Sosialistisk Venstreparti

Sosialistisk Venstreparti Sosialisttalaš Gurutbellodat Sosiálisstalasj Gårobelludahka Sosialisteles Gårroehkrirrie
Land		Norge
Offisielt navn		SV – Sosialistisk Venstreparti (SV)
Leder(e)		Kirsti Bergstø
Generalsekretær		Audun Herning
Grunnlagt		16. mars 1975; 49 år siden (1975-03-16)
Forgjenger		Sosialistisk Folkeparti, Sosialistisk Valgforbund
Hovedkvarter		Oslo
Avis		Venstre Om
Ungdomsorg.		Sosialistisk Ungdom
Donasjoner		13 330 369 (2021)[1]
Antall medlemmer		15 952[2] (2022)
Ideologi		Demokratisk sosialisme[a], økososialisme[3], feminisme[a]
Politisk posisjon		Venstreradikalisme
Slagord		«For de mange – ikke for de få»
Nettsted		sv.no (no, en, es, se) sv.no (en)
Stortinget		13 / 169 (2021)
Ordførere		5 / 357 (2023)
Kommunestyrer		531 / 9 122 (2023)
Fylkesting		43 / 664 (2023)
Sametinget		0 / 39 (2021)
Sosialistisk Venstreparti på Commons a^ Som definert av partiet selv, se Prinsipprogram for Sosialistisk Venstreparti (2023)

SV – Sosialistisk Venstreparti^[5] er et norsk politisk parti som ifølge sitt arbeidsprogram definerer seg som «et sosialistisk parti, et miljøparti, et fredsparti og et antirasistisk parti».^[6] SVs ungdomsorganisasjon er Sosialistisk Ungdom (SU).

Partiet ble stiftet i 1975, men har røtter i Sosialistisk Folkeparti (SF), som ble etablert i 1961, og i valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund (1973–1975), som i tillegg til SF omfattet NKP og en liten gruppe venstreutbrytere fra Arbeiderpartiet. Bakgrunnen for at SF og senere SV ble etablert var misnøye med Arbeiderpartiets vestlig-orienterte utenrikspolitikk under den kalde krigen. Fra 1960- til 1980-tallet stod utenrikspolitikken, spesielt arbeidet for vennskapelige forbindelser med østblokken og opposisjon mot Norges NATO-medlemskap, sentralt i SFs og SVs politikk. Under Erik Solheims og Kristin Halvorsens ledelse, siden 1987, har partiet utviklet seg i en reformistisk retning med større vekt på innenrikspolitiske saker. Partiet har siden slutten av den kalde krigen også vært preget av utenrikspolitisk nyorientering og posisjonert seg nærmere sentrum-venstre enn tidligere. Dette kulminerte med at partiet støttet NATOs krig mot Jugoslavia i 1999 og at SV i 2023 vedtok at det støtter NATO-medlemskap.^[7] Fra 2005 til 2013 deltok partiet i en regjering ledet av Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg. SV støtter ifølge partiprogrammet også progressive saker og definerer seg som et inkluderende feministisk^[8] parti, og har uttalt at «den feministiske kampen er solidarisk og (...) inkluderer alle (...) homofobi og transfobi er trusler mot feministisk frigjøring».^[9]

I stortingsvalget 2017 fikk partiet 6,0 % oppslutning^[10] og partiets stortingsgruppe består av 11 representanter. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015 fikk partiet henholdsvis 4,1 og 4,0 % oppslutning, og én ordfører (i Oslo). Audun Lysbakken var partileder og parlamentarisk leder^[11] til 18. mars 2023 da landsmøtet valgte Kirsti Bergstø til ny leder.^[12] I det politiske landskapet står partiet til venstre for Arbeiderpartiet, men ikke så langt til venstre som Rødt.

SV definerer seg som et sosialistisk, feministisk og antirasistisk miljø- og fredsparti. Partiet er tilhenger av radikal omfordeling, tiltak mot klimaendringer, likestilling mellom kjønnene, nedrustning, avkriminalisering av ulovlige rusmidler og antirasisme. Partiet er motstander av oljeboring i Lofoten og Vesterålen, privatisering og konkurranseutsetting, og norsk medlemskap i EU og EØS. I regjering har partiet prioritert arbeidet med barnehagereformen.^[13] Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 var SV motstander av å støtte Ukraina med våpen,^[14] men åpnet for å revurdere holdningen til NATO-medlemskap.^[15] Dette fikk gjennomslag på landsmøtet 2023^[7].

I prinsipprogrammet beskrives fem hovedmål for partiets politikk:^[9]

1. «Et Norge som deler godene»
2. «Frihet for alle, ikke for de få»
3. «En økologisk bærekraftig økonomi»
4. «Inkluderende feminisme».^[8] SV uttaler i programmet at «homofobi og transfobi er trusler mot feministisk frigjøring. Både kvinnebevegelsen og den skeive bevegelsen kjemper mot patriarkalske strukturer og rigide kjønnsroller. Den feministiske kampen er solidarisk og (...) inkluderer alle»^[9]
5. «Global rettferdighet»

SV har 13 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025.

• Marianne Borgen i Oslo (fra 2015)
• Aase Refsnes i Steigen (fra 2019)
• Yvonne Wold i Rauma (fra 2019)
• Alf Normann Hansen i Gamvik (fra 2019)
• Bjørnar Tollan Jordet i Tolga (fra 2019)
• Trudy Engen i Nordkapp (fra 2022)

SVs forhistorie startet for en stor del i Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiets historie inneholder en rekke ideologiske splittelser, blant annet i kjølvannet av den russiske revolusjon. Internasjonale spørsmål, slik som forholdet til Sovjetunionen, og verdispørsmål, slik som partiets rolle i forhold til det individuelle partimedlem, var sentrale konfliktsaker. Etter andre verdenskrig ble Norge medlem av NATO og inngikk i den USA-allierte vestblokken, som stod i motsetning til den Sovjet-allierte østblokken. NATO-medlemskapet aksentuerte de utenrikspolitiske konfliktene i Arbeiderpartiet. Denne opposisjonen kom særlig til uttrykk i kretsen rundt ukeavisen Orientering. Denne grupperingen lanserte det de kalte «det tredje standpunkt»: Et ønske om mest mulig uavhengighet fra både USA og Sovjetunionen. I 1961 ble de som var medlemmer av Arbeiderpartiet i Orienterings-kretsen ekskludert fra partiet. Eksklusjonen ga startskuddet til etableringen av Sosialistisk Folkeparti (SF).^{[16][17][18][19]}

SF etablerte seg som en radikal utenrikspolitisk opposisjon til Vietnamkrigen, USA og NATO, og ble også samlingspunkt for politisk opposisjon til venstre for Arbeiderpartiet. Partiets to stortingsrepresentanter etter stortingsvalget i 1961, med Finn Gustavsen i spissen, valgte å stemme sammen med de borgerlige partiene i Kings Bay-saken, og felte dermed Einar Gerhardsen som statsminister. I andre spørsmål sto partiet for en radikal, sosialistisk politikk.^{[20][17][21][22]}

EF-striden fra 1970-72 skapte turbulens i det norske politiske systemet. Dette ga som resultat at Sosialistisk Valgforbund, bestående av SF, NKP, Demokratiske Sosialister (AIK) og flere uavhengige sosialister ved stortingsvalget i 1973 gjorde et godt valg, og fikk 16 mandater. Sosialistisk Valgforbund ble etablert som eget politisk parti under navnet Sosialistisk Venstreparti på samlingskongressen i Trondheim i mars 1975. Det nye partiet besto av Sosialistisk Folkeparti (SF), Demokratiske Sosialister (AIK) (deler av Arbeiderpartiets nei-side), Norges Kommunistiske Parti (NKP) og uavhengige sosialister. På sitt landsmøte i oktober samme år vedtok (NKP) at partiet ikke kunne oppløses eller trappe ned sin virksomhet og trakk seg ut av samarbeidet. NKPs formann Reidar T. Larsen og hans støttespillere forlot da landsmøtet og sluttet seg til det nye partiet SV. AIKs leder Berit Ås ble ved partidannelsen valgt til SVs første partileder. Avisen Orientering gikk inn i Ny Tid fra samme tid, og begge avisene var heleid av henholdsvis SF og SV, fram til Ny Tid ble solgt til forlaget Damm i 2006. SVs medlemsavis i dag heter Venstre Om.^{[23][17][24][25]}

Gjennom 1970- og 80-tallet markerte partiet seg innen kvinnesak, fred, motstand mot atomvåpen og miljø. Partiets oppslutning ved stortingsvalgene svingte, med valget i 1989 som neste høydepunkt, etter 1973. I 1985 ble «Del godene» for første gang brukt som slagord i valgkampen. Det var jappetid og for SV var det viktig å bekjempe arbeidsledighet og økonomiske forskjeller. Fram mot folkeavstemningen om EU i 1994 sto SV sentralt i motstanden mot norsk medlemskap i EU.^[26][27][28]

Mot slutten av 90-tallet tok SV i bruk slagordet «Barn og unge først». SV gjorde svært gode valg i 2001 og 2003 (12,5 og 13 %), og partileder Kristin Halvorsens popularitet økte. Valget i 2005 ble historisk, ved at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet dannet en rødgrønn flertallsregjering, til tross at SV gikk kraftig tilbake i valget.^[29][30]

Sosialistisk Venstrepartis forløper, Sosialistisk Folkeparti (SF), ble dannet på grunn av Arbeiderpartiets utenrikspolitikk som innebar at Norge ble en del av Vestblokken. SF arbeidet å fremme vennskap med Østblokken og mange medlemmer var involvert i organisasjoner som Sambandet Norge-Folkedemokratiene. Overvåkingspolitiet oppfattet SF som en de facto videreføring av Norges Kommunistiske Parti, og Overvåkingspolitiet hadde mistanke om at SF ble brukt som et redskap for Sovjetunionen. Frem til 1964 ble det derfor opprettet politisak på alle SFs kandidater, dvs. registrering i Overvåkingspolitiets register over politiske ekstremister, og det ble fortsatt opprettet slike observasjonssaker frem til 1970-tallet.^[31]

Ved stiftelsen av SV i 1975 het det i programmet at «arbeidarrørsla må bryta med klassesamarbeidet og setja strevet for å utvikla og kjempe fram revolusjonære reformer». Partiet erklærte at det ville kjempe for marxismen. I et studiehefte gitt ut av partiet heter det: «SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger i vurderingen av sosialistiske land».^[32] Under arbeidet med stiftelsen av SV arbeidet NKP og flere partiløse for å erklære SV som et revolusjonært klassekampparti og avvise parlamentarismen som utgangspunkt for å skape et sosialistisk samfunn. I partiets utenrikspolitiske program formulert i 1977 het det at partiet arbeidet for «full avvæpning av militærmakta i Norge» og «norsk utmelding av NATO». Overvåkningspolitiet foretok tildels registreringer av hvem som hadde tillitsverv i SV på 1970-tallet.^[33]

I tiden etter den kalde krigen har det versert flere debatter om norsk venstresides forhold til de autoritære og totalitære kommunistiske regimene i øst. Mens det ser ut til å være nær konsensus om at AKP (ml) ga ukritisk støtte til venstreekstreme diktaturer, er det fortsatt uenighet om hvordan SVs arbeid under den kalde krigen skal vurderes. I en studie gjort av Kåre Dahl Martinsen og Pål Veiden om SVs forhold til østblokken, publisert i Arbeiderhistorie (Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek 2007), pekes det på hvordan Berit Ås, SVs første leder, beskrev Sovjetunionen som «en fredspioner» i 1977.^[34] Historikeren Einar Kr. Steffenak har hevdet at AKP (ml)s støtte til venstreekstreme diktaturer og den påfølgende kritikk av denne, har skygget for det faktum at også SV har støttet eller latt være å kritisere sosialistiske diktaturer.^[35] SVs forhenværende nestleder, Bård Vegar Solhjell, er enig i denne kritikken, samtidig som han har anført at debatten etter hans syn bør ta et generelt oppgjør med både høyre- og venstresidens forsømmelser under den kalde krigen.^[36]

I 1999 var partiet nær ved å splittes i forbindelse med partiledelsens og Stortingsgruppas støtte til NATOs krig mot Jugoslavia (Kosovokrigen), og blant andre den tidligere stortingsrepresentanten Reidar T. Larsen forlot partiet i forbindelse med denne saken. Debatten i SV hadde sine paralleller i flere andre europeiske venstrepartier. Samtidig markerte standpunktet partiet endte opp med på Jugoslaviakrigen et skifte i partiets utenrikspolitikk, gjennom en støtte til NATO som partiet ble dannet for å bekjempe, og til norsk offisiell utenrikspolitikk.

I forkant av stortingsvalget i 2005 inngikk partiet en avtale om regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, under ledelse av Jens Stoltenberg. Valget ble en skuffelse for SV, som endte opp med en oppslutning på 8,8 %, tilbake fra 12,5 % ved forrige stortingsvalg. Likevel fikk Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet til sammen et knapt flertall og kunne danne regjering (Jens Stoltenbergs andre regjering). I regjering har bl.a. deltagelsen i krigen i Afghanistan vært en vanskelig sak for partiet, som har møtt partiintern kritikk.

Ved stortingsvalget i 2009 fikk partiet 6,2 % av stemmene og 11 mandater på Stortinget, en ytterligere tilbakegang fra 2005 og mer enn en halvering siden 2001. Til tross for tilbakegangen fikk regjeringspartiene til sammen et knapt flertall og kunne fortsette i regjering.

Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 gjorde SV sitt dårligste valg noensinne med et resultat på 4,1 og 4,3 %, og Kristin Halvorsen varslet samme dag at hun ville trekke seg som partileder ved det kommende landsmøtet. Audun Lysbakken, Bård Vegar Solhjell og Heikki Holmås lanserte sine kandidaturer til å bli ny partileder, men Solhjell trakk seg raskt. 5. mars 2012 måtte Lysbakken forlate regjeringen etter den såkalte Lysbakken-saken, hvor han hadde bevilget penger til en organisasjon hvor han satt i styret i strid med habilitetsreglene. Lysbakken ble imidlertid valgt som partileder på landsmøtet noen uker senere, og leder partiet fra sin plass på Stortinget. I forbindelse med lederkandidaturet uttalte han samtidig at han ikke lenger var revolusjonær og marxist.

Ved Stortingsvalget 2013 oppnådde SV 4,1 %, og var nær ved å falle under sperregrensa for utjevningsmandater. Tilbakegang for regjeringspartnerne Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjorde at de rødgrønne ikke klarte å fornye stortingsflertallet, og SV fortsetter derfor i opposisjon etter det dårligste stortingsresultatet i partiets historie.

• Kirsti Bergstø 2023–
• Audun Lysbakken 2012–2023
• Kristin Halvorsen 1997–2012
• Erik Solheim 1987–1997
• Theo Koritzinsky 1983–1987
• Berge Furre 1976–1983
• Berit Ås 1975–1976

• Audun Lysbakken 2012 -
• Bård Vegar Solhjell 2009 – 2012
• Inge Ryan 2005–2009
• Kristin Halvorsen 1997–2005
• Kjellbjørg Lunde 1989–1997
• Hanna Kvanmo 1977–1989

For perioden 1975–1977, se Sosialistisk Valgforbund.

• Audun Herning 2017–
• Kari Elisabeth Kaski 2015–2017
• Silje Schei Tveitdal 2009–2015
• Edle Daasvand 2005–2009
• Bård Vegar Solhjell 2001–2005
• Turid Leirvoll 1993–2001
• Bente Sandvig 1989–1993
• Hilde Vogt 1985–1989
• Erik Solheim 1981–1985
• Liss Schanche 1979–1981
• Lasse Jahnsen 1977–1979
• Rune Fredh 1975–1977

Representanters navn som er uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.

• Frank Rossavik SV fra Kings Bay til Kongens bord (SVs historie fra 1961 til 2011) Spartacus 2011 ISBN 9788243004955
• Derek W. Urwin The Norwegian Party System from the 1880s to the 1990s i Strøm, Kaare og Lars Svåsand (red.): Challenges to Political Parties. The Case of Norway. Ann Arbor: University of Michigan Press 1997 ISBN 0-472-10680-5
• Bernt O. Aardal og Henry Valen The Storting Elections of 1989 and 1993: Norwegian Politics in Perspective i Strøm, Kaare og Lars Svåsand (red.): Challenges to Political Parties. The Case of Norway. Ann Arbor: University of Michigan Press 1997 ISBN 0-472-10680-5

• (se) Offisielt nettsted
• (en) Offisielt nettsted
• (no) Offisiell blogg
• (en) Sosialistisk Venstreparti – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Sosialistisk Venstreparti på Facebook
• (no) Sosialistisk Venstreparti på Flickr
• (no) Sosialistisk Venstreparti på Instagram
• (no) Sosialistisk Venstreparti på YouTube
• (no) Sosialistisk Venstreparti på X (tidligere Twitter)