Rupert Wildt
| Rupert Wildt | |||
|---|---|---|---|
| Født | 25. juni 1905 München, Tyskland | ||
| Død | 9. januar 1976 (70 år) Orleans, Massachusetts | ||
| Beskjeftigelse | Astronom  | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Humboldt-Universität zu Berlin | ||
| Nasjonalitet | Tysk | ||
| Utmerkelser | Eddingtonmedaljen (1966) Royal Astronomical Societys gullmedalje | ||
| Fagfelt | Astronomi | ||
Rupert Wildt (1905–1976) var en tysk-amerikansk astronom. I 1927 ble han tildelt en filosofisk doktorgrad fra Universitetet i Berlin. Han begynte ved Universitetet i Göttingen, hvor han spesialiserte seg på egenskapene til atmosfærer.
I 1932 studerte han Jupiters spektra sammen med andre ytre planeter, og identifiserte visse absorpsjonsband som tilhører de hydrogen-rike forbindelsene av metan og ammoniakk. Sammensetningen dukket konsistent opp med en sammensetning som ligner på solen og andre stjerner.
Under antakelse av at atmosfæren var sammensatt av disse gassene laget han på 1940- og 1950-tallet en modell av planetenes struktur. Han antok at planetenes kjerne var solid og hovedsakelig bestod av stein og metaller, dekket av et ytre lag av is med en tykk atmosfære rundt. Hans modell er fremdeles allment akseptert.
I 1934 emigrerte han til USA, hvor han ble vitenskapelig assistent ved Princeton University fra 1937 til 1942. Han ble deretter assisterende professor ved University of Virginia frem til 1947, før han begynte på fakultetet ved Yale University.
I 1937 foreslo han at Venus' atmosfære var sammensatt av en tåke av formaldehyd. Hans observasjoner av atmosfæren avdekket ikke noe vann på den tiden, men senere ballongbaserte målinger viste vann i atmosfæren og hans forslag ble forkastet. I 1940, derimot, satte han ut hypotesen om at karbondioksiden i Venus' atmosfære fanget varme, et fenomen som senere ble kalt drivhuseffekten.
Fra 1965 til 1968 var han president i Association of Universities for Research in Astronomy. I perioden 1966–1968 holdt han stillingen som leder for avdelingen for astronomi ved Yale, og fra 1973 til sin død var han professor emeritus.