Russifisering

Russifisering refererer dels til offisielle og uoffisielle politiske intensjoner i Russland og Sovjetunionen, med mål om å spre den russiske majoritetskulturen til minoriteter rundt om i landet. Dette avspeiles blant annet i spredning av det russiske språket, på bekostning av lokale slaviske, uralske og andre minoritetsspråk.

De to hovedretningene av russifiseringen er politikk og kultur. Det hevdes også at tvangforflytninger av folkegrupper til fordel for den russiske befolkningsgruppen også er en slags russifisering. I politikk innebærer det delvis å gi russere høyere embeter og bedre tjenester.

En form av russifiering er å bruke det offisielle kyrilliske alfabetet for språk som opphavelig brukte latinsk alfabet, eksempelvis tatarsk og karelsk.

Et eksempel på russifisering finner man i den ukrainske byen Mariupol. Byen ble erobret av russiske styrker under Russlands invasjon av Ukraina 2022. Store deler av byen ble hardt skadd under angrepene, og etter erobringen fortsatte rivingen av bykjernen med sikte på å sette opp nye bygninger tegnet av russiske arkitekter. Ukrainske monumenter, som monumentet over Holodomor, ble fjernet. Gatenavn ble endret, for eksempel fra Miru Prospekt (Fredens gate) til Lenina Prospekt (Lenins gate). Russisk pensum ble innført i skolene, formidlet av lærere sendt inn fra Russland. Folk ble sendt til filtreringleire for å avdekke sympati med Ukraina. Barn ble adoptert bort til russere.^[1] Ukrainere som nekter å godta russisk statsborgerskap i de okkuperte områdene, kan bli deportert. Russlands president Vladimir Putin begrunner dette med at «Det er viktig og nøye å gjøre dette arbeidet slik at folk føler tilhørighet til et enkelt økonomisk, pedagogisk, kulturelt rom i landet vårt» og at «Det er vårt folk».^[2]

• Russifisering av Ukraina
• Russifisering av Belarus