andre fartøystyper i Korea er konstruksjonen på en panokseon ment som et flerdekks fartøy. Det første dekket, som var lukket som beskyttelse mot fiendtlige prosjektiler, var for roere som kunne ro med årene gjennom åpninger. På det øverste og åpne dekket ble soldatene og artilleristene med sitt artilleri stasjonert høyt over vannlinjen. På midten av dekket ble det reist en observasjonsplattform, som også kunne brukes som kommandobro for befalhaveren.

I tråd med den tradisjonelle fartøysbyggingen på den koreanske halvøya fra gammelt av, hadde panokseonen flat bunn uten kjøl, ettersom de lokale forholdene med sterkt tidevann langs et opprevet kystterreng gjorde en slik flat og solid bunnkonstruksjon nødvendig. Når det er lavvann, vil store landmasser og bunnformasjoner dukke fram, så fartøyet måtte kunne bli stående med bunnen nedover og når det kom tidevannsbølger ved høyvann, måtte det ha god stabilitet for å ikke komme ut i ulykke. Nesten alle båter og skip bygd i Korea har meget flat bunn med meget solide treemner.

Konstruksjonen på slike fartøyer skulle alltid være solid, og tykkere tømmer ble dermed brukt for å produsere tykke planker for bordkledningen etter at bunnen var gjort ferdig med tykke tømmerstokker i lengderetningen. Det spesielle med den koreanske fartøysbyggingen i eldre tid er den såkalte «rabbete klinkbygging» der plankene ble lagt i trappetrinn, men festet sammen med trenagler og andre festemidler fremfor jern eller klinksøm. Til tross for utseendet er det ikke overlappende hudplanker på det koreanske fartøyet.

Skroget er også utformet som et slags «boks», som ble drevet framover med både seil og årer, men under kamp ble alltid mastene tatt ned før man skulle slåss med sine fiender og dermed måtte bruke årene. På grunn av den spesielle utformingen på skroget kunne det manøvreres meget kjapt og effektivt under åredrift, noe som var en viktig årsak til seirene under sjøkrigen mot de japanske flåtene under Imjinkrigen, i trange og nesten lukkete farvann som minner om skjærgårdstopografi med trange streder, mange øyer og smale viker.

Som rigging hadde de fleste krigsskipene i Korea på 1500-tallet alltid to master, som kunne være av djunkerigg tatt fra den kinesiske djunken med mange spristaker som gjorde det mulig å rulle sammen seilet i hardt vær. Under normale omstendigheter ble mastene alltid tatt ned når det skulle bli et sjøslag, men ble brukt under lange tokt langs kysten.

Skipene av denne type hadde alltid flere dekk stablet ovenpå hverandre. Like over skroget ble det reist et lukket dekk for de mange roere som, med spesielle årer kalt yuloh, bare kunne stikke dem ned i vannet gjennom nedvendte åpninger og vrikke på for å rotere med årebladene. Beskyttet mot fiendtlige handlinger kunne robesetningen uforstyrret fortsette sitt arbeid mens kampene pågikk. På det øvre og åpne dekket ble soldatene, som besto av artillerister, bueskyttere og spydmenn, samlet for å kunne kjempe mot fiendeskipene. Det var også et batteridekk med et antall kanoner med åpne kanonporter under relingen. Midt på skipet ble en plattform eller et observasjonstårn reist for befalhaveren, som skulle observere og kommandere fra sin post på dette stedet.

Det er forskjellige størrelser, fra de minste på sytti fot (23 m) til de største på hundre til hundreogtjue fot (33 til 40 m) i lengde, på alle disse panokseonene. Som regel hadde skipet en besetning på 50 til 60 roere og sjømenn samt 125 soldater, og kunne ha ti par årer.

Det koreanske krigsskipet av type panokseon var, til tross for et bedragersk utseende, først og fremst et artilleriskip med sine kanoner som sin største reelle styrke under strid. Flere forskjellige typer av kanoner, som simpelthen var fastbundede kanonløp satt på firkantede kasser av tre på små hjul, fantes på panokseonen under Imjinkrigen. Den største og vanligste typen var betegnet «himmelen», med størst rekkevidde.

Ammunisjonen for kanonene i Korea mot skip var ikke kanonkuler, men solide piler med form som en rakett som kan brukes som ildpåsettelsesvåpen. Denne ammunisjonen, kalt «daejon», hadde en rekkevidde på 500 meter, og en kanonkule kalt «chulwhan», hadde en rekkevidde på 1 km fra den største kanontypen.

Teknologien for dette spesielle skipsartilleriet var av eldre dato, helt tilbake til to århundre før utbruddet av Imjinkrigen i 1592. Den koreanske marinen hadde på 1300-tallet utviklet et egenartet skipsartilleri med kruttdrevne prosjektiler, og den første aksjonen med det nye våpenet fant sted i året 1380 mot japanske pirater kalt «wako». Senere ble det foretatt eksperimenter på dette skipsartilleriet for å oppnå bedre presentasjoner. En av kongene, Sejong den store (1397–1450), gjorde en betydelig innsats på dette området. I 1592 kunne I Sun-sin ta i bruk et avansert artilleri som var allerede godt testet og kjent for besetningene på krigsskipene.

Under sjøslagene hadde japanerne meget få kanoner på sine krigsskip, men til gjengjeld kunne de ha et meget stort antall mindre kruttvåpen av type muskett i forhold til koreanerne som nesten bare hadde bue og pil som mottrekk.

Forskjellene mellom de koreanske og japanske krigsfartøyene var betydelig ettersom begge land hadde meget forskjellige tradisjoner for fartøybygging. Det japanske motstykket til den koreanske panokseon under Imjin-krigen er atakebune, som den dominerende typen blant flere unike fartøyer for krigsformål rundt de japanske øyene.

Den japanske sjøkrigstaktikken, i motsetning til den koreanske, var først og fremst innstilt på entringstaktiske prinsipper, det vil si å angripe over relingen med medbrakte kontingenter av soldater for å entre og kapre fiendeskipet i blodig nærkamp mann mot mann. De japanske krigsfartøyene på 1500-tallet hadde stort sett bare én mast som kunne tas ned før kamp, og var generelt slanke fartøyer med et V-formet skrog som sluttet mot en smal, men flatt bunnseksjon. Men disse var under kamp mer rofartøyer fremfor seilfartøyer, og deres taktiske forståelse under sjøstrid gikk ut på å desimere motstanderne ombord på fiendeskipet før man gikk til angrep, med svermer av piler og senere kuleregn fra musketter. Dermed fikk krigsskipene i Japan et spesielt utseende som minnet om langstrakte bokser av massiv tre med et stort antall skyteskår for skyttere.

Under sjøslagene med de koreanske krigsskipene vist det seg at disse var mindre manøvrerbare i trange farvann. Mens koreanerne lettere kunne manøvrere og navigere i slike omgivelser langs den koreanske kysten, hadde japanerne mindre velegnede fartøyer som var beregnet på andre topografiske betingelser. Atakebunen og den noe mindre sekibunen først og fremst var konstruert for stor hastighet over åpen sjø som rofartøyer som bare tok i bruk seil når det var medvind.

De lokale topografiske betingelsene med tidevannsforhold hadde tvunget de koreanske båtbyggerne til å bruke meget robuste treemner for sine fartøyer, som dermed måtte ha en meget robust konstruksjon for seiling langs den koreanske halvøya. Når de to ulike båtbyggingstradisjonene ble sammenlignet, kom det raskt fram at de japanske fartøyene var langt mindre robuste med svakere treemner fra lokale treslag i Japan. Det typiske fartøyet fra de japanske øyene var først og fremst bygd som en skallkonstruksjon uten innved, det var nesten aldri satt inn en indre avstivning som spanter, for at det skulle være så lett som mulig. Gode seilingsegenskaper med stor hastighet, kjapphet under årer og evnen til å gjøre landstigning var meget viktig.

Den store strukturelle forskjellen mellom de koreanske og japanske fartøyene skulle bli meget avgjørende, ettersom en atakebune ikke hadde den nødvendige strukturelle styrken for å kunne ha kanonskyts ombord, noe som var viktig for å kunne tåle de voldsomme rekylkreftene når kanonene ble avfyrt. Mens atakebunen kunne bare ha tre til fire skyts på det meste, kunne panokseonen ha et stort antall kanoner på det øvre dekket, som var forsterket for å kunne motvirke påkjenningene fra rekylkreftene og bevegelsene av meget tungt skyts. Den typiske panokseonen kunne ha en normal bestykning på mer enn 26 kanoner.

Dermed hadde to meget forskjellige taktiske konsepter kollidert med hverandre under Imjin-krigen. Etter den første invasjonen i 1592, med ekte artilleriskip med tung beskytning på trygg avstand kunne de koreanske sjømaktene engasjere de japanske krigsflåtene, som fant seg utmanøvrert og overveldet av overlegen ildkraft. Det eneste de japanske soldatene hadde var deres overlegenhet i våpen og utstyr for personlig kamp mann mot mann, sammen med konsentrerte salver fra deres musketter rettet mot koreanere som kom for nær. Så lenge koreanerne holdte seg på avstand, kunne ikke japanerne vinne.

• Imjin-krigen
• Geobukseon
• Atakebune

• Stephen Turnbull, Fightning Ships of the Far East (2) Japan and Korea AD 612-1639 2003 ISBN 1-84176-478-7