Poppæa Sabina

Poppæa Sabina
Født		Ollia T. f. 30 Pompeii
Død		65 Roma
Beskjeftigelse		Monark
Ektefelle		Rufrius Crispinus Otho Nero (62–65)
Far		Titus Ollius[1]
Mor		Poppaea Sabina the Elder
Søsken		Publius Cornelius Scipio Asiaticus (familierelasjon: halvbror på mors side)
Barn		Rufrius Crispinus Claudia Augusta
Nasjonalitet		Romerriket
Gravlagt		Augustus' mausoleum
Poppæa Sabina på Commons

Poppæa Sabina (også skrevet som Poppaea; ca. 30 – 65 e.Kr.), først kjent som Poppæa Sabina den yngre (for å skille henne fra hennes mor med samme navn) og etter 63 e.Kr. som Poppæa Augusta Sabina, var romersk keiserinne som keiser Neros andre hustru. Hun hadde tidligere vært hustru av den senere keiser Otho, ble elskerinnen til Nero og etter at han skilte seg fra Octavia i 62 ble hun hans hustru.

Samtidens historieskrivere beskrev henne som en vakker kvinne som benyttet seg av intriger for å bli keiserinne, og Nero dårlige handlinger har blitt tilskrevet hennes innflytelse.^[2] I henhold til Dio Cassius, enten det er riktig eller ikke, likte Poppæa å bade i melk, noe hun gjorde daglig for at hun var blitt fortalt at «deri ligger på lur en magi som ville fordrive alle sykdommer og ødeleggelser fra hennes skjønnhet».^[3]

Poppæa Sabina den yngre ble født i Pompeii ca. 30 e.Kr. i en rik familie som datter av Titus Ollius og Poppæa Sabina den eldre.^[4] De fleste bevis for Poppæas bakgrunn i Pompeii kommer fra utgravninger på 1900-tallet av byen som ble ødelagt av vulkanutbruddet i 79 e.Kr. Eksempelvis har juridiske dokumenter avdekket fra utgravninger i nabobyen Herculaneum beskrevet henne som eier av fabrikk ved Pompeii som produserte murstein og/eller fliser. Det er sannsynlig at Poppæas familie kom fra byen og det er antatt at de kan ha vært eierne huset Casa del Menandro (italiensk for «Huset til Menandros», oppkalt etter et freskomaleri av den greske dramatikeren Menandros som ble funnet der).^[5]

Titus Ollius var kvestor under styret til Tiberius. Ollius’ vennskap med den beryktede vokteren av det keiserlige palass, Lucius Aelius Sejanus, ødela hans muligheter fra å skaffe seg en lukrativ offentlig stilling. Titus Ollius var fra regionen Picenum (dagens italienske regioner Marche og Abruzzo) og spilte en mindre rolle i den romerske keiserpolitikken. Han begikk selvmord i 31 etter Sejanus’ fall.^[6]

Poppæa Sabina den eldre, hennes mor, var en fornem kvinne som historikeren Tacitus beskrev som «den vakreste kvinnen i hennes tid»,^[7] til tross for at han avskydde hennes datter.^[8] Poppæas bestefar på morssiden, Poppaeus Sabinus, var romersk konsul og venn med flere keisere, til tross for mer beskjeden fødsel. Det synes sannsynlig at det var hennes familie, gens Poppæa, framfor hennes ektemann Ollius, som eide de imponerende eiendommene i Pompeii.^[9] Hun giftet seg på nytt etter ektemannens død med Publius Cornelius Lentulus Scipio, men ble selv tvunget til å begå selvmord som uskyldig offer for intrigene til keiserinne Valeria Messalina, hustru av Claudius, etter å ha blitt anklaget for å ha begått utroskap med den tidligere konsul Decimus Valerius Asiaticus.^[10] Hennes yngre halvbror var Publius Cornelius Scipio Asiaticus

Poppæas første ekteskap var med Rufrius Crispinus, en mann tilhørende rangen equites. De ble gift i 44 da Poppæa var 14 år gammel. Han var leder av pretorianergarden i løpet av de første ti årene av styret til keiser Claudius og fram til år 51 da Claudius’ nye hustru Agrippina den yngre fjerne ham fra denne posisjonen. Agrippina vurderte ham som altfor lojal til Valeria Messalina, Claudius’ avdøde hustru, og erstattet ham med Sextus Afranius Burrus. I løpet av deres ekteskap fødte Poppæa en sønn, en yngre Rufrius Crispinus, som etter hennes død ble druknet av Nero mens han var på en fisketur. Poppæa skilte seg fra Rufrius for å kunne finne seg en ny mann med større utsikter. Senere, under Nero, ble han henrettet.^[11]

Poppæa giftet seg deretter med Otho, en god venn av keiser Nero. Han var sju år yngre enn henne. Nero ble forelsket i henne og hun ble Neros elskerinne. I henhold til Tacitus skilte hun seg fra Otho i 58 og fokuserte sin oppmerksomhet helt og alene på å bli Neros nye hustru og keiserinne av Roma. Otho ble beordret unna veien som guvernør av Lusitania. Suetonius har datert disse hendelsene til etter 59.^[12] Otho ble et tiår senere keiser, om enn kortvarig, etter Neros død i etterfølgelse til Galba.

I henhold til Tacitus var Poppæa ambisiøs og hensynsløs, og han hevder at hun giftet seg med Otho for å komme nær Nero, deretter posisjonerte seg slik at hun ble Neros elskerinne og fikk Nero til å skille seg fra keiserinne Octavia, som var datter av hans forgjenger, keiser Claudius. Det skapte en strid med Neros mor, Agrippina den yngre. I henhold til Tacitus giftet Nero seg med Poppæa og hun fikk tittelen augusta.

Tacitus hevdet at Poppæa var årsaken til at Nero myrdet sin mor Agrippina. Poppæa hadde overtalt Nero til å myrde Agrippina i 59 slik at han kunne gifte seg med ham.^[13] Moderne forskere har betvilt påliteligheten i denne fortellingen da Nero ikke giftet seg med Poppæa før i 62.^[14] Hendelsene, slik Tacitus beskrev dem, skjedde antagelig, men hans forståelse av dem er antagelig preget av hans fordommer for kvinner. Tacitus var særlig foraktfull overfor kvinner i hva som moderne forskere forstår som rent misogyni.^[15][16] I tillegg nevner Suetonius hvordan Poppæas andre ektemann Otho ikke ble sendt avsted før etter at Agrippina var død, noe som gjør det meget usannsynlig at en allerede gift kvinne kunne presse Nero til å gifte seg med henne.^[12] Det er mulig at Neros beslutning om å drepe Agrippina isteden var utløst av at hun konspirerte til å plassere Gaius Rubellius Plautus (Neros fetter på morssiden) på tronen.

Tacitus hevdet at med Agrippina fjernet kunne Poppæa presse Nero til å skille seg og fikk senere hans første hustru og stesøster Claudia Octavia henrettet slik at han kunne gifte seg med Poppæa. Octavia ble først forvist til Campania og ble deretter fengslet på øya Pandateria (dagens Ventotene), et vanlig sted for forvisning av medlemmer av den keiserlige familie som ble anklaget for utroskap. I løpet av hans åtte år ekteskap med Claudia Octavia ble det ikke født noen barn, og i 62 ble Poppæa gravid. Da dette var et faktum skilte Nero seg fra Octavia ved å hevde at hun var ufruktbar. Han giftet seg med Poppæa tolv dager etter skilsmissen.

Det ble også fortalt at det var Poppæa som overtalte Nero til å drepe filosofen Seneca den yngre, som hadde støttet Neros tidligere elskerinne Acte Claudia. Hun fikk også skylden for å ha fått Nero til angripe kristne etter brannen i Roma i 64.^[2]

Den jødiske historikeren Josefus har gitt et annet syn på Poppæa. Han kom i kontakt med henne under sin første reise til Roma for å gå forbønn for 12 jødiske prester som var sendt dit for å bli dømt av keiseren. Josefus ble introdusert for Poppæa via en jødisk skuespiller, og på grunn av hennes innflytelse lyktes Josefus med sitt oppdrag.^[17] Josefus beskrev Poppæa som en dypt religiøs kvinne som innstendig oppfordret Nero til å vise medlidenhet med det jødiske folk. Josefus’ erfaring til tross, i 64 ble det hevdet at hun medvirket til at posisjonen som prokurator av provinsen Judea gikk til Gessius Florus, en venn av Nero, som ikke viste seg å være vennlig innstilt for jødene.^[4] Faktisk fikk en annen jødisk delegasjon hennes støtte i beholde en mur ved tempelet i Jerusalem.^[2]

Poppæa fødte Nero en datter, Claudia Augusta, søm ble født den 21. januar 63. Nero æret moren med tittelen som augusta. Statuer av gull ble plassert i templene og sirkusfeiringer ble holdt i hennes ære. Barnet døde allerede av sykdom i april samme år, rundt tre måneder etter at hun ble født. Nero og Poppæa Sabina sørget over hennes død og Claudia ble erklært som guddommelig. En helligdom og en prest ble dedikert til henne kort tid etterpå.

Årsaken og datoen for Poppæas død er usikker. I henhold til Suetonius havnet hun i en heftig krangel med Nero mens hun var gravid med deres andre barn sommeren 65. I et raseriutbrudd sparket Nero henne i underlivet, noe som førte til hennes død,^[18] muligens grunnet effektene av en spontanabort.^[2] I henhold til Tacitus døde hun etter Quinquennial Neronia (en femårig festival opprettet av Nero) og hevdet at sparket i underlivet var et «tilfeldig utbrudd». Tacitus nevner også at en del skribenter (nå tapte) hevdet at Nero forgiftet henne, skjønt Tacitus selv trodde ikke på det.^[19] Dio Cassius hevdet at Nero hoppet på maven hennes, men la til at han visste ikke om det var bevisst eller tilfeldig.^[20] Moderne historikere er bevisste på de store fordommer som Suetonius', Tacitus, og Dio Cassius hadde mot Nero og særlig Poppæa, og at de ikke hadde direkte kunnskap om keiserparets private liv, og således ikke kan utelukke at Poppæa døde grunnet dødelige komplikasjoner av en spontanabort eller dødfødsel.^[21]

Da Poppæa døde i 65 gikk Nero inn i dyp sorg. Hennes legeme ble ikke kremert, men balsamert etter egyptisk skikk. Hun ble gitt en statsbegravelse og guddommelig ære, og gravlagt i en ennå ikke identifisert «Grav av Julii». Nero skal etter sigende ha brent et års produksjonsverdi av arabisk røkelse ved hennes begravelse.^[22]

Nero beordret i 67 at den unge frimannen Sporus ble kastrert og deretter giftet han seg med ham. I henhold til Dio Cassius hadde Sporus en nifs likhet med Poppæa Sabina, og Nero skal ha kalt ham ved sin døde hustrus navn.^[23]

Femten århundrer etter hennes tid ble Poppæa framstilt som en hovedfigur i Claudio Monteverdis siste opera L'incoronazione di Poppea («Poppæas kroning») fra 1642. Hennes fortelling er åpenbart valgt for å appellere til pirringen i den voksende kulturen til operateatrene i Venezia, og prologen forklarer umiddelbart at det er ikke et drama som fremmet dydens triumf. Poppæa er framstilt som en kvinne som kynisk konspirerer for å bli keiserinne av Roma ved å manipulere keiser Nero til å gifte seg med henne, og hennes renker og intriger omfatter blant annet henrettelsen av filosofen Seneca som motsetter seg hennes planer, og som blir oppfylt ved dramaets slutt.^[24]

Poppæa er en hovedfigur også i Händels opera Agrippina av 1709, men som et offer, ikke som en som var skyldig i bedrageri og manipulering. Isteden er renkesmeden Agrippina, Neros mor, bestemt på å fremme hennes sønns krav på keisertronen. Poppæa, den uskyldige kvinne, er framstilt som objekt for begjæret til Claudius, Nero, og Otho, som hver av dem ble romerske keisere, og deres rivalisering forsøkte Agrippina å utnytte til sin fordel. Straks Poppæa gjennomskuer Agrippinas svik, svarer hun i vennlighet, men kun for å bli forent med Otho, framstilt som hennes eneste sanne kjærlighet.^[25]

Det norske gotiske musikkbandet Theatre of Tragedy fra Stavanger skrev en sang kalt «Poppæa», inspirert av hennes fortelling, for deres album Aégis (1998), hvor innholdet var basert på myter.^[26]

Poppæa opptrer i flere spillefilmer og TV-filmer basert på Henryk Sienkiewicz’ kristne roman Quo vadis. I versjonen fra 1951 med samme tittel er hun spilt av Patricia Laffan i en lovprist tolkning, der hun kveles av Nero som anklager henne for å snu hans «lojale undersåtter» mot ham. Dette kan være inspirert av Tacitus’ påstand om at Nero i fylla flere ganger hadde prøvd å kvele sin første hustru Octavia, dog uten å lykkes. I en TV-versjon med samme tittel fra 1985 ble hun spilt av Cristina Raines.

Et annet portrett av Poppæa finnes i filmen The Sign of the Cross fra 1932. Her ses hun badende i eselmelk. Dristig for sin tid er Claudette Colbert fremstilt som åpent biseksuell, da hun inviterer en kvinnelig slave til å bade sammen med seg, mens hun også er interessert i den romerske soldaten Marcus Superbus, spilt av Fredric March. Filmen førte i 1933 til opprettelsen av Catholic Legion of Decency («Den katolske liga for sømmelighet»), en organisasjon som skulle bekjempe uanstendighet i kulturen,^[27] og i særdeleshet «den ondeste filmen noensinne laget».^[28]

I TV-serien Jeg, Claudius fra 1976, framstilt av BBC, basert på romanen av samme tittel av Robert Graves fra 1934, ble Poppæa framstilt av Sally Bazely.

I filmen Boudica (kjent som Warrior Queen i USA) fra 2003 er Poppæa spilt av Kara Tointon.

I et dokudrama fra BBC fra 2006 kalt Ancient Rome: The Rise and Fall of an Empire er hun spilt av Catherine McCormack. I denne tolkningen sparkes hun i hjel av Nero etter å ha kommentert et mindre uhell under keiserens framføring ved Quinquennial Neronia. Deretter stilles liket ut for visning.

Rachel Yakar framførte rollen som Poppæa i musikalfilmen L'incoronazione di Poppea fra 1979, regissert av Nikolaus Harnoncourt.^[29]

Primærlitteratur

• Publius Cornelius Tacitus: Annaler, xiii.45–46, xiv.63–64, xvi.6
• Suetonius: Lives of Caesars, Life of Nero 35, Life of Otho 3
• Dio, Cassius: Romersk historie, LXII.11–13, LXII.27, LXIII.9, LXIII.11, LXIII.13

Sekundærlitteratur

• Beard, Mary (2008): The Fires of Vesuvius: Pompeii Lost and Found, Cambridge: The Belknap Press of Harvard University Press.
• Fisher, Warren (2010): The Illustrated History of the Roman Empire: From Ceasar's Crossing the Rhine (49 BC) to Empire's Fall, 476 AD, AuthorHouse.
• Hornblower, Simon; Spawforth-E.A., Antony, red. (2003): Oxford Classical Dictionary, Oxford University Press.
• Maier, Paul L. (1998): Josefus hovedverk: En sammenfatning av Den jødiske oldtid og Den første jødiske krig, Hermon Forlag
• Rudich, Vasily (2005): Political Dissidence Under Nero: The Price of Dissimulation, Routledge, ISBN 978-1-134-91451-7.
• Smith, William (1849): Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology. 3. C.C. Little & J. Brown; [etc., etc. ]. LCCN 07038839.
• Syme, Ronald (1986): The Augustan Aristocracy, Oxford: Clarendon Press.