Salomon av Bretagne

Salomon av Bretagne (også kalt Salomon de Poher, bretonsk: Salaun; født i 825 eller 835; død 25. juni 874 i La Martyre i Bretagne) var en fyrste av bretonerne på 900-tallet og som uavhengig konge førte landet til det største maktvelde i dets historie.

Salomon var en nevø av den bretonske herskeren Nominoë (død 851). Han fikk herredømme over bretonerne i 857 ved å myrde sin fetter Erispoë.^[1] Hans far het formodentlig Rivallon.^[2]

Selv om han allerede hadde fått en tredjedel av Bretagne av den vestfrankiske kong Karl den skallede i 852, kan hans tilranelse av mer makt ha vært et svar på Erispoës tilnærming til frankerne, ved det at den var basert på hans datters forlovelse med den frankiske konges sønn. Ludvig Stammeren hadde fulgt etter.^[3] Hertugtittelen ble enerkjent av frankerne etter at bretornerne hadde gått seirende ut av slaget ved Jengland den 22. august 851.

I de påfølgende årene var han involvert i flere opprør fra den frankiske adelen mot Karl den skallede, som svarte med å utnevne Robert den modige til markgreve av den neustriske Mark.

I år 863 oppnådde Salomon kontraktsmessig anerkjennelse fra Karl den skallede. Han fikk landet mellom elvene Sarthe og Mayenne, muligens som frankisk vasall.^[4] I frankiske krøniker (som Regino og Annales Bertiniani) kalles han fortsatt «hertugen av bretonerne» (dux Brittonum) på denne tiden, mens han allerede ble anerkjent som «konge» av bretonske forfattere.

I 866 frigjorde han seg helt fra frankisk styre, og vervet en hær av Loire-normannere, overveiende norske vikinger, ledet av Hasteinn (Hastingo), som han sendte ut for å plyndre vestlige Neustria (tilsvarende Anjou og Maine). I slaget ved Brissarthe vant normannerne en fullstendig seier over en frankisk styrke ledet av markgreve Robert den modige, som ble drept i slaget. I freden som ble fremforhandlet med Karl den skallede i 867, oppnådde Salomon den største territoriale utvidelse av det bretonske herredømme, ved at frankerne avstod Cotentin og Avranchin til ham.^[5]

Også i de frankiske krønikene ble han fra nå av kalt «konge», noe som anerkjente hans likestilling med frankernes konge.

Salomon presset på med utviklingen av en egen bretonsk kirkelig størrelse, og fra pave Nikolaus I, som også anerkjente ham som konge, oppnådde han dannelsen av et erkebispedømme i Dol som markerte den bretonske kirkes egen gang.^[6] Han forsvarte landet mot normanniske plyndringstokter, og støttet Karl den skallede side da vikingene beleiret Angers i 873.^[7]

Bretagnes politiske stabilitet brøt sammen ved mordet på Salomon i juni 874. Han ble drept av sin svigersønn, grev Pascweten av Vannes, og av grev Gurvant av Rennes, som deretter begynte å kjempe mot hverandre og dermed åpnet landet for normannernes plyndringsangrep.^[8]

Siden den gang er Salomon blitt hedret som en helgen og martyr i nasjonal bretonsk historieskrivning. I den katolske kirkes helgenkalender er 25. juni, den antatte datoen for hans død, navngitt som hans minnedag.^[9]