Sølje
Sølje er en spenne med et rundt hull i midten med en enkel torn som er festet til den ene siden av hullet.[1] Denne tornen kan tres gjennom tøyet for å feste søljen til skjorten. På nyere søljer og ofte også på eldre omgjorte søljer, er tornens funksjon erstattet av en lengre, tynn nål festet på baksiden.
Betegnelsen sølje brukes om tilsvarende smykker også i Danmark og Sverige.[2] Søljer har vært de dominerende brystsmykker brukt på norske folkedrakter, og både form og betegnelser har mange variasjoner. Mindre og gjerne enklere søljer har også vært kalt ring eller sprette, ofte i sammensetninger som halsring eller hjertesprette. Språkbruken har variert i forskjellige landsdeler.[3] I moderne språk brukes betegnelsen sølje også om andre smykker som brosjer eller halsknapper med heng, som inngår i draktsølv som brukes til folkedrakter eller bunader.
Søljer er ofte utstyrt med hengende metallbiter som man kaller løv, blad, skåler, dråper eller byggkorn etter utforming og språkbruk.
De fleste søljer vil ha et symmetrisk mønster. Antall elementer, f.eks. antall skåler på en skålsølje, antall boler på en bolesølje eller antall buktninger på en slangesølje, er vanligvis delelig på 3 eller 4. Disse mønstrene hadde visse betydninger. Når det er delelig på 3 viser det til treenigheten. Når det er delelig på 4 viser det til de 4 verdenshjørnene – nord, sør, øst og vest.[4]
Ordet sølje kommer fra gammelnorsk sylgja og betyr opprinnelig spenne.[5] Opphavet til ordet er usikkert. Det kan være et lån fra finsk-ugrisk solki som betyr spenne eller pyntenål, men Bjorvand og Lindemand[6] mener det heller kommer fra germansk súhl som betyr trekking eller drag. Herfra kan betydningen ha ha blitt overført til å betegne sammentrekking eller fastholding av klesdrakt og så ha blitt betegnelse på det som holder klærne sammen.[7]
Produksjon
[rediger | rediger kilde]Fra midten av 1500-tallet var det et krav om at håndverkere skulle bo i byene, og mye av draktsølvet som ble brukt utover på bygdene er laget av disse laugshåndverkerne. Det meste av det gamle draktsølvet er ustemplet, og produsentene er usikre. Det er kjent at mange gullsmeder både i Bergen, Christiania og andre byer kunne spesialisere seg på bondesølv, men mye av det gamle draktsølvet er nok også laget av bygdesølvsmeder som drev i strid med loven. Fra 1782 kunne gullsmeder med mer eller mindre fullstendig utdannelse få tillatelse fra amtmannen til å drive virksomhet på bygdene, og da laugsvesenet ble opphevet i 1839 ble det fritt for alle som ville det å etablere seg som håndverker der de måtte ønske å bosette seg.[8]
Søljer har blitt produsert på mange forskjellige måter. Det har vært støpte modeller hvor man kan produsere flere like eksemplarer ut fra en modell og det meste bunadssølvet som produseres i dag blir laget på denne måten. Hamring, eller driving, var mer vanlig før når arbeidet var håndarbeid. Filigran teknikken, kuledekor eller trådarbeid, har røtter tilbake til vikingenes smykker og er utbredt innen bunadssølv. Det har vært en rekke dyktige sølvsmeder som har vært mestere innen denne teknikken og denne teknikken er også i dag dominerende for søljer. Gravering og siselering brukes ofte for å dekorere sølvet med mønster. Forgylling og oksidering er en typiske overflatebehandlingsteknikk. Det er ikke kun sølv som er blitt brukt til søljer, også i messing, tinn, horn, bein og tremateriale blir brukt.
Dagens søljeproduksjon spenner fra kopier etter gamle draktsmykker, ofte museumskopier, og til helt nyskapende versjoner med sped inspirasjon etter broderier, sølvtøy og annet. Det er også flere som ønsker å designe sin egen sølje med graverte initialer eller med steiner. Det er siden 1960-tallet blitt masseprodusert bunadsølv til en forholdsvis lav pris, det har ført til at kunstneriske særtrekk fra gullsmedene og de mindre stedene mer å mer forsvinner. Detaljrikdommen er også mindre på de masseproduserte søljene.[9]
Søljetyper (utvalg)
[rediger | rediger kilde]Det finnes mange typer og varianter av søljer. De fleste har vært bruk både med og uten hengende løv. Nedenfor er det en oversikt over noen av de vanligste hovedtypene og for å få fram hovedformene er de fleste her vist uten vedheng.
Fra Telemark
[rediger | rediger kilde]- Bolesølje med filigran i forgylt sølv, datert 1914 og laget av Eivind G. Tveiten i Lårdal, Telemark. Stemplet E. G. TVEITEN / 830 S.
- Byggkornring i forgylt sølv fra Telemark.
- Slangesølje i sølv med filigran, fra Seljord i Telemark.
- Trandeimsølje i forgylt sølv som har filigransarbeid festet på en bunnplate. Denne er kommet fra Vinje i Telemark.
- Erlandssølje, filigransarbeid i sølv, brukt i Tinn, nærmere bestemt Hovin og Gransherad. Søljen ble innkjøpt i 1878 i Øystre Slidre, Oppland.
- Rosesølje eller tindesølje, fra Hjartdal i Telemark.
- Slangesølje fra Telemark, forgylt sølv med filigran og hengende skåler.
- Sporesølje fra Telemark i forgylt sølv med løv.
Fra Agder
[rediger | rediger kilde]- Støpt bolesølje i forgylt sølv, fra Valle i Setesdal. Bolene har bilder av pelikaner og ørner. Tornen har Maria med barnet.
- Tindesølje eller taggesølje støpt i sølv og forgylt, fra Valle i Aust-Agder.
- Tindesølje i forgylt sølv fra Bykle i Aust-Agder.
- Trandeimsølje i forgylt sølv fra Valle i Aust-Agder.
Fra Vestlandet
[rediger | rediger kilde]- Glibbsølje av forgylt sølv fra Kvam i Hordaland.
- Støpt glibbsølje i forgylt sølv fra Lærdal i Sogn og Fjordane.
Fra Buskerud
[rediger | rediger kilde]- Skjortering eller halsring i sølv fra Eggedal Buskerud.
- Sporesølje i forgylt sølv fra Gol i Buskerud.
- Skålsølje i messing fra Ål i Hallingdal.
Se også
[rediger | rediger kilde]- Bunadsølv
- Bolsølje
- Bursølje
- Byggkornring
- Erlandssølje
- Glibbsølje
- Hjertesølje
- Hornring
- Korssølje
- Kronesølje
- Kvenrosa
- Ringsølje
- Risku
- Rosesølje
- Skjortering
- Skålsølje
- Slangesølje
- Sporesølje
- Stjernesølje
- Tindesølje
- Trandeimsølje
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Aasen, Ivar (1873): Norsk ordbog med dansk forklaring. Femte udgave. Christiania.
- Berge, Rikard (1925): Norskt bondesylv. Risør. Opptrykk utgitt av Noregs Boklag 1975. ISBN 82 522 0102 4
- de Caprona, Yann (2013): Norsk etymologisk ordbok. Oslo. ISBN 978-82-489-1054-1
- Bjoratn, Harald og Fredrik Otto Lindemand (2007):Våre arveord - Etymologisk ordbok. Oslo.
- Fossberg, Jorunn (1991): Draktsølv. Universitetsforlaget. ISBN 82-00-07340-8
- Fossberg, Jorunn (1971): «Smykker: Middelalder.» I Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bd 16, spalte 278-286. Oslo.
- Hegstad, Leiv (1930): Gamalnorsk ordbok med nynorsk tyding. Oslo.
- Noss, Aagot (1986): Draktsølvet frå DEN NORSKE SAMLINGA, NORDISKA MUSEET STOCKHOLM. Norsk Folkemuseum, Oslo.
- Noss, Aagot (1970): «Sylvsmeden Eivind G. Tveiten.» I Norsk Folkemuseumsårbok, By og bygd nr 22, s.11-52, Oslo. (Også publisert som vedlegg i opptrykk av Rikard Berge: Norsk bondesylv, 1975.)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Aasen 1873, s. 786.
- ^ Fossberg 1991, s. 66.
- ^ Berge (1925), apalte 314 ff.
- ^ «Hva symboliserer søljene?». 18. mars 2022. Besøkt 19. september 2024.
- ^ Hegstad 1930, s. 680.
- ^ Bjorvatn (2007).
- ^ de Caprona (2013) s. 527.
- ^ Fossberg 1991 s. 16 -19
- ^ «Søljer og sølv til bunad - Dette trender nå - 2024». MinMote (på norsk). 9. april 2024. Besøkt 19. september 2024.