Pyreneene

Pyreneene
	Fjelltoppen Vallibierna i soloppgang.
	Geografi
Land	Frankrike; Spania; Andorra
	Høyeste punkt
Navn	Pico Aneto
Høyde	3 404 moh.
	Beliggenhet
	; Pyreneenes relieff.
	Pyreneene på Commons

Pyreneene (fransk: Pyrénées; spansk: Pirineos; katalansk: Pirineus; oksitansk: Pirenèus; aragonsk: Perinés; baskisk: Pirinioak) er en fjellkjede i Sørvest-Europa, og danner den naturlige grensen mellom Frankrike og Spania. Den skiller Den iberiske halvøy, også kalt Pyrenéhalvøya, fra Frankrike, og strekker seg om lag 430 km fra Atlanterhavet (Biscayabukta) til Middelhavet (Cap de Creus).

Stort sett danner hovedryggen den fransk-spanske grensen med Andorra klemt i mellom. Det største unntaket er Val d'Aran, som hører til Spania på nordsida av fjellkjeden. Andre mindre orografiske unntak er Cerdanya og den spanske eksklaven Llívia.

Pyreneene er kalt opp etter Pyrene (brann på gresk), som var datter av Bebryx og som ble voldtatt av Herakles. Etter at hun fødte en slange, ble hun skremt og flyktet til fjellene, og ble her enten brent eller spist av ville dyr. Herodot satte denne legenden på kartet sitt over Oikoumene (verden ifølge grekerne) så tidlig som 450 f.Kr.

Geografi

Politisk er Pyreneene en del av departementene (fra øst til vest) Pyrénées-Orientales, Aude, Ariège, Haute-Garonne, Hautes-Pyrénées og Pyrénées-Atlantiques (de to siste inneholder Pyreneene nasjonalpark) i Frankrike og en del av de spanske provinsene, fra øst til vest Girona, Barcelona, Lleida, Huesca, Zaragoza, Navarra og Gipuzkoa.

Hele fyrstedømmet Andorra ligger i Pyreneene.

Fysisk er Pyreneene delt i tre deler: Det sentrale, det atlantiske (eller det vestlige) og det østlige.

De sentrale Pyreneene strekker seg østover fra Somport-passet til Val d'Aran, og inneholder de største toppene i fjellkjeden:

Pico Aneto eller Pic de Néthou 3 404 m i Maladetaryggen
Mont Posets 3 375 m
Mont Perdu eller Monte Perdido eller Mont Perdut 3 355 m

I De atlantiske Pyreneene blir fjellene gradvis lavere fra øst mot vest, før de glir over i Baskerfjellene nær Biscayabukta. I De østlige Pyreneene er gjennomsnittshøyden svært jevn, med unntak av de østligste delene av Pyrénées Ariégeoises, før de brått blir lavere i en del av fjellkjeden kalt Albères.

Geologi

Pyreneene er eldre enn Alpene, og sedimentene ble først avleiret i kystbasseng i periodene paleozoikum og mesozoikum. For mellom 100 og 150 millioner år siden, i den tidlige krittiden, spredte havbunnen i Biscayabukta seg utover, og presset det som i dag er Spania mot Frankrike. Det intense trykket og løftingen av jordskorpa påvirket først de østlige delene og strakte seg så gjennom hele kjeden, og nådde toppen i eocen-perioden.

De østlige delene av Pyreneene består hovedsakelig av bergartene granitt og gneis, mens de vestlige granittoppene har lag med kalkstein på sidene. Fjellkjeden har et massivt og lite nedslepet utseende som kommer av de store mengdene granitt. Granitt er en svært hard bergart som står i mot erosjon, i tillegg til at det har vært lite isbreer i området.

Landskap

Landskapet i Pyreneene er kjennetegnet ved:

mangelen på store innsjøer, som man for eksempel har i Alpene.
få fjelloverganger, og de som finnes ligger i stor høyde.
mange fjellstryk som lokalt blir kalt gaves. Flere av disse danner de største fossene i Europa utenfor Norge.
de øvre delene av dalene er ofte formet som en halvsirkel med stupbratte klipper rundt, lokalt kalt cirque.

Den høyeste fossen i Pyreneene er Gavarnie (462 m), ved toppen av Gave de Pau. Cirque de Gavarnie i samme dalen er kanskje det mest kjente eksempelet på en cirque-formasjon. Det finnes ikke lave fjelloverganger i Pyreneene, og de eneste fjellovergangane er Col de la Perche, mellom dalene til elvene Têt og Segre, og Col de Somport eller Port de Canfranc, langs den gamle romerske veien fra Zaragoza til Oloron-Sainte-Marie.

Særlig verdt å merke seg er La Brèche de Roland, et skår i fjellryggen, som etter sagnet ble dannet av Roland.

Naturressurser

Det finnes ikke så mye malm i Pyreneene, men det var tidligere flere jerngruver ved Vie de Sos i Ariège og ved foten av Canigou i Pyrénées-Orientales. På den spanske siden er det store nok forekomster av kull til at det er økonomisk å utvinne det, mens det på den franske siden finnes flere forekomster av brunkull. Dagbruddene i Trimoun (Ariège) er en av de største kildene til talkum i Europa.

Det finnes mange mineralvannkilder, og flere av disse er ganske spesielle, blant annet de varme kildene, som en har lite av i Alpene. De varme kildene, som i Bagnères-de-Luchon og Eaux-Chaudes er svovelholdige og ligger stort sett høyt. De lavere kildene, slik som i Bagnères-de-Bigorre (Hautes-Pyrénées), Rennes-les-Bains (Aude) og Campagne (Aude) er stort sett selenholdige og ikke veldig varme.

Klima

Nedbørsmengdene, både regn og snø, er mye større på vestsida enn på østsida av Pyreneene. Dette gjør blant annet at de østlige Pyreneene ikke har isbreer, siden det ikke kommer nok snø her til at de kan utvikle seg. Isbreene ligger stort sett på nordsiden av De sentrale Pyreneene, og strekker seg ikke langt ned i dalene, slik som i Alpene, men strekker seg heller langs fjellkjeden. Her, som i andre fjellkjeder i Europa, er det spor av mye mer omfattende isbredannelse under den siste istiden. Snøgrensen varierer i forskjellige deler av Pyreneene fra 2 700 til 2 800 meter over havet. Pyreneene tjener som en barriere mellom det atlantiske klimaet, som dominerer i nordvest, og Middelhavet i sørøst (i sør nærmer klimaet seg det kontinentale).^[1]

Plante- og dyreliv

At vestsida av Pyreneene har mer nedbør enn den østlige siden kan en se igjen i vegetasjonen. De lavereliggende fjellene lengst vest er skogkledde, men skogområdene minker lenger øst, og de østlige Pyreneene er bare. I vest er plantelivet, i det minste i nord, ganske likt som i Sentral-Europa, mens det i øst har mer til felles med Middelhavet, selv om det bare er omtrent en breddegrad mellom disse områdene. Pyreneene har mange endemiske arter, og av de mer spesielle finner man den eneste europeiske arten av Dioscorea, Dioscorea pyrenaica, som bare er å finne et høyt sted sentralt i Pyreneene, og den monotypiske slekta Xatardia, som bare vokser i et høyt fjellpass mellom Val d'Eynes og Catalonia. Den mest vanlige plantearten i fjellene er bergsildre, som det finnes flere endemiske arter av her.

Man har også flere endemiske dyrearter i Pyreneene. Pyreneisk desman, en type muldvarp, finner man bare ved enkelte fjellelver på nordsiden av fjellene. Det eneste andre medlemmet av denne slekten finner man ved elver i Kaukasus sør i Russland. Man finner også en endemisk art av salamander, kalt Euproctus pyrenaicus, som også holder til i bekker og vann i stor høyde. I grottene i Ariège finner en flere blinde insektarter. Pyreneersteinbukk ble på mystisk vis utryddet i januar 2000, og den pyreneiske brunbjørnen ble nesten utryddet på grunn av jakt i 1990-åra, men ble reddet da tre bjørner ble fraktet inn fra Slovenia. Bestanden har økt, og man mener nå at det er omtrent 15 brunbjørner i området.

Vernede områder

De største naturreservatene og nasjonalparkene:

Aigüestortes i Estany de Sant Maurici nasjonalpark (Spania)
Ordesa y Monte Perdido nasjonalpark (Spania)
Pyrénées nasjonalpark (Frankrike)

Demografi og kultur

For informasjon om etnologien, folkeminnene, institusjonene og historien til Pyreneene, se Andorra, Aragón, Ariège, Baskerland, Béarn, Catalonia, Navarra, Roussillon, Almogavars og Marca Hispanica.

Språk som snakkes i området, er fransk, spansk, katalansk, oksitansk (inkl. aranesisk), aragonesisk og baskisk.

Sport og fritid

Begge sidene av Pyreneene har populære vintersportssteder for alpin skisport og fjellklatring.

Pyrena er en konkurranse i hundekjøring som blir holdt i Pyreneene.

På sommeren og høsten er to store sykkelritt innom Pyreneene, Tour de France, som holdes hvert år i juli, og La Vuelta a España, som holdes i september. Etappene som blir holdt i Pyreneene er ofte avgjørende i begge rittene, og trekker til seg hundretusenvis av tilskuere.