Prest

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Artikkelen inngår i serien om Kristendom
Treenigheten
Faderen, Jesus, Den hellige ånd
Bibelen
GT, NT
Gudshus
Kirke, Katedral
Presteskap
Biskop, Diakon, Prest, Kateket
Hovedretninger
Katolisisme, Ortodoks kristendom, Protestantisme
Kristen ikonografi
Kristne symboler, Kors, Krusifiks, Ikon
Andre emner
Sakrament, Liturgi, Helgen, Apostler, Pave, Økumenikk
Kristendommen i Norge
Den norske kirke, Frikirker, Den katolske kirke i Norge

En prest er en person som har en spesifikk rolle i utføringen av en religions hellige handlinger. Ordet kommer fra gresk presbyter, som betyr eldste. Dette er den bibelske betegnelse, men i dagligtale overføres den også til andre religioner enn den jødisk-kristne. På enkelte språk forbeholdes det tilsvarende ordet (f.eks. engelsk priest) for de kirker som vektlegger at presten må være ordinert etter visse regler og at hen innehar visse spesielle egenskaper som en følge av guddommelige nåde.^{[trenger referanse]}

Hovedartikkel: Kohen.

Innen jødedommen er Arons mannlige etterkommere regnet som prester (hebr. kohen, fl. kohanim) med arvelig embete. Utføringen av offerhandlinger er forbeholdt disse prester; etter Tempelets ødeleggelse har de ikke lenger noen sentral rolle, men tradisjonelt kalles de først fram for å lese fra toraen på sabbaten, og de leser visse foreskrevne bønner overfor menigheten. Rabbinere er ikke prester, da de ikke har spesielle rituelle plikter eller rettigheter.

Det katolske og ortodokse presteembetet er inspirert av den jødiske offerprest. Han må være ordinert av en biskop, og ordinasjonen regnes som et pregende sakrament hvor den som prestevies inngytes en karisme eller nådegave. Denne nådegaven er av objektiv natur og ikke avhengig av subjektive egenskaper hos den enkelte prest. Ordinasjonen er livsvarig, men under visse omstendigheter kan en prest løses fra sine prestelige fullmakter eller fratas dem, såkalt laisering. I den katolske kirke skjer det ofte at prester laiseres fordi de ønsker å gifte seg. Prestens mest sentrale funksjon er å forvalte sakramentene. I forhold til andre sakramenter har prestene også en spesiell stilling: Det skal ordinært være en prest som forretter ved dåp og sykesalving. I den ortodokse kirke kan kun en prest eller biskop forrette ved konfirmasjon (i den katolske kirke forretter normalt en biskop ved konfirmasjon, men biskopen kan under særlige omstendigheter gi denne fullmakten til en prest, og kun en prest eller biskop kan høre skriftemål. Ektevigsel er derimot et sakrament som forrettes av brudeparet selv, idet den sakramentale og ekteskapskonstituerende handling her består i det livslange løfte brud og brudgom gir hverandre. Prestens rolle er her som vigselsmann, men ektevigselen vil ofte også være ledsaget av en brudemesse, dvs en messe med nattverd.

Katolsk teologi har et tredelt embete: diakon, prest og biskop. For å bli prest må man først vigsles til diakon og for å bli biskop må man først være vigslet diakon og prest.

Det finnes også uavhengige kirker med et katolsk syn på presteembetet. Presteembetet er forbeholdt menn. I den ortodokse kirke og i de orientalske katolske kirker kan gifte menn prestevies, men ugifte menn som ordineres kan ikke gifte seg etter ordinasjonen (dette gjelder også de som blir enkemenn etter ordinasjonen). I den romersk-katolske kirke kan ordinært kun ugifte menn ordineres til prest. Unntak gis i enkelttilfeller for gifte menn som har vært prester i en ikke-katolsk kirke, men disse kan ikke bli sokneprester.

Det skilles mellom sekularprester, som har sin ordinasjon knyttet til et bestemt bispedømme og står under den lokale biskops tilsyn, og ordensprester som er tilknyttet munke-/ordensvesenet, og hvor tilsynet ligger hos den øverste ledelse i den enkelte orden.

Presteordinasjonen regnes i Den katolske kirke som et pregende sakrament. Dette betyr at den ikke kan gjentas. En katolsk prest som fratas eller løses fra sine prestelige fullmakter, er følgelig fortsatt prest selv om han ikke praktiserer som det. Sakramenter som han forretter uten fullmakt vil like fullt være gyldige. Dersom en person som er i dødsfare ønsker å skrifte til en avsatt prest vil dette være både lovlig og gyldig etter katolsk kirkerett og teologi.

• I den anglikanske kirke varierer synet på presteembetet fra å ligge svært tett opptil det katolske syn til å ligge nærmere et kalvinsk syn (se nedenfor). Kvinner kan prestevies, men den enkelte menighet har rett til å nekte å bli tildelt en kvinnelig sokneprest.
• I de lutherske kirker har man beholdt presteordinasjonen. Den regnes dog ikke som et sakrament, men som en bekreftelse på at den ordinerte er kvalifisert til å fungere i sitt embete. Prestens rolle er i hovedsak de katolske og ortodokse presters, men lutherske legfolk og diakoner har rett til å utføre flere av de funksjoner som i den katolske og den ortodokse kirke er forbeholdt prester. Dersom en prest sier opp sin stilling i Den norske kirke, har vedkommende likevel tittelen 'prest'.
• I protestantiske frikirker, som i pinsebevegelsen, kalles presten ofte for forstander eller pastor.
• Kalvinismen har et presteskap med fire nivåer. Presbyterne har som sin viktigste rolle å opprettholde disiplin i kirken gjennom sine prekener og annen katekese. Ordinasjonen er ikke sakramental.
• I den kristne del av unitarismen kalles prestene oftest for pastor eller bare prest, men kan også i de sabbatarianske unitarmenighetene betegnes som rabbiner. Biskop eller superintendent-pastor kalles den unitarprest som av en synode er valgt til øverste leder for unitarmenighetene innenfor et større geografisk område, som for eksempel et land. Særlig amerikanskinspirerte unitarmenigheter omtaler prestene bare som minister. Unitarkirkene hadde kvinnelige prester allerede på midten av 1800-tallet, og har i dag en meget inkluderende og åpen holdning til homofile prester.

• Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige har et særegent presteskap som alle døpte menn som finnes verdige kan bli innviet til. Innvielsen gir adgang til forskjellige embeter og oppgaver. Kirken skiller mellom to prestedømmer, som kalles Arons prestedømme og Melkizedeks prestedømme. Mannlige medlemmer blir innviet til det førstnevnte først og siden til sistnevnte.
• Kvekerne har ikke noe presteembete, da de ikke har funksjoner som naturlig ville komme inn under embetet.
• Frelsesarmeen har ikke noen prester, men kaller sine ledere offiser. Offiserene har en lederstilling i korpsene(menighetene).
• Flere andre kristne samfunn har ikke prester, men kan isteden ha verv som kalles eldste, forstander, pastor eller annet.

I gresk og romersk før-kristen religion fantes et presteskap med særlig ansvar for offerhandlinger og andre rituelle handlinger. Både menn og kvinner (kalt prestinner) kunne tilhøre presteskapet; normalt hadde en kvinnelig guddoms kult prestinner mens en mannlig guddoms hadde prester. Adgang til presteskapet var regulert og man måtte vie sitt liv til guddommen, det vil si at man hadde noe som minner om ordinasjon.

Innen nyhedendom, som Wicca og den lilianske tradisjon, finnes et presteskap for både menn og kvinner. Det er ikke noe regulært system for ordinasjon.

• Nils Gilje Prestene kapittel 16 i Profesjonshistorier Pax 2014 ISBN 9788253037523

• Det teologiske fakultet Universitetet i Oslo
• Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av prest
• Den norske kirkes nettsted, kirken.no