Rocketdyne
Rocketdyne | |||
---|---|---|---|
Bransje | Flyprodusent | ||
Etablert | 2005 | ||
Opphørt | juni 2013 | ||
Etterfølger(e) | Aerojet Rocketdyne | ||
Eier(e) | United Technologies Corporation | ||
Datterselskap | Pratt & Whitney Canada | ||
Hovedkontor | Canoga Park Los Angeles | ||
Land | USA | ||
Produkt(er) | rakettmotor | ||
Nettsted | Offisielt nettsted (en) | ||
Rocketdyne er et amerikansk selskap som produserer rakettmotorer. Offisielt heter selskapet Pratt & Whitney Rocketdyne, Inc., og det er et heleid datterselskap av United Technologies Corporation med hovedkvarter i Canoga Park, California.[1] I tillegg har de avdelinger i West Palm Beach, Florida, Huntsville, Alabama, John F. Kennedy Space Center i Florida og Stennis Space Center i Mississippi.
Historie
[rediger | rediger kilde]Selskapet ble opprinnelig dannet av North American Aviation (NAA) i 1955; i 1967 ble NAA og Rocketdyne slått sammen med Rockwell for å danne selskapet North American Rockwell som senere ble Rockwell International.
I desember 1996 ble alle underavdelingene av Rockwell International relatert til flyindustrien kjøpt opp av Boeing, og i februar 2005 inngikk Boeing en avtale om å selge avdelingen som tidligere het Rocketdyne til Pratt & Whitney. Salget ble gjennomført 2. august 2005.
Rocketdyne ble dannet som en underavdeling av North-American Aviation i perioden rett etter den andre verdenskrig for å studere den tyske V-2 raketten, slik at de kunne lære nok til å produsere egne eksemplarer, og etterhvert forbedre teknologien ytterligere. Rocketdyne brukte også det samme motorkonseptet og mye av den samme teknologien når de konstruerte en større motor for Navaho missilet. Dette arbeidet ble ly av andre verdenskrig sett på som uviktig og fikk lite økonomisk støtte, da mange mente at verden ville bli fredeligere, ettersom USA og Sovjet vært allierte i kampen mot Tyskland. Når koreakrigen startet i 1950, ble prioriteringene endret drastisk. Navaho-prosjektet ble kansellert til fordel for Redstone-missilet, som i essens var en forstørret V-2. Da den opprinnelige motoren til Redstone viste seg å være svært upålitelig, konstruerte Rocketdyne motoren A-5 som erstatning. Når det ble startet produksjon av Redstone-missilet med A-5-motoren, ble Rocketdyne skilt ut som et eget datterselskap fra NAA.
Det neste store prosjektet var også det første som ble designet fra bunnen av og opp. Motoren S-3D ble egentlig utviklet parallelt med A-serien med rakettmotorer, herunder også A-5, men i motsetning til denne serien var ikke S-3D basert på et preeksisterende design. S-3D ble konstruert for Jupiter-missilet (basert på Redstone), og ble senere også tatt i bruk på Thor missilet som ble brukt for å skyte opp satellitter helt inntil midten av sekstitallet, og senere videreutviklet til Delta, som fremdeles er i bruk (men med en oppgradert motor).
De produserte også motorene for Atlas-prosjektet, som på første halvdel av sekstitallet ble brukt for å sende USAs første astronauter opp i rommet. På denne tiden ble selskapet også en viktig samarbeidspartner for NASA, og utviklet og produserte størsteparten av motorene for Saturn, og ville også produsert motorene til den gigantiske Novaraketten dersom denne hadde blitt noe av. H-1 motoren ble brukt på førstetrinnet på Saturn I, som i praksis besto av en kluster med 8 Jupiterraketter. F-1 motoren ble brukt på S-IC-trinnet på Saturn V, mens fem J-2 motorer ble brukt på andretrinnet S-II og en J-2 motor ble brukt på tredjetrinnet S-IVB. Denne raketten ble brukt blant annet i Apolloprogrammet, som tok mennesket til månen for første gang.
Innen 1965 hadde Rocketdyne bygd størsteparten av alle amerikanske rakettmotorer, og antall ansatte hadde vokst til to 65,000 blant annet som en følge av at NASA skulle sende raketter til månen. Det ble antatt at selskapet ville fortsette å vokse i på syttitallet også, spesielt etter at selskapet fikk kontrakten for å levere hovedmotorene til romferja. Men mot slutten av sekstitallet minsket antallet kontrakter fra det militære, og selskapet måtte si opp et større antall ansatte for å klare seg. North American Aviation var på denne tiden også i hovedssak knyttet opp til romfart, og var i stor grad knyttet opp til romferja. For å styrke selskapet ble det derfor slått sammen med The Rockwell Corporation i 1966 for å danne North American Rockwell, som senere ble omdøpt Rockwell International med Rocketdyne som en sentral underavdeling.
Oppsigelser og minskende marked fortsatte på åtti- og nittitallet, og det økonomiske klimaet førte til at Rockwell International kvittet seg med flere av underavdelingene. Den første avdelingen som forsvant var innenfor generell flyvirksomhet i 1980, etterfulgt i 1983 av avdelingen som produserte forretningsflyene Sabreliner. Resten av det tidligere North American Aviation, inkludert Rocketdyne ble solgt til Boeing i 1996.
Rocketdyne var en del av Boeing Integrated Defense Systems frem til avdelingen ble solgt til Pratt & Whitney den 2. august, 2005.[1]
Liste over rakettmotorer
[rediger | rediger kilde]Dette er en oversikt over rakettmotorer utviklet av Rocketdyne:
- H-1 (RP-1/LOX) – Brukt på Saturn I, IB, Jupiter, Mercury-Redstone, og noen deltaraketter.
- F-1 (RP-1/LOX) – Brukt på Saturn V.
- J-2 (LH2/LOX) – Brukt på Saturn IB og Saturn V.
- SSME (LH2/LOX) – Hovedmotoren på romferja. Også kjent som RS-24.
- RL-10 (LH2/LOX) Brukt på Saturn I, det øverste trinnet på Delta IV, øvre trinn på Centaur, Atlas V og rakettfamilien Titan. Den vil også være hovedmotor på månelanderen Altair.
- RS-68 (LH2/LOX) Brukt på førstetrinnet på Delta IV, og vil bli brukt på den foreslåtte Ares V. Motoren har også blitt foreslått som hovedmotor for den uavhengige DIRECT 2.0 alternative oppskytingssystemet.
- XRS-2200 (LH2/LOX)
- RS-27A (RP-1/LOX) Brukt på Delta II/Delta III og Atlas ICBM.
- RS-83 designet for NASAs kansellerte Space Launch Initiative.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ "Who's Where", Aviation Week & Space Technology, January 1 2007
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Offisielt nettsted
- (en) Pratt & Whitney Rocketdyne – kategori av bilder, video eller lyd på Commons