Sørhare

Sørhare
Nomenklatur
Lepus europaeus
Pallas, 1778
Populærnavn
sørhare[1]
(sydhare, felthare)[2]
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenHaredyr
FamilieHarefamilien
SlektHarer
Miljøvern
IUCNs rødliste:[3]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Fremmedartslista:[4]
Svært høy risikoHøy risikoPotensielt høy risikoLav risikoIngen kjent risikoIkke vurdert

SE — Svært høy risiko 2023

Økologi
Habitat: åpent landskap
Utbredelse: Europa, vestlige Asia; innført andre steder

Sørhare (Lepus europaeus) er den mest utbredte harearten i Europa. Den har lengre ører og en mer sørlig utbredelse enn den vanlige haren i Norge. Sørhare er innført til Sverige og har derfra spredt seg til sørøstlige deler av Norge.[1]

Utseende

[rediger | rediger kilde]

Kroppen er 48–70 cm lang og halen 7–12 cm. Vekten er vanligvis 3,5–7 kg. Ørene er 8,5–19,5 cm lange og rekker tydelig ut over snutespissen når de legges fremover. Kroppsfargen er gulgrå, mørkere på ryggen og nesten hvit under. Kroppsidene er rustgule. Ørespissene er svarte, og halen er svart over og hvit under. Om vinteren forandrer den farge lite eller ikke i det hele tatt. En løpende sørhare gir et mer broket uttrykk enn en løpende hare eller kanin.[5][6]

Ved anus, nese og kinn sitter det luktkjertler. Sekretet fra nese og kinn fordeles over hele kroppen når haren steller seg. Kjertelvæsken informerer artsfrender om individets kjønn. Sørharer har en godt utviklet hørsel, mens synet er mindre bra. På grunn av øynenes plassering på siden av hodet har dyret en synsvinkel på tilnærmet 360°, men sikten fremover er derfor ganske dårlig uten samsyn.

Levevis

[rediger | rediger kilde]

Den foretrekker åpent landskap som dyrket mark, lynghei, sanddyner, steppe og halvørken, men kan også finnes i åpen skog. Noen steder forekommer den i fjellområder opp til 2400 moh. Det bør være busker i leveområdet, og arten er i tilbakegang i områder der det drives intensivt jordbruk.[3][6]

Sørharen lever som regel alene. Den beveger seg med hopp og er meget rask, opptil 18 m/s. Soveplassen er en grunn fordypning på et trygt sted i skog, kratt, grøftekanter eller på åpen mark.[6] Føden består av gras og urter, og om vinteren gnager den knopper og bark på busker og trær. Hannen og hunnen utkjemper boksekamper før hunnen er klar til å pare seg. Det første kullet fødes i februar, og etter det føder hunnen ytterligere to kull i løpet av året. Vanlig kullstørrelse er fra én til fem unger.[5]

Det drives omfattende jakt på sørhare i hele utbredelsesområdet.[3]

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Sørharen er naturlig utbredt i store deler av Europa nordover til Danmark og sørlige Finland. Den mangler på Den iberiske halvøy sør for Ebro og Cantabria, og i Italia sør for Siena, men finnes overalt på Balkan. Arten finnes østover til Vest-Sibir og Kasakhstan, og utbredelsen omfatter også Kreta, Kypros, Anatolia, Transkaukasia, Levanten, nordlige Irak og nordvestlige Iran. Det er stor geografisk variasjon, og sørhare deles i 16 underarter.[7]

Arten finnes også i Sverige og Storbritannia, men her er den innført av mennesker. Etter istiden kunne ikke sørharen vandre nord- og vestover i Europa før jordbruket åpnet landskapet i neolitikum, og da var ikke Den skandinaviske halvøy og Storbritannia lenger landfaste med resten av Europa. I Irland mangler derimot sørhare helt. Sørhare er også innført til et område i sørøstlige Canada og nordøstlige USA, sørlige Sør-Amerika, Australia inkludert Tasmania, New Zealand og flere øyer, blant annet Barbados, Réunion og Falklandsøyene.[7]

Systematikk

[rediger | rediger kilde]

Avgrensningen mellom sørhare og kapphare (Lepus capensis) har vært uklar. Kappharen er mindre med annerledes farger og relativt lengre ører. I Europa er harene i Spania sør for Ebro, Sardinia og Balearene blitt regnet til kapphare. Noen zoologer har ment at forskjellene mellom sørhare og kapphare er klinale, altså at de varierer kontinuerlig uten klare sprang. I tilfelle må sørhare og kapphare regnes som samme art med det vitenskapelige navnet Lepus capensis.[6][7]

I nyere systematikk mener man at kapphare og sørhare er klart adskilte arter, og at de to artene kanskje bør plasseres i to ulike underslekter. Kapphare i moderne betydning er utbredt i Afrika og Midtøsten, og den finnes ikke i Europa, unntatt på Sardinia der den er innført av mennesker. Noen av de søreuropeiske formene regnes som egne arter: Lepus castroviejoi i De kantabriske fjell i Nord-Spania, Lepus corsicanus i sentrale og sørlige Italia med Sicilia, som er innført til Korsika, og Lepus granatensis i Spania, Portugal og Mallorca. Lepus tolai og Lepus tibetanus fra Sentral-Asia ble tidligere betraktet som synonymer for enten Lepus capensis eller Lepus europaeus, men regnes nå som gyldige arter.[8][9][10]

Status i Norge

[rediger | rediger kilde]

Sørhare ble satt ut flere ganger i Sør-Norge sent på 1800- og tidlig på 1900-tallet, men klarte ikke å etablere seg. Utsettinger i Sør-Sverige på 1800-tallet førte derimot til etablering, og arten har spredt seg nordover til grensestrøkene mot Norge. Sørhare forekommer nå i Østfold, særlig i Halden/Sarpsborg-området, og sporadisk i Akershus. Sørhare utgjør en økologisk risiko på grunn av at den kan fortrenge hare, hybridisere seg med hare og overføre parasitter. I Fremmedartslista er sørhare vurdert til svært høy risiko på grunn av stort invasjonspotensial og høy økologisk effekt.[4] I Norge er det jakttid på sørhare i perioden fra 10. september til slutten av februar.[11]

Galleri

[rediger | rediger kilde]
  • En løpende sørhare
    En løpende sørhare
  • Sørhare som skjuler seg
    Sørhare som skjuler seg
  • Boksende sørharer
    Boksende sørharer
  • Nyfødte unger
    Nyfødte unger
  • Kongeørn med sørhare
    Kongeørn med sørhare

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 4. august 2020. Besøkt 4. august 2020. 
  2. ^ Artsdatabanken: Artsnavnebasen Arkivert 7. mars 2010 hos Wayback Machine. Arten byttet norsk navn fra «felthare» til «sørhare» september 2009
  3. ^ a b c K. Hacklander og S. Schai-Braun (2019). «Lepus europaeus». The IUCN Red List of Threatened Species: e.T41280A45187424. doi:10.2305/IUCN.UK.2019-1.RLTS.T41280A45187424.en. 
  4. ^ a b Eldegard K, Holand Ø, Rolandsen CM og van der Kooij J (11. august 2023). «Pattedyr. Vurdering av økologisk risiko for sørhare Lepus europaeus som SE for Fastlands-Norge med havområder»Åpent tilgjengelig. Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 13. september 2023. 
  5. ^ a b A. Bjärvall (1997). «Sørhare». Pattedyr: Alle Europas arter i tekst og bilde. Illustrert av S. Ullström. Cappelen. s. 68–71. ISBN 82-02-16287-4. 
  6. ^ a b c d F.H. van den Brink (1972). Europas pattedyr: Illustrert håndbok. Norsk utgave ved J.A. Pedersen. Tiden. s. 76–78. ISBN 82-10-00620-7. 
  7. ^ a b c D.E. Wilson og D.M. Reeder (red.). «Lepus (Eulagos) europaeus». Mammal Species of the World, 3rd edition. Besøkt 16. mars 2020. 
  8. ^ D.E. Wilson og D.M. Reeder (red.). «Lepus». Mammal Species of the World, 3rd edition. Besøkt 16. mars 2020. 
  9. ^ M. Scandura m.fl. (2008). «Origin and present status of the Sardinian hare (Lepus capensis) assessed by morphometrical and molecular analyses». 3rd World Lagomorph Conference. 
  10. ^ P. Acevedo m.fl. (2014). «Evidence for niche similarities in the allopatric sister species Lepus castroviejoi and Lepus corsicanus» (PDF). Journal of Biogeography. 41 (5): 977–986. ISSN 1365-2699. doi:10.1111/jbi.12270. 
  11. ^ «Sørhare – Jakttider». Miljødirektoratet. Arkivert fra originalen 31. august 2019. Besøkt 17. mars 2020. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sørhare&oldid=24570904»