Paul Nitze
| Paul Nitze | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 16. jan. 1907[1][2][3][4] Amherst | ||
| Død | 19. okt. 2004[1][2][3][4] (97 år) Georgetown | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat | ||
| Utdannet ved | Harvard University University of Chicago Laboratory Schools Hotchkiss School | ||
| Parti | Det demokratiske parti | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Medlem av | American Academy of Arts and Sciences | ||
| Utmerkelser | Legionær av Legion of Merit Eric M. Warburg-prisen (1990) Presidentens frihetsmedalje | ||
| USAs marineminister | |||
| 1963–1967 | |||
| Forgjenger | Paul B. Fay | ||
| Etterfølger | Charles F. Baird | ||
Paul Henry Nitze (født 16. januar 1907 i Amherst i Massachusetts, død 19. oktober 2004 i Georgetown i Washington D.C.) var en høytstående amerikansk embetsmann som er kjent for å ha formet den amerikanske forsvarspolikken under den kalde krigen gjennom flere presidentadministrasjoner. Han er også kjent for sin utarbeidelse av forsvarsdokumentet NSC-68.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Nitze stammet fra tyske forfedre fra området rundt Magdeburg og gikk først på Hotchkiss School i Lakeville, Connecticut før han deretter gikk videre til Harvard University, hvor han ble uteksaminert i 1927.
Karriere
[rediger | rediger kilde]Etter å ha arbeidet i en investeringsbank, steg han i gradene innenfor offentlige tjenester. Under andre verdenskrig arbeidet han staben under James Forrestal, og fra 1944 til 1946 ledet han arbeidet med Strategic Bombing Survey, som gjorde at han fikk tildelt Legion of Merit av president Harry S. Truman.
I perioden 1950 til 1953 tok han over som sjef for planleggingsstaben (Policy Planning Staff) etter George F. Kennan, og i 1950 var han øverste sjef for utarbeidelsen av forsvarsdokumentet NSC-68 under det nasjonale sikkerhetsrådet. Fra 1953 til 1961 tjenestegjorde han som sjef for Foreign Service Educational Foundation, samtidig som han tjente ved School of Advanced International Studies (SAIS) under Johns Hopkins University. Fra 1963 til 1967 tjenestegjorde Nitze som USAs marineminister etter å ha blitt utnevnt av John F. Kennedy.
Fra 1967 til 1969 var han viseforsvarsminister under Robert S. McNamara og Clark Clifford, før han blant annet var med på den amerikanske delegasjonen under Salt-avtalene i perioden 1969 til 1973. I perioden 1981 til 1984 var han president Ronald Reagans sjefsmegler under INF-avtalen. Reagan gav han Presidentens frihetsmedalje i 1985 på grunnlag av hans bidrag til frihet og sikkerhet i USA. Destroyeren USS «Nitze» (DDG-94) av Arleigh Burke-klassen ble for øvrig navngitt til hans ære i 2002, og ble dermed et av få amerikanske skip som var navngitt etter en levende person.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 12. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Paul H. Nitze, Munzinger IBA 00000002982, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w64x8kxj, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 122482212, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Nitze, Paul H., med Ann M. Smith og Steven L. Rearden, From Hiroshima to Glasnost: At the Center of Decision: A Memoir. – New York: G. Weidenfeld (1989) ISBN 1-55584-110-4
- Nitze, Paul H., Tension between Opposites. Reflections on the Practice and Theory of Politics, Charles Scribner`s Sons, New York (1993) ISBN 0-684-19628-X
- Talbott, Strobe, The Master of the Game Paul Nitze and the Nuclear Peace, Alfred A. Knopf, New York (1988) ISBN 0-394-56881-8