Saltdal

Saltdal
Land		Norge
Fylke		Nordland
Status		kommune
Innbyggernavn		saltdaling
Grunnlagt		1837
Adm. senter		Rognan
Areal  – Totalt  – Land  – Vann		2 216,19 km²[3] 2 083,93 km²[2] 132,26 km²[2]
Befolkning		4 650[4] (2023)
Bef.tetthet		2,23 innb./km²
Antall husholdninger		2 096
Kommunenr.		1840
Målform		Bokmål
Høyeste topp		Nordre Saulo (1768,2 moh.)[1]
Nettside		nettside
Politikk
Ordfører		Runar Jensen (Ap) (2023)
Befolkningsutvikling 1951–2010[b]
Saltdal 66°55′N 15°34′Ø
Saltdal på Commons b^ Vertikale, røde streker markerer grenseendringer. Kilde: SSB

Saltdal (pitesamisk: Sálat) er en kommune i Salten i Nordland. Kommunen ble opprettet 1. januar 1838 som et resultat av formannskapslovene, og omfatter stort sett det som tidligere utgjorde Saltdal prestegjeld. Med unntak av en liten grenseregulering i 1949, da en liten del av Skjerstad ble innlemmet i Saltdal, har kommunens grenser vært uendret siden opprettelsen.

Saltdal er også navnet på dalføret som hoveddelen av innbyggerne bor i. Dalen starter i nord fra bunnen av Skjerstadfjorden, som her inne heter Saltdalsfjorden, og strekker seg sørover mot Saltfjellet. Dalen er bred med svære moer med furu. Det er dyrket land med gårder i rekke og rad oppover hele dalen. Kommunesenteret ligger på Rognan, og befolkningen bor ellers sprett oppover langs dalbunnen, Det er også noen andre dalfører på tvers av hoveddalen, hvor Junkerdalen er den mest kjente, og noen fjellgårder med bosetning. Kommunen grenser mot Rana i sør, Fauske i nord, Bodø og Beiarn i vest, og den svenske kommunen Arjeplog i øst.

Skjerstadfjorden har i gammel tid het Saltpti. En mener at her som så mange andre steder at navnet på fjorden dannet av at navnet på hovedelven som renner ut i den, nemlig Saltelva som i tidligere tider het Salpt eller Solpt. I middelalderen gikk navnet på fjorden over til å bli brukt om områdene omkring den, og en mener at opprinnelig navn på Saltdalen var Salptardalr.^[5]

Rognan ligger nord i kommunen ved fjordbotnen, og er administrasjons- og handelssted i kommunen, de fleste av kommunens innbyggere bor på Rognan. Navnet kan komme av ordet raun som betyr naken fjellgrunn, og dette kan henspille på den store nakne fjellveggen, kalt Storfloget, over Rognan. Navnet kan også komme av ordet raun som betyr rognetre.^[6]

I Rognan var det i tidligere tider bare noen få beboelseshus, men en mengde små naust og boder som ble brukt av bygdefolket oppover langs dalen. Årsaken til dette var at havet var ferdselsvei og tilgang til båt var vesentlig for all kommunikasjon, dessuten deltok de fleste på Lofotfisket. Fra slutten av 1800-tallet var det poståpneri, dampskipskai, telegrafstasjon og rikstelefon, samt bank her. Handelsfolk, håndverkere, arbeidere, fiskere, og embetsfolk holdt til på Rognan.^[6]

Saltdal var i tidligere tider kjent som bygda der nesten alle bygde båter, enten på Rognan eller på gårdene langt fra fjorden. Det ble produsert nordlandsbåter som ble benyttet over hele Nord-Norge, og en mener at denne produksjonen har holdt på helt siden tidlig middelalder. På slutten av 1800-tallet gikk en gradvis over til å produsere andre typer båter som var større og som kunne brukes lengre ute til havs. Båtene ble på begynnelsen av 1900-tallet gradvis motorisert og båtbyggerne på Rognan fulgte med i denne utviklingen. Med nye båttyper som var større og tyngre ble båtbyggingen stadig mer konsentrert på Rognan. I dag er båtbyggingen ikke langer noen stor beskjeftigelse, imidlertid har nye næringer overtatt. Blant annet har Nexans en fabrikk på Rognan der det produseres fiberoptisk sjøkabel.

Saltdal er et fjordlandskap og en vid dal, denne strekker seg i nord-sør retning fra Rognan, i den innerste delen av Skjerstadfjorden i nord, og oppover mot Saltfjellet i sør. Ved Storjord blir dalen trangere og brattere, men vier seg igjen ut på Saltfjellet. Ved Røkland og Storjord går det store sidedaler mot øst, disse er henholdsvis Evenesdalen og Junkerdalen, der Junkerdalen er den sørligste. Det er rolig fjellterreng stort sett på begge sider av dalen, med blant annet Solvågtinden i Junkerdalen og Ølfjellet på Saltfjellet, som noen av de mest markante fjelltoppene. Den høyeste er imidlertid Nordre Saulo helt inntil svenskegrensa. Det er store øde fjellområder i øst, inn mot Sverige og i sør på Saltfjellet. Gjennom hele dalen strekker Saltdalselva seg nesten uten stryk før en kommer til Røkland. Elva har bidratt med store løsmasseavsetninger i nedre deler av dalen. Bosetningen er konsentrert i dalbunnen.

Utover i Saltdalsfjorden er det flere bygder, der Botn, Saksenvik, Stamnes og Setså på østsiden er de største.

Saltdalen er kjent for sitt stabile tørre innlandsklima, med varme somre og kalde vintre. Dette var bakgrunnen for etableringen av Vensmoen tuberkulosesanatorium. Øvre Saltdal, stasjonen Borkamo er blant de stedene med minst nedbør^[7] i Norge i den internasjonale normalperioden 1961-90. I siste 30-års periode 1991-2020, så er årsnormalen imidlertid bare 211 mm på stedet, som gjør Borkamo i Saltdal til Norges tørreste sted.

Hengebjørk har en av sine nordligste vekststeder i Saltdal.^[8]

Det er terrasser av sand den ene over den andre oppover i Saltdalen. Den laveste terrassen ligger helt nede ved Rognan og på denne står hovedkirken. Dalsidene er bratte og skogbevogste. Omtrent midt i dalen følger Europaveg 6 og Nordlandsbanen. Fylkesvei 812 går over fjellet til Misvær i vest, og riksvei 77 til Sverige går gjennom Junkerdalen i østlig retning. Før 2. verdenskrig var det ikke bilvei fra Rognan og videre nordover, men den tyske okkupasjonsmakten hadde store planer for vei- og jernbanebygging, og veien ble forlenget nordover langs fjorden mot Fauske i løpet av 2. verdenskrig.

Mot fjellsidene mot øst og vest er det flere steder bratte sider uten vegetasjon, det en kaller for flåg eller flog. Det største ligger over Rognan og kalles Storflåget eller Fiskvågflåget, som kan sees på lange avstander. Andre flåg er Littelflåget, Ravnflåget, Nessflåget, Fjellengflåget og Tørflåget.

Junkerdalen er som nevnt en sidedal til Saltdalen og starter ved Storjord og går helt inn mot fjellområdet Graddis på grensen mot Sverige. Dalen begynner med en trangt kløft, kalt Junkerdalsura som strekker seg fra Storjord til Solvågli. Junkerdalselva går i mange fosser og stryk gjennom denne kløften, og i tidligere tider gikk det en enkel kjørevei her, som ble bygget 1871-79^[9]. Denne veien var så smal at det ikke en gang var plass til stabesteiner. Dessuten går det mange ras langs med fjellsiden til Solvågtinden og Båtfjellet, slik at stabesteinene uansett ville blitt revet ned. Junkerdalen er kjent for sin spesielle flora som første gang ble beskrevet at sognepresten i Saltdal, Søren Christian Sommerfelt (1794-1838). Etter Junkerdalsura er dalen vid og Junkerdalselva går her rolig. Øverst i Junkerdalen ligger Graddis fjellstue og her var det i gammel tid en sti over til Merkenes fjellstue i Sverige.^[10]

I Saltdal er det flere unike områder hva gjelder geologi, vegetasjon og dyreliv. Flere av disse områdene er av internasjonal verdi, spesielt Junkerdal nasjonalpark med sine sjeldne planter. Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark er også et område med store kvaliteter. Det er også flere naturreservater i Saltdal, og disse er:

• Dypen naturreservat
• Fiskvågflåget naturreservat
• Fiskvågvatnet naturreservat
• Junkerdalsura naturreservat
• Kjeggen naturreservat
• Nystadneslia naturreservat
• Skansenøyra naturreservat
• Stor-Graddis naturreservat

Saltdalen er rikt på kulturminner med stort mangfold som spenner over et langt tidsrom. Kulturminner viser ulike etniske gruppers utnytting av fjell, vann, elver og dalområder, og her er grenseområder mellom tradisjonell samisk og ekspanderende norsk kultur. På flere gårder i Saltdalen, Evenesdalen og Junkerdalen er det gamle kulturminner som bruer, sagbruk, kverner og møller. Det er også spor etter tjærebrenning og tømmerfløting.

Arkeologiske undersøkelser beskrevet på slutten av 1950-tallet oppsummerer at det er funnet boplasser i Saltdal fra yngre steinalder, nærmere bestemt på Vassboten og Storjord.^[11] På begge stedene har en funnet beinknusere og brynestein.^[12] På Storjord er det i tillegg funnet ildsted, fiskesøk, en pimpstein, en øks av grønn skifer, en kniv og en spydspiss av skifer. I Lønsdalen, sør for Heimervatnet, ble det i 1931 funnet del av en ski.^[13]

På Hjelbunes ved Skipmannvik ble det rundt 1950 er det funnet en del av en øks fra steinalderen. Øksen er datert til å være fra rundt 2500 år før Kristus og er en såkalt skafthulløks som har blitt delt i to ved skaftehullet. Den har ikke hatt noe praktisk betydning, men har vært et statussymbol for stormenn. Slike økser er et kjennetegn med spor etter stridsøkskulturen. En regner med at øksen er produsert i Sør-Skandinavia. En tolker funnet til at menneskene som levde i området hadde et sterkt ønske om å tilegne seg prestisjegjenstander.^[14]

I Finnvika utenfor Rognan ble det funnet en flintdolk i 1980-årene. Dolken er datert til omtrent 1800 år før Kristus. Også den har opprinnelse fra Sør-Skandinaviske jordbrukere tilhørende klokkebegerkulturen. Både denne dolken og skafthulløksen er imitasjoner av metall. Dolken er uskadet og holdes for å være en av de vakreste som er funnet i Nord-Norge. Selv om dolken og øksen har blitt fremstilt av tidlige jordbrukere antas det ikke at jordbruksøkonomien hadde spred seg opp til Saltfjorden i det tidsrommet øksen er fremstilt. En antar at det heller var snakk om folk som livnærte seg av jakt og fiske, hadde noen husdyr og drev småskala korndyrking. Fra tiden dolken kommer fra mener en derimot at jordbruket hadde etablert seg i regionen. Gjenstandene vitner om kontakt mellom mennesker over store avstander og på tvers av etniske og kulturelle grenser.^[14]

På Langset, ute ved Saltdalsfjorden, er det to gravhauger fra jernalderen. Dessuten er det funnet flere langhauger på Saksenvik, også fra jernalderen.^[15]

Fra Samisk jernalder er det funnet fangstgraver for villrein ved Vensmoen.^[12] Videre er det på Trettnes et stykke ovenfor Kjemågas utløp i Saltdalselva funnet fallgraver for villreinsfangst, det samme har en funnet mellom Storjord og Stornes.^[16] Av samiske offersteiner er de tre steinene ved Stødi stasjon godt kjent. Det er også en samisk offerplass, formet som en ringmur med diameter 4-5 meter mellom Nordre Bjøllåvatnet og Søre Bjøllåvatnet.^[17]

Kvernsteinsbruddene i Saksenvik og Setså representerer rester etter stor aktivitet i tidlige tider, der en fremdeles kan se flere kvernberg.^[18] Det er tilsammen avdekket rundt 60 forskjellige kvernsteinsbrudd på Setså og i dalen opp fra Saksenvik. I terrenget utgjør disse markante formasjoner hvor en kan se sirkelformasjoner og huggmerker etter uttak av kvernsteinene. Kvernsteinsbruddet på Setså er nevnt i Aslak Bolts jordebok og en vet at kirken hadde eiendomsinteresser, noe som betyr at virksomheten hadde betydelig størrelse. En mener at driften sannsynligvis startet på 800-tallet og at gårdene der bruddene lå tilhørte høvdingegodsene som fantes i Hålogaland i jernalderen.^[19]

Kvernstein fra Saltdal i middelalderen er funnet mange steder rundt om i landet, blant annet i Oslo. Med økt bruk av naturressurser i Sør-Salten, som Setså og Saksenvik tilhører, skjedde samtidig en norrøn bosetningsekspansjon innover i landet og kolonisering av tidligere samiske områder. Historikere antar at kvernsteinbruddene i Saltdal må ha vært organisert av norrøne stormenn, og at høvdingsetet på Boðin (senere Bodøgård) sannsynligvis var sterkt involvert.^[20]

Setså beskrives av geolog og kulturgeograf Amund Helland (1846-1918) som en av de eldste gårdene i Saltdalen. I erkebiskop Aslak Bolts jordebok fra 1430 nevnes Setså som en gård tilhørende erkebispestolen i Trondheim, som også hadde eierandel i kvernsteinsbruddet der. Herfra ble det tatt ut kvernsteiner for hele Nordland.^[21] Sundby var den største og mest betydningsfulle gård i Saltdalen. Det ble holdt ting på gården, den fikk den første vanndrevne sag i Saltdal.^[22] Andre gårder som er nevne i Aslak Bolts jordebok er Drageid, Saksenvik, Os, Nesby, Medby, Fiskvåg og Langvåg.^[23] At de er nevnt i jordebok betyr at de tilhører kirken og at de er drevet av leilendinger eller bygslingsmenn. Etter reformasjonen ble gårdene lagt under kronen (kongen).^[24]

Lensregnskapen fra 1567 viser at det i Saltdalen var totalt 35 gårdbrukere fordelt på 18 gårder. Lokalhistoriker Liv Krane antattar at det kunne ha vært 6-7 personer på hver gård, og at hele Saltdales befolkning kunne ha vært 250 personer.^[24]

På Skansen, som nå er et større boligfelt øst for selve Rognan sentrum, er det funnet rester etter et festningsanlegg, som skal være anlagt av Preben von Ahnen på midten av 1600-tallet.^[25]

Gården Fiskevåg ved Fiskvågvannet, rundt 1 kilometer fra fjordbotnen, kan ha vært en stor gård etter nordnorske forhold. Landskylden som gården betalte i 1386 var på 6 våger og 2 pund. (I tørrfisk vil dette si ca. 120 kg.) Hele det som i dag er Rognan-sentrum var utmark for Fiskevåg gården. Lensregnskapen fra 1612 nevner to brukere på gården, nemlig Skipper Oluff Johannesen og Morten Christensen. Morten Christensen er prest og kalles «herr Morten». Da presten dør rundt 1646, blir det tatt initativ til å få både prest og egen kirke i Saltdal. Dette blir innvilget og det blir bestemt at også den nye presten skal bo på Fiskevåg.^[24] For å spe på prestens inntekt forpliktet allmuen seg til å betale juleskjenk, bestående av et kjøttlår og 8–12 lys annethvert år fra hver mann, samt 32 shilling hvert år.^[26]

Den første sikre opplysning om en bygdefarordning, altså Jektefart, i Saltdal er fra 1666. Jektefart var transport fra Nord-Norge til Bergen med tørrfisk, i retur fikk bygdene ettertraktede varer som var umulig å produsere i Nord-Norge, eller korn som det ikke ble produsert tilstrekkelig av. Transporten var organisert slik at én jekt foretar transporten på vegne av flere husholdninger eller en hel bygd. ^[27]

Saltdal ble eget kirkesogn i 1770. Fiskevåg ble da etablert som prestegård, og i 1829 blir en ny hovedbygning satt opp.^[24]

I tillegg til gården Fiskevåg var Saltnes på østsiden av Saltdalselva ut mot fjorden den andre storgården i Saltdal. Gården er første gang nevnt i skattemanntallet for 1557. I 1724 omtales Abel Abelsen Mørch på Saltnes, hans slekt residerte på Saltnes i mer enn 150 år. Han var født i Bremen i Tyskland rundt 1680 og han virket noen år som kjøpmann i Bergen.^[28]

Skipperne på Saltnes transporterte fisk, tran og rogn til Bergen, når de reiste tilbake hadde de med seg varer, gjerne importert fra utlandet. Skipperne ble velholdne og gårder som Saltnes og Fiskevåg fikk stor innflytelse økonomisk og kulturelt. Etter 1814, da unionen med Danmark ble oppløst, kom en ny tid og formene for handel og omsetning endret seg. Skipperne gikk over til å kun være handelsmenn og redere. Gården er i dag del av Saltdal bygdetun.^[28]

På Saltnes ble den første kirke i Saltdalen bygget i 1651, denne ble revet i 1776 da en ny kirke ble reist. Kirken som ble oppført i 1776 ble i 1865 flyttet til Skånland i Trondenes.^[30]

I eldre tid var nærmeste kirkested Skjerstad hvor Saltdalens lille befolkning sognet. Enda før denne tid var nærmeste kirke i Bodø. Helland nevner at Preben von Ahnen lot Saltdalens allmue å få tillatelse til å bygge en kirke i 1648. Dette som en belønning for å ha vært velvillige stilt overfor festningsanlegget som han etablerte på Skansen, dessuten for å ha deltatt i felttoget gjennom Junkerdalen for å ødelegge Nasa sølvgruver. Det heter at Saltdalens menighet søkte Kong Fredrik III om å få egen prest, da presten «Herr John» i Skjerstad døde. Den 21. desember 1650 ble søknaden innvilget «paa grund af veiens besværlighed og det onde føre til Skjerstad». Den første kirken ble bygget på Saltnes på en slette rett øst for Saltdalselvas utløp. En ny kirke ble bygget i 1864 på Rognan og denne er fortsatt hovedkirken i kommunen.^[9]

På 1600-tallet var det som i dag er Rognan sentrum en del av utmarken til gården Fiskevåg. Innbyggertallet i Saltdal var lavt, og det var sannsynligvis ingen som bodde ut mot fjorden. Helt ut mot stranden lå det antageligvis naust og boder der gårdene oppover i dalen hadde sine båter og utstyr. I buene og naustene arbeidet folk med båtene og overnattet når det falt seg slik. Sentrum i bygda er i lang tid sannsynligvis gårdene Fiskevåg og Saltnes der skipperne kom med sine varer fra Bergen.

Presten og botanikeren Søren Christian Sommerfelt (1794–1838) utga i 1827 Physisk-oeconomisk beskrivelse over Saltdalen og her er en utførlig beskrivelse av Rognan. Han skriver at stedet har utviklet seg til å bli et sted der noen husmenn og gjestgivere bodde fast. I tillegg har de fleste i Saltdal et naust eller en bod på Rognan. Folk som bodde oppe i dalen dro ned til Rognan for å hente fisk eller for selge trevarer til fremmede. Sommerfelt beskriver at folk ikke bare reiste ned til Rognan for å gjøre nødvendige ærender, men også for å svire og drikke brennevin.

Helland beskriver Rognan på begynnelsen av 1900-tallet, han beskriver at det er mange, små tømmerstuer som folkene lenger opp i dalen bruker til å sove over til kirkesøndag. Folk oppe i dalen hadde lang kirkevei, det var dessuten vanlig å gjøre innkjøp hos handelsmennene på lørdag. Lørdag var som en fridag i Saltdalen.^[6] I 1840-årene ble det etablert fast handel på Rognan.^[31] Fra slutten av 1800-tallet var det poståpneri, dampskipskai, telegrafstasjon og rikstelefon, samt bank på Rognan. Det bodde handelsfolk, håndverkere, arbeidere, fiskere og embetsfolk der.^[6] På begynnelsen av 1900-tallet var det kommet opp to kafeer på Rognan.^[32]

Tidligere var bebyggelsen i dalen samlet i landsbylignende klynger, men ved 1900-tallet var gårdene flyttet og spred ut. Den største bebyggelsen var på Rognan der det var 38 bebodde hus og 289 fastboende mennesker.^[33]

Helland beskriver i sin beretningen fra 1908 at de dyrebesetninger som var best behandlet er de som kommer fra gårdene høyere opp i dalførene. I de laver deler av dalen arbeider folk med båtbygging, og ser på landbruk kun som en binæring.^[34] Også Aksel Hagemanns reiseskildring fra Saltdalen i 1880-årene nevner at jordbruket forsømmes. Han sier at for «mændene er jordbruget et uværdig arbeide, der helst bør overlates til kvinderne». På den annen side sier han at «dalværingen ikke læger sig på ladsiden», mennene drar på Lofotfisket, de hugger skog, lager «hundreder tønder tjære» og driver med båtbygging på nesten hver eneste gård.^[35]

På alle gårdene er det sauehold. Det selges kjøtt til gruvene i Sulitjelma og til Bodø som stadig vokser. Korndyrking har vært viktig i hoveddalen, men utsatt for frost på høsten. På høyereliggende gårder dyrkes kun poteter, og i Junkerdalen dyrkes korn i sørhellinger i dalsidene. I beskrivelsen står det at sæterbruk har vært vanlig i tidligere tider, men at disse var nedlagt på begynnelsen av 1900-tallet.^[36]

Det er store sammenhengende skogstrekninger i Saltdalen, for en stor del furuskog. Helland skriver at allmenningene på begynnelsen av 1900-tallet var hardt uthugget. Det er staten som eier mesteparten av furuskogen, og tømmeret selges på auksjon eller etter anbud til bygdens folk, som bruker det til båtbygging. Ellers er det mye bjørkeskog som ble solgt som fyringsved i Bodø eller endog helt ut til Lofoten. Også bjørkenever ble eksportert fra Saltdal til kyststrøkene hvor den brukes til taktekking. I Saltdalselva ble tømmeret fløtet helt oppe fra Lønselva, noe syselsetter dette hele 50 mann.^[37]

Når det gjelder fiske på begynnelsen av 1900-tallet skriver Helland at fisket i Saltdalsfjorden kun er til hjemmebruk. Det er mer vanlig at fisk transporteres fra Lofoten og inn til Saltdal. Tradisjonelt dro folk på Lofotfisket, men rundt 1908 er det kun seks båter som deltar. Rundt begynnelsen av 1900-tallet var ikke uvanlig at bygdens unge menn søker arbeid i Sulitjelma gruber, om ikke bedre tilbud fantes.^[38]

Helland beskriver at om våren er det stimer av lodde som går opp i Saltdalselva under isen, i tillegg til flyndre og ål. Av og til fanges ål, men den kastes fordi folk anser den for å være skadelig. Det fiskes laks både i Saltdalselva og i Saltdalsfjorden, mens ørret fanges i fjellvannene.^[39]

På begynnelsen av 1900-tallet var det dampdrevne sagbruk på Drage, Sundby og Saltnes, samt en tønnefabrikk i Saksenvik. Fra Russånes sagbruk og snedkerfabrik ble det produsert møbler, vogner og flere andre ting. Denne lille fabrikken ble drevet med vannkraft fra Russåga.^[40] Fabrikken ekspanderte utover på 1900-tallet og møbler blir produsert og eksportert. Bedriften fikk en stor kontrakt med Telegrafverket på midten av 1930-årene om leveranser av telefonbokser for innendørs bruk. I 1972 avviklet bedriften sin virksomhet.^[41] I dag produseres det ferdighytter på Russånes, kjent som Saltdalshytta.

Båtbyggingen i Saltdalen har lange tradisjoner, og det er gjort antagelser om at langskipet «Ormen» kjent fra Olav Trygvassons saga var bygget her. I så fall har skipsbygging i Saltdal pågått fra før år 1000. Snorre sier at Ormen var det fineste skipet i Norge, og at Olav røvet det fra Salten-høvdingen Raud den ramme.^[42][43]

Major Peter Schnitler omtaler båtbyggingen i Saltdalen i 1743 i forbindelse med sine grensekommisjonsprotokoller, dette er forøvrig de tidligste konkrete skriftlige kilder som finnes om denne virksomheten, og den første som også dokumenterte at de bygde jekter i Saltdal.^[44][45] Eiler Hagerup Rosenvinge forteller i 1790 at saltdalsbåtene er de beste og mest ettertraktede båtene i Nordlandene. Sommerfelt beskriver også at båtbyggingen i Saltdal er av vesentlig betydning for bosetning og livberging i Nord-Norge på 1800-tallet.^[46] Ifølge Sommerfelt ble det i 1820-årene bygget en ny jekt på Rognan hvert år. Allerede så tidlig klagde bygdefolket over at det i allmenningskogen var vanskelig å finne stort nok tømmer til slike båter.^[47]

At tilhugge Tømmeret til Planker til Baaders og Jægters bygning i hvilken Konst de exelerere.

Major Schnitler

Helland beskriver at båtbyggingen skjedde som husflid på gårdene flere titals kilometer fra fjordbotnen. Hver mann var båtbygger, og om sommeren rodde man båtene nedover Saltdalselva og om vinteren ble båtene dratt nedover dalen på snølagt mark.^[48]

På begynnelsen av 1900-tallet skjedde båtbyggingen i Nordland ellers i Bindal, Vefsn, Hemnes og Rana. De viktigste bygdene for båtbyggingen i Nord-Norge var Rana og Saltdalen. Alle båtene fra Rana ble lagd av gran, mens de fra Saltdal ble fremstilt av furu. Båtene fra Saltdal var dermed sterkere, men tyngre enn de fra Helgeland. I 1887 bygges den første listerbåten i Saltdal.^[49] Denne båttypen har sitt opphav fra Lindesnes og er kravelbygd. Etter en tid fikk fiskerne tillit til den nye båttypen, og i Saltdal gikk en etterhver over til kun å bygge listerbåter.^[50]

Utover på 1900-tallet ble det vanlig med motor (dieselmotor) i fiskefartøyene. Fartøyene utvikles til å bli større og tyngre, noe som fører til konsentrasjon av båtbyggingen på Rognan. I 1914 blir den første slippanlegget bygget av Johan Drage og Ludvig K. Næsby, denne ble kjent som «Drageslipen». I 1921 etableres det andre anlegget av Mons Høihilder og Harald Bakken, kjent som «Patentslipen». I 1930-årene arbeider mellom 150 og 200 mann med båtbygging, og et tilsvarende antall arbeider med småbåtbygging på gårdene. Fra 1914 til 1953 produserer Johan Drage totalt 330 nye båter, det dreier seg om passasjerbåter, fiske-, fangst- og ishavsfartøyer og bilferger. I tillegg utføres det flere tusen ombygginger og reparasjoner.^[51]

Det tekniske utstyret for båtbyggingen utviklet seg i takt med tiden. Frem til 1940 var arbeidsforholdene slik de hadde vært 100 år tidligere. Båtbyggingen foregikk under åpen himmel, som verken ga tilfredsstillende forhold for materialer eller for arbeidsfolk. Et spesielt forhold var at bedriften hadde en svært begrensede administrasjonen, og typisk ble kontor- og regnskapsarbeid utført av bedriftseierne ved de to båtbyggeriene etter ordinær arbeidstid.^[52]

• 
  Boring av akselkasse(til en 50-foting), 1959.

  Foto: Lyder Kvantoland/Sørfold Lokalhistorielag
• 
  Smed Martin Jenssen hos Drage slipen, 1959.

  Foto: Lyder Kvantoland/Sørfold Lokalhistorielag
• 
  Spanter stables opp, 1959.

  Foto: Lyder Kvantoland/Sørfold Lokalhistorielag
• 
  Utendørs arbeid på Saltdal patentsli, 1959.

  Foto: Lyder Kvantoland/Sørfold Lokalhistorielag
• 
  Snurperen Ramfløy på Saltdal patentsli, 1959.

  Foto: Lyder Kvantoland/Sørfold Lokalhistorielag

Den 28. juni 1912 beslutter stortinget at Statens Tuberkulosesenter for Hålogaland skulle bygges i Saltdal herred. Et område på Røkland med et areal på 367 mål ble stilt til rådighet. Stedet ble kjent som Vensmoen Sanatorium. Det tørre innlandsklimaet her var viktig ved valget for et behandlingssted for tuberkulose. Etter en byggeperiode på rundt tre år ble sanatoriet tatt i bruk 7. november 1916.^[53]

Bygningen for sanatoriet fikk en fasade som var 260 meter lang og var i sin tid Skandinavias største trebygning. Det ble senere også etablert ett barnesanatorium med plass for 35 tuberkulosesyke barn.^[54] Vensmoen Sanatoriet var en viktig institusjon i bygda og var i drift til 1966.^[55] Totalt ble nesten 20 000 pasienter behandlet fra hele Nord-Norge. Institusjonen ble deretter omgjort til åndssvakehjem.^[56]

Ved angrepet på Norge i 1940 rykket det tyske felttoget stadig nordover og nåde saltdal mai. Østerrikske soldater fra bergjegerbataljonen «Sorko» var i fremste rekke.^[57]Øverst i Saltdal hadde Sør-Hålogaland regiment (IR 14) og britiske soldater (Scots Guards og Irish Guards) gått i stillinger øverst i Saltdalen for å ta opp kmapen.^[58] På ettermiddagen den 23. mai gikk tyskerne til angrep, og slik at Britene måtte foreta tilbaketrekking etter noen timer. Brittene satte opp nye tillinger lengre ned i Saltdalen, men fikk greide ikke å stå i mot angrepene.^[59] For å senke den tyske fremrykkingen ble pothusbrua (Europavei 6 krysser Saltdalselva over denne broen) sprengt, men de tyske soldatene lykkes med å komme over Saltdalselva raskt. Kampene forsatte og britene gjorde raskt tilbaketrekning nedover dalen mot Rognan. Senere neste dag fikk de sitte på to norske rutebusser, og en båt skysset dem ut til Bodø. Fra Bodø gikk ferden videre med en destroyer til Harstad.^[60]

Nedover i Saltdal var det flere trefninger mellom tyske og allierte styrker. Det var også luftkamper over bygda og sivilbefolkningen flyktet til fjells flere steder. Noen hus ble også rammet av bomber.^[61] I mai 1940 falt 28 engelske soldater og offiserer i Saltdal. 27 av disse ble gravlagt på Saltdal kirkegård.^[62]

Under okkupasjonen hadde tyskerne et stort transportbehov, ikke minst i Nord-Norge. Transport med skip langs norskekysten var risikofylt, veinettet var dårlig og jernbanen gikk ikke lenger enn til Mosjøen. Jernbaneutbygging ble sett på som eneste løsning for å få tilfredsstillende samferdsel. 30 000 krigsfanger satt inn for å gjennomføre jernbanebygging fra Mosjøen til Tysfjord.^[63]

Selv om veien over Saltfjellet, riksvei 50 (i dag Europaveg 6) hadde åpnet i 1937, var veien av lav standard og med flere fergestrekninger. Veibygging langs Saltdalsfjorden ble høyt prioritert og på dette, som på mange andre anlegge i Nord-Norge, ble krigsfanger benyttet i stort omfang. Fangene ble behandlet dårlig, fikk lite og simpel mat, klærne var uegnet for vinterbruk og hygieneforholdene var mangelfulle.^[64] Krigsfangene i Saltdal var fra Jugoslavia og Sovjet, samt noen fra Polen.^[65]

I Saltdal var det opptil 18^[66][67] fangeleirer under andre verdenskrig. Den største og mest kjente leiren var Botn, for bygging av en veistrekning kjent som Blodveien.^[68]

I løpet av tre år greide rundt 30 krigsfanger å rømme fra leirene i Saltdal og over til Sverige. Lokalbefolkningen gjorde en betydningsfull innsats for rømte fanger med anvisning av vei, husly mat og utstyr. Flere virket som grenseloser.^[69] I dag er det en jugoslavisk krigskirkegård i Botn med en massegrav for 1657 døde.^[70] Det er også en tysk krigskirkegård rett ved der soldater fra hele Nord-Norge er gravlagt.^[71] For øvrig er det flere krigsmonumenter i Saltdal.

Saltdal utviklet seg som flere andre steder i indre Nordland til et service- og tjenestested, med gode kommunikasjoner, småindustri, skole og offentlige tjenester. Båtbygging rund om på gårdene fortsatte helt opp til i dag, selv om båtbyggingen ved de to verftene er den viktigste aktiviteten i bygda utover 1950-, 60- og 70-tallet. Treforedling og sagbruk er også viktig, i tillegg til gårdsdrift.

Standard telefon- og kabelfabrikk beslutter å legge en kabelfabrikk på Rognan som ble offisielt åpnet 29. juni 1972. Fabrikken fikk en arbeidsstokk på 120 personer. Hovedproduktet er plastisolerte telefonkabler. I februar 1977 begynte produksjonen av fiberoptiske sjøkabler. I mai 1987 besluttet Televerket at STK skulle være hovedleverandør av fiberkabel til det fiberoptiske stamnettet i Norge og bestilte kabler for 70 millioner kroner. I 1990 ble det lagt en 40 km lang kabel av denne typen over Cook-stredet utenfor Australia. Dette ble sett på som et gjennombrudd på verdensmarkedet for fiberoptisk kabel fra Rognan.^[72]

Saltdal er fra naturens side en god jordbruksbygd og gårdsbruk drives fremdeles langs den flate dalbunnen og til dels langs Saltdalsfjorden. Brukene er små, og mange har inntekter utenom gårdsdriften. Arealene brukes hovedsakelig til produksjon av fôr, samt noe potet og grønnsaker, men husdyrhold som storfe og sau er viktigst.

Saltdals næringsliv besto inntil slutten av 1970-tallet av treforedling og båtbygging ved Saltdalsverftet. I 1972 etablerte Standard telefon- og kabelfabrikk en fabrikk på Rognan, med produksjon av telekabel på vegne av Televerket. Fabrikken er fremdeles i drift og er nå eid av det franske konsernet Nexans og er fremdeles spesialisert på fiberoptiske kabler for offshorebruk. På 90-tallet ble bemanningen reduserte på kabelfabrikken.

Båtbyggeraktiviteten er ikke lenger en virksomhet som sysselsetter mange mennesker, men en tysk båtbygger har etablert seg og driver i dag Kai Lindes Trebåtbyggeri.^[75]

Hepro AS ble etablert i 1987 og er leverandør av elektriske rullestoler til Hjelpemiddelsentralen. Selskapet omsatte for 250 millioner kroner i 2021 og sysselsetter 90 personer.^[76]

På Russånes ligger en av Norges største hytteprodusenter, Rusånes Fabrikker AS som lager Saltdalshytta. Produksjonen av ferdighytter sysselsetter nærmere 100 personer. Bedriften omsatte for 425 millioner kroner i 2021.^[77]

Biobag international i Rognan produserer gjenvinnbare plastposer for et internasjonalt marked og omsatte for 82 millioner kroner i 2021 og har ti ansatte.

Saltdal har mye gjennomgangstrafikk, spesielt turister om sommeren som kjører på Europaveg 6. Det er en rekke overnattingsmuligheter, både i kommunesenteret og ellers i kommunen.

På Rognan er det videregående skoler.

Saltdal svarer til Saltdal- og Øvre Saltdal sogn i Saltdal prestegjeld, Salten prosti i Sør-Hålogaland bispedømme.

Saltdal lensmannsdistrikt hører til under Salten politidistrikt. Saltdal hører til under Salten tingrett.

Saltdal kommune har kino og samfunnshus, idrettshall, fotballbane, svømmehall, flere ungdomsklubber og en rekke sosiale og kulturelle aktiviteter. Rognandagan er et marked og en sammenkomst for tradisjonelle kystfartøyer som avvikles hvert år.

I kommunen er det et omfattende bygdetun med lokale samlinger og bygninger, samt et museum som omhandler Blodveien.

Alt for Rognan var en realytyserie og et revykompani som gikk på TV 2 høsten 2006. Revykompaniet oppnådde suksess med flere oppsetninger på Chat Noir og reiste på norgesturné etterpå.

Saltdal har hatt en sterk kultur for alternativ musikk. Punkbandet Svartedauen fikk avisoverskrifter for den kontroversielle teksten til låten "Bærre på jævel" allerede i 1979. På 90-tallet/2000-tallet var det bandene Dubel Darr og Schtimm og miljøet rundt Clearpass Records som fikk oppmerksomhet.

• Bernhoff Hansen (1877–1950), olympisk mester i bryting
• Johan Parelius Erichsen (1886–1974), fagforeningsmann, politiker
• Erling Engan (1910–1982), stortingsrepresentant (Sp) 1954–1973
• Trygve Hoff (1938–1987), visekunstner
• Flint Juventino Beppe (1973–), musiker, komponist
• Lena Kristin Ellingsen (1980–), skuespiller
• Siv Mossleth (1967-), stortingsrepresentant (Sp)

• Niš^[78]

• Kommunestyrevalg i Saltdal

• Amund Helland (1908). Norges land og folk topografisk-statistisk beskrevet XVIII. (på norsk). Topografisk-statistisk beskrivelse over Nordlands amt. Fjerde del. Kristiania: Aschehoug & Co. 

• P. Simonsen (1958). Funn og fortidsminner i Indre Salten (på norsk). Tromsø: Tromsø Museum. 

• Erling Svanberg (1990). Langs vei og lei i Nordland – Samferdsel i Nordland gjennom 3000 år (på norsk). Bodø: Nordland fylkeskommune. ISBN 82-7416-021-5. 

• Ragnvald Mo (1972). Gard og bygd (på norsk). Norsk Folkeminnelag/Universitetsforlaget. ISBN 82 000 271137 Sjekk |isbn=-verdien: length (hjelp). 

• Erling Svanberg (1976). «Samferdsel». I Leif B. Lillegaard. Bygd og by i Norge (på norsk). Nordland. Gyldendal. ISBN 82-05-08829-2. 

• Axel Hagemann (1886). Naturskildringer og naturhistoriske skisser fra Nordlands indre dale (på norsk). Kristiania: Alb. Cammermeyer. 

• Liv Krane (1996). «Gården Saltnes». Saltdalsboka 1996 (på norsk). Kristiania: Saltdal kommune. 

• Odd Storeng (1997). Liv Krane, red. Krigsfangens jistorie – Blodveien i Saltdal (på norsk). Bodø: Saltdal kommune. ISBN 82-91138-81-8. 

• Cveja Jovanović (1985). Flukt til friheten – Fra nazi-dødsleire i Norge (på norsk). Gyldendal. ISBN 82-05-16358-8. 

• Offisielt nettsted
• (en) Saltdal – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) «Saltdal» i Store norske leksikon
• (no) Kommunefakta Saltdal - Statistisk sentralbyrå
• (no) Nordlandsmuseet - Blodveien
• (no) Nordlandsmuseet - Blodveimuseet
• (mul) Film fra 1950-tallet fra Rognan og Saltdal ved Maria Nestby