Pinjekjerne

Pinjekjerner er store frø fra konglen på furutrær som vokser ved Middelhavet. Det finnes flere ulike kongler som har store nok frø til at de kan bli solgt som pinjekjerner. De smaker mest når de har vært ristet, og brukes ofte i salater og er en av hovedingrediensene i pesto.

Pinjekjerner har blitt brukt som menneskeføde i Europa og Asia siden paleolitikum. De er ofte brukt i kjøtt, fisk, salater and vegetarretter eller bakt inn i brød. Pinjekjerner er også brukt i sjokolade, kaker og dessert.

I Europa og Midtøsten brukes pinjekjerner fra Pinus pinea. De har en avlang form og er mer homogene enn asiatiske pinjekjerner som er rundere i formen.

En liten del av pinjekjernene som dyrkes i Kina kan forårsake smaksforstyrrelser, dysgeusia, som kan vare mellom noen få dager og inntil to uker. Det beskrives som en bitter, metallisk ettersmak som gjør at alt man spiser smaker vondt. Dette fenomenet ble først beskrevet i et vitenskapelig artikkel i 2001.^[1] I noen publikasjoner er fenomenet kjent som "pine mouth".^[2] Nestle Research Centre har foreslått at det er en bestemt kinesisk pinjeart, Pinus armandii, som er opphav til smaksforstyrrelsene. Den mistenkte pinjearten har kjerner som er mindre, mattere og rundere enn de typiske pinjekjernene.^[3] Dette er bekreftet av nyere forskning.^[4] I 1998 publiserte FAO en liste over spiselige nøtter fra trær som inneholdt 29 sorter av pinjenøtter som vanligvis spises^[5] men den nevnte kinesiske sorten var ikke nevnt. Smaksforstyrrelsen, kjent som metallogeusia, kommer normalt 1–3 dager etter konsum, og er verst to dager etter^[6] Möller^[7] har fremlagt en hypotese som kan forklare årsaken til at smaksforstyrrelsen kan komme flere dager etter konsum og kan vare i to uker. En biologisk prosess kjent som enterohepatisk sirkulasjon, enterohepatisk resirkulasjon (EHR) kan være medvirkende årsak til smaksforstyrrelse forårsaket av pinjekjerner.