Ran

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Ran er en form for tyveri rettet direkte mot en eller flere nærværende personer, og som skjer i løpet av kort tid og tidvis ved hjelp av vold eller trusler. Ran er i dagens norske strafferett ansett som en av de mest alvorlige formuesforbrytelsene, ettersom det ofte vil medføre en stor påkjenning for ofrene. Det er imidlertid bare i sjeldne tilfeller at ran gir betydelig utbytte, og i omfang vil andre lovbrudd som bedrageri og korrupsjon nok ha større økonomisk betydning. Mindre voldelige former for ran betegnes blant annet som veskenapping og lommetyveri.

I norsk strafferett er ran definert i Almindelig borgerlig Straffelovs § 267, og har en strafferamme på inntil 5 års fengsel. Ved grovt ran benyttes § 268, som har strafferamme på inntil 12 år, eller inntil 21 år dersom ranet har medført død eller betydelig personskade. Grunnvilkåret for at noe skal anses som ran er, i likhet med tyveri, at man tilegner seg en gjenstand som er i en annens besittelse, og som tilhører en annen. Det må videre være anvendt vold eller trusler, eventuelt handlinger som setter fornærmede ute av stand til å forsvare seg, se § 267 første ledd. Det er også ran dersom man tvinger noen til å foreta en tapsbringende handling, jf. annet ledd. Om et ran er «grovt» vil måtte avgjøres etter en konkret helhetsvurdering, der visse momenter angitt i § 268 særlig skal tillegges vekt. Det skal særlig legges vekt på «om det er brukt grov vold, om det er truet med skytevåpen eller annet særlig farlig redskap, om ranet er nøye planlagt, foretatt overfor forsvarsløs person eller gjelder en betydelig verdi». Er det brukt skytevåpen vil ranet så godt som alltid anses som grovt, og det samme gjelder ved betydelig utbytte. I henhold til § 267 tredje ledd er medvirkning straffbart, det vil si at de samme bestemmelsene kommer til anvendelse på de som har medvirket som på de som har vært med og utført selve ranet. Medvirkere vil dog normalt slippe unna med vesentlig lavere straff.

Det alminnelige skyldkravet ved ran er forsett, se straffeloven § 40. I tillegg kreves, som ved de fleste formuesforbrytelser, såkalt vinnings hensikt. Begrepet stiller, i motsetning til ved tyveri, ikke krav til noen tilegnelseshensikt, det vil si krav om at gjerningspersonen må ha til hensikt å tilegne seg tingen for godt. Det vil således være straffbart som ran å true til seg en bil, selv om man planlegger å kvitte seg med den etter endt kjøretur.

Noen profilerte ran i Norges nyere historie inkluderer Torp-saken, NOKAS-ranet og Munch-ranet.

• Sjørøvere
• Utpressing

• Straffeloven §§ 267-268