Pavelig legat
Pavelig legat (fra latin legatus)[1] er en personlig representant for paven til en stat eller til en del av Den katolske kirke. Han er utstyrt med fullmakt til å tale på pavens vegne, og ofte til å avgjøre enkelte spørsmål med pavelig autoritet. Dette kan både gjelde trosspørsmål og praktiske spørsmål som opprettelse av et bispedømme.
Legaten utnevnes direkte av paven. Denne retten til å utpeke representanter og dermed overdra en del av den pavelige myndighet til en annen person har vært omstridt flere ganger i historien. Pavelige legater innkalte ofte legatinske råd (synode), som behandlet kirkestyret og andre kirkelige spørsmål.[2] Ifølge pave Gregor VII, som skrev i Dictatus papae, at en pavelig legat presiderer «over alle biskoper i et råd, selv om han er underordnet i rang, og han kan avsi dom om avsetting mot dem».[2] I middelalderen var et sådant råd det vanlige virkemiddelet for at en pavelig legat kunne fremme sine direktiver.[2]
Det finnes flere typer pavelige legater:
- Apostolisk legat: Sendes til stater som Den hellige stol ikke har diplomatiske forbindelser med, for å virke som et bindeledd mellom Roma og den lokale katolske kirke. En slik legat er ikke akkreditert som diplomat.
- Legatus a Latere: Dette er den høyeste rangen, og kan kun gis til en kardinal. Oppdraget er normalt svært kortvarig, ettersom rangen gir alle pavelige fullmakter, som om paven selv var til stede.
- Legatus Natus: Eg. «født legat», en legat som ikke er utnevnt spesifikt, men som får stillingen ex officio. Vanligvis er det en biskop som har dette som et privilegium knyttet til sitt bispesete.
- Legatus Missus: Eg. «sendt legat», en legat som sendes ut på et spesifikt oppdrag.
- Guvernørlegater: Historisk ble enkelte provinser i Italia styrt av pavelige guvernører med status som legater.