Purépecha

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Purépecha er en av Mexicos 62 etnolingvistiske grupper. Purépecha-folket bor i staten Michoacán, først og fremst i området rundt Pátzcuaro-sjøen. I dag snakkes purépecha-språket av ca. 120 000 mennesker.

I kolonitiden og fremover var Purépecha-folket kjent som tarascoene. Ordet «tarasco» betyr svigersønn på purépecha, og flere historier forteller hvordan tarasco ved en misforståelse ble navnet på folket. Naboene i øst, aztekerne, kalte dem michoaque, dvs. «de som har fisk», som er opprinnelsen til delstatsnavnet Michoacán. Men selv kaller de seg purépecha, som nå mer og mer blir navnet som brukes i Mexico.

De fleste språk i verden, og også de fleste innfødte språkene i Mexico, tilhører en språkfamilie. Purépecha er derimot et språk som ikke viser slektskap med noe annet, så langt man har kunnet fastslå til nå. Av og til dukker det opp teorier om at de er i slekt med f.eks. zuni-språket i sørvestre USA eller andre språk, men hittil har ikke dette blitt bevist.

I århundrene før den spanske erobringen var purépechaene en selvstendig nasjon med hovedstad i Tzintzuntzan ved Pátzcuaro-sjøen. Her finnes ennå ruinene etter yácatas, pyramidene deres. Deres kunsthåndverk var spesielt fremstående innenfor metallarbeider, samt innen produksjonen av dekorative plagg av kolibrifjær. Purépecha-folket klarte å motstå angrepene fra aztekerne, det alvorligste invasjonsforsøket fant sted i 1479, først og fremst fordi de hadde våpen av kopper som var bedre enn steinvåpnene til aztekerne.

I 1525, etter å ha hørt om aztekerrikets fall, og etter at befolkningen var blitt sterk desimert av en koppeepidemi, gikk den siste kongen Tangaxoan II med på å underlegge seg spanjolene uten motstand. I 1530 kom den spanske conquistadoren Nuño Beltrán de Guzmán til området på jakt etter gull og rikdommer, noe som førte til plyndringer og massakrer, og kongen ble torturert til døde for å oppgi hvor de angivelige rikdommene skulle være. I 1532 kom den spanske munken Vasco de Quiroga til området, og han administrerte området på en helt annen måte. «Tata», som han ble kalt, bygde videre på purépechaenes tradisjoner, levemåte, felles eiendomsrett til jorda og språk, og fremmet bl.a. håndverk, noe som skulle gi levebrød for purépechaene i århundrer.

Purépecha-kulturen har bevart mange trekk fra den førkolumbiske kulturen, samtidig som katolsk religion har forandret deres syn på verden på viktige punkter. Overalt i deres hjemland ser man kors, men sjelden et krusifiks med Kristus på korset. I den tidlige misjonsperioden spurte nemlig purépechaene misjonærene: Hvorfor kan ikke vi ofre mennesker, når Jesus ble ofret? 1. og 2. november, som er allehelgensdag og alle sjelers dag, feires med stemningsfullt nattevåk på kirkegården, med mat, drikke og lys. Spesielt stemningsfullt er det på øya Janitzio ute i Pátzcuaro-sjøen. Maskedansen er en av folkedansene, og den etteraper de hvite menneskene, som purépechaene syntes så ut som oldinger.

Turister på båttur på Pátzcuaro-sjøen får ofte demonstrert de spesielle sommerfuglformede håvene som brukes til fiske i sjøen.