Pedagogisk fiksjonsvesen

Pedagogiske fiksjonsvesener er et folkloristisk begrep for fiktive skikkelser som blir brukt i pedagogisk henseende. I eldre tid og i andre kulturer har det vært vanlig å skremme barn for at de skal oppføre seg slik man vil. Er du ikke snill nå, så kommer Busemannen og tar deg! har vært en kjent trussel. Brunntore er et vesen som ble brukt for å skremme barn fra å leke ved brønnen eller ved vannet.

I tillegg til de rene skremmefiksjonene regner den svenske folkloristen Carl Wilhelm von Sydow også storken som kommer med barn, blant pedagogiske fiksjoner.^[1]

Pedagogiske fiksjonsvesener er ikke folketrovesener for voksne, selv om det var meningen at barn skulle tro på dem, og de opptrer heller ikke i sagn eller memorat. Et eksempel på det er julenissen som aldri har vært et folketrovesen for voksne, selv om fjøsnissen har vært det.

I Norge er bruken av vesener som er ment å skremme barn fra uønsket adferd antatt å være avtagende, mens vesener som, ved belønning motiverer barn til ønsket adferd, som julenissen, fremdeles er en integrert del av barneoppdragelsen i mange hjem.

Begrepet ble lansert av den svenske folkloristen Albert Eskeröd i hans avhandling Årets äring : etnologiska studier i skørdens och julens tro och sed. Stockholm, 1947. I motsetning til eldre folkeminneforskere, slo han fast at pedagogiske fiksjonsvesener ikke kunne brukes som kilder til eldre folketro.

Et eksempel på skjønnlitterær behandling av emnet er Unni-Lise Jonsmoens billedbok Sivil-Sara, om det farlige vesenet i elva Sivilla.

• Overnaturlige vesener