Pete Kelly’s Blues (film)
Pete Kelly's Blues | |||
---|---|---|---|
Generell informasjon | |||
Utgivelsesår |
| ||
Prod.land | USA | ||
Lengde | 95 min. | ||
Språk | Engelsk | ||
Bak kamera | |||
Regi | Jack Webb | ||
Produsent | Jack Webb | ||
Manusforfatter | Richard L. Breen | ||
Basert på | Pete Kelly's Blues av Richard L. Breen | ||
Musikk | |||
Sjeffotograf | Harold Rosson | ||
Klipp | Robert M. Leeds | ||
Foran kamera | |||
Medvirkende |
| ||
Prod.selskap | Warner Bros. | ||
Eksterne lenker | |||
IMDb |
Pete Kelly's Blues er en amerikansk dramafilm fra 1955, regissert og produsert av Jack Webb. Han spilte også hovedrollen, sammen med Janet Leigh, Edmond O'Brien og Peggy Lee. Filmen handler om en bandleder som blir presset av en hensynsløs gangster. Richard L. Breen baserte manuset på radioserien med samme tittel, med Webb i hovedrollen, som han også hadde skrevet.
Handling
[rediger | rediger kilde]Handlingen foregår i Kansas City i 1927. Pete Kelly og jazzbandet hans har fast spillejobb på den lugubere restauranten Rudy's, som selger ulovlig alkohol. En kveld får de vite at gangsteren Fran McCarg ønsker at de skal jobbe for ham. Han krever 25 prosent av inntekten deres for å bli deres manager. Etter å ha diskutert med resten av bandet bestemmer Pete seg for å avslå tilbudet til McCarg. Ungutten Joey Firestone, trommeslageren i bandet, er aller mest negativ til McCarg. Før Pete har fortalt McCarg om avgjørelsen reiser han og resten av bandet innom en fest arrangert av sosietetskvinnen Ivy Conrad. Hun er interessert i Pete, men han er mer lunken til henne. Mens Pete er opptatt med Ivy ringer McCarg og blir bryskt avvist av en svært beruset Joey. På vei hjem samme kveld blir bilen deres presset av veien av McCargs menn, men ingen kommer alvorlig til skade. Petes nære venn, klarinettisten Al Gannaway, har ikke overskudd til mer dramatikk og slutter i bandet.
Kort tid senere havner Joey i slagsmål med Guy Bettenhauser, en av McCargs menn. Senere samme kveld ankommer flere gangstere for å ta hevn og Joey ender opp med å bli skutt og drept. Pete innser at han ikke har noe annet valg enn å akseptere McCargs tilbud. McCarg på sin side hevder at det var Bettenhauser alene som hadde bestemt seg for å drepe Joey. Da Pete til slutt kommer hjem venter Ivy på ham i leiligheten hans. Til tross for at han først er kjølig, smelter han etterhvert til hennes sjarm. McCarg tvinger Pete og bandet hans til å opptre med den alkoholiserte bluessangerinnen Rose Hopkins. Pete får medfølelse for Rose, som innser at hun hverken kommer til å bli en sangstjerne eller oppleve drømmen å bli mor. Mellom spillejobbene utvikler Petes forhold til Ivy seg til å bli stadig mer seriøst, og hun overtaler ham til at de skal gifte seg.
En kveld da Rose er spesielt full bryter hun sammen grunnet det vanskelige publikummet. McCarg blir rasende og banker henne, mens Pete blir forhindret i å gripe inn. Etterpå faller Rose ned en trapp og ender opp på psykiatrisk sykehus med varig hjerneskade. Senere møter Pete igjen Al, som er i byen i forbindelse med en spillejobb. De to ender opp med krangle over Petes samarbeid med McCarg, men blir raskt venner igjen. Pete bestemmer seg imidlertid for å bryte med McCarg. Ivy på sin side er utålmodig etter å gifte seg, men Pete ønsker å rydde opp i problemene sine først. Han forteller svært lite til Ivy utover at han ønsker å utsette bryllupet, og hun avslutter forholdet.
Pete blir svært uventet kontaktet av Bettenhauser som tilbyr seg å gi ham nok informasjon om McCarg til å stoppe ham, mot en klekkelig betaling. Han forteller også at det var McCarg som hadde gitt ordre om å drepe Joey. Pete slår til på tilbudet og får vite at dokumentene er lagret i en av spillehallene han har opptrådt i. Han reiser straks dit og finner det han leter etter, men blir avbrutt av Ivy som insisterer på at de skal ha en siste dans. Hun setter på både lys og musikk, og før dansen er omme har McCarg og to av hans menn ankommet. I kaoset som oppstår skyter Pete en av mennene, mens den andre skyter McCarg ved et uhell, før han flykter. Pete og Ivy kommer uskadd fra hendelsen. Endelig fri fra McCarg fortsetter Pete og bandet hans spillejobben på Rudy's, mens Pete og Ivy har gjenopptatt forholdet.
Medvirkende
[rediger | rediger kilde]- Jack Webb som Pete Kelly
- Janet Leigh som Ivy Conrad
- Edmond O'Brien som Fran McCarg
- Peggy Lee som Rose Hopkins
- Andy Devine som George Tenell
- Lee Marvin som Al Gannaway
- Ella Fitzgerald som Maggie Jackson
- Martin Milner som Joey Firestone
- Than Wyenn som Rudy Shulak
- Herbert Ellis som Bedido
- John Dennis som Guy Bettenhouser
- Jayne Mansfield som sigarettjente
- Mort Marshall som Cootie Jacobs
Produksjon
[rediger | rediger kilde]Filmen er basert på radioserien Pete Kelly's Blues fra 1951, skrevet av Richard L. Breen. Også der spilte Jack Webb hovedrollen. Webb var selv en livslang jazzentusiast. Filmen ble spilt inn våren 1955.[1]
Musikk
[rediger | rediger kilde]- «Just a Closer Walk with Thee» fremført av koret i Israelite Spiritual Church i New Orleans
- «Sugar (That Sugar Baby of Mine)» fremført av Peggy Lee
- «I'm Gonna Meet My Sweetie Now» fremført av Janet Leigh
- «Somebody Loves Me» fremført av Peggy Lee
- «Bye Bye Blackbird» fremført av Martin Milner, Lee Marvin og resten av gruppen
- «Hard Hearted Hannah» fremført av Ella Fitzgerald
- «He Needs Me» fremført av Peggy Lee
- «Sing a Rainbow» fremført av Peggy Lee
- «Pete Kelly's Blues» fremført av Ella Fitzgerald
- «Ella Hums the Blues» fremført av Ella Fitzgerald
Mottakelse
[rediger | rediger kilde]Både Photoplay og Motion Picture Magazine mente at filmen var som en musikalversjon av Webbs populære TV-serie Dragnet.[2] H. H. T. i The New York Times mente også filmen minnet om Dragnet, men lot seg overhodet ikke imponere. Anmelderen mente filmen var «bortkastet bruk av musikk og dekor».[3] Variety var mer positive og trakk spesielt frem Webbs og Lees skuespillerprestasjoner som gode.[4]
Priser og nominasjoner
[rediger | rediger kilde]År | Pristittel | Kategori | Nominert | Resultat |
---|---|---|---|---|
1956 | Oscar | Beste kvinnelige birolle | Peggy Lee | Nominert |
1959 | Grammy Award | Beste soundtrack til en film eller TV-program | Dick Cathcart | Nominert |
Andre versjoner
[rediger | rediger kilde]I 1959 produserte NBC TV-serien Pete Kelly's Blues, som var basert på filmen og radioserien. Hovedrollen ble denne gang spilt av William Reynolds.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Notes for Pete Kelly's Blues (1955)». Turner Classic Movies.
- ^ Faris, Jocelyn (1994). Jayne Mansfield: A Bio-Bibliography. Greenwood Press. s. 62. ISBN 978-0313285448.
- ^ H. H. T. (19. august 1955). «Webb Plays the Blues». The New York Times.
- ^ «Review: ‘Pete Kelly’s Blues’». Variety. 31. desember 1954.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Pete Kelly's Blues på Internet Movie Database
- (en) Pete Kelly's Blues på AllMovie
- (fr) Pete Kelly's Blues på Allociné
- (nl) Pete Kelly's Blues på MovieMeter
- (en) Pete Kelly's Blues på Turner Classic Movies
- (en) Pete Kelly's Blues på The Movie Database – film
- (en) Pete Kelly's Blues på American Film Institute
- (en) Pete Kelly's Blues på Rotten Tomatoes