Presidentvalget i USA 1836
Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
‹ 1832 1840 › | ||||
Presidentvalget i USA 1836 | ||||
---|---|---|---|---|
3. november - 7. desember 1836 | ||||
Kandidat | Martin Van Buren | William Henry Harrison | Hugh Lawson White | |
Parti | Demokratene | Whig | Whig | |
Hjemstat | New York | Ohio | Tennessee | |
Visekandidat | Richard Mentor Johnson, William Smith | Francis P. Granger, John Tyler | John Tyler | |
Valgmenn | 170 | 73 | 26 | |
Stater vunnet | 15 | 7 | 2 | |
Stemmer | 764 176 | 550 816 | 146 107 | |
Oppslutning | 50,8 % | 36,6 % | 9,7 % | |
Kandidat | Daniel Webster | Willie Person Mangum | ||
Parti | Whig | Whig | ||
Hjemstat | Massachusetts | Nord-Carolina | ||
Visekandidat | Francis P. Granger | John Tyler | ||
Valgmenn | 14 | 11 | ||
Stater vunnet | 1 | 1 | ||
Stemmer | 41,201 | - | ||
Oppslutning | 2,7 % | - | ||
Parti
| ||||
Sittende president Valgt president |
Presidentvalget i USA i 1836 var det 13. presidentvalget i USAs historie, og Martin Van Buren ble valgt til landets 8. president. Valget vil bli husket av tre hovedgrunner:
- Det var det siste valget før valget i 1988 at en sittende visepresident rykket opp til nasjonens øverste posisjon uten at en president var død eller hadde trukket seg.
- Det var den eneste valgkampanjen hvor et større politisk parti stilte med flere kandidater. Whigpartiet stilte med fire kandidater fra forskjellige regioner av landet i håp om at den enkelte ville være populær nok der til å slå demokraten Van Buren. Representantenes hus kunne så velge mellom de konkurrerende Whig-kandidatene. Strategien slo feil, Van Buren vant majoriteten av valgmannsstemmene og ble president.
- Dette valget var første (og hittil eneste) gang et visepresidentvalg ble lagt i hendene til Senatet. Valgmennene i Virginia nektet å stemme for Van Burens visepresidentkandidat, Richard Mentor Johnson, og han manglet dermed én stemme for å få majoriteten han trengte (148 stemmer) for å bli valgt. Ifølge det 12. grunnlovstillegget skal da Senatet velge mellom de to kandidatene med flest stemmer, og valget falt på Johnson framfor Francis Granger.