Salvador Luria
| Salvador Luria | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Salvatore Edoardo Luria 13. aug. 1912[1][2][3][4]  Torino[5] | ||
| Død | 6. feb. 1991[1][2][3][4] (78 år) Lexington[6] | ||
| Beskjeftigelse | Mikrobiolog, universitetslærer, virolog, kjemiker | ||
| Utdannet ved | Columbia University Universitetet i Torino[7] La Sapienza[7] | ||
| Ektefelle | Zella Luria | ||
| Nasjonalitet | USA (1947–1991)[8] Kongedømmet Italia (1912–1946) Italia (1946–1991) | ||
| Medlem av | National Academy of Sciences (1960–) (Member of the National Academy of Sciences of the United States) American Academy of Arts and Sciences American Philosophical Society[9] American Association for the Advancement of Science[9] Royal Academy of Medicine of Belgium | ||
| Utmerkelser | Guggenheim-stipendiet (1942)[7] Nobelprisen i fysiologi eller medisin (1969) (sammen med: Max Delbrück, Alfred Hershey)[10][11] National Book Award (1974)[12] National Medal of Science (1991) Louisa Gross Horwitz-prisen (1969)[13] | ||
| Spesialitet | Molekylærbiologi | ||
| Arbeidssted | Massachusetts Institute of Technology University of Illinois i Urbana-Champaign Indiana University Bloomington (1943) Columbia University[7] | ||
| Fagfelt | Mikrobiologi | ||
| Doktorgrads- studenter | James D. Watson Robert Chin-Yao Ting | ||
| Kjent for | Bakteriofag | ||
 |
| Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1969 |
Salvador Edward Luria (født 13. august 1912 i Torino, død 6. februar 1991 i Lexington i Massachusetts, av hjerteinfarkt) var en italiensk mikrobiolog som var kjent for sitt arbeid innen molekylær biologi.
Luria ble født inn i en innflytelsesrik italiensk sefardisk-jødisk familie fra Torino. Han utdannet seg ved den medisinske skolen ved Universitetet i Torino der han blant annet studerte sammen med forskeren Giuseppe Levi. Der møtte han de to fremtidige nobelprisvinnerne Rita Levi-Montalcini og Renato Dulbecco. Han ble uteksaminert fra universitetet i Torino i 1935. Fra 1936 til 1937 tjente Luria verneplikt i den italienske hæren med status som sanitetsoffiser. Han meldte seg på flere kurs i radiologi ved Universitetet i Roma. Her ble han introdusert for Max Delbrück sine teorier angående gener som et molekyl og han begynte å formulere metoder for testing av den genetiske teorien ved hjelp av bakteriofager, som er virus som infiserer bakterier.
I 1938 fikk han et stipend slik at han kunne studere ved universiteter i USA. Kort tid etter at Luria fikk dette stipendet, bestemte diktatoren Benito Mussolini og hans fascistiske regime at alle jøder skulle utestenges fra alle italienske akademiske stipendiatstillinger. Dermed mistet Luria sitt stipend og uten finansieringskilder for sitt arbeid verken i USA eller Italia, forlot Luria sitt hjemland til fordel for Paris, Frankrike i 1938. Da den nazistiske tyske hæren invaderte Frankrike i 1940, måtte Luria flykte igjen, denne gangen på en sykkel til Marseille hvor han mottok ett innvandringsvisum til USA.
Luria ankom New York City den 12. september 1940 og snart skiftet han fornavn. Med hjelp av fysikeren Enrico Fermi, som han kjente fra sin studietid ved universitetet i Roma, ble Luria tildelt ett Rockefeller Foundation stipendiat ved Columbia University. Han møtte snart på forskerne Delbrück og Hershey, og de samarbeidet tett om eksperimentene ved Cold Spring Harbor Laboratory og i Delbrück's lab ved Vanderbilt University.
Hans berømte eksperiment med Delbrück i 1943, kjent som Luria-Delbrück eksperimentet, viste statistisk at arv i bakterier må følge de darwinistiske prinsippene og at muterte bakterier som forekommer tilfeldig fortsatt kan skjenke virusresistens uten at selve viruset er til stede. På 1940-tallet arbeidet han også ved Indiana University. I januar 1947 ble Luria akseptert som en fullverdig statsborger av USA.
I 1950, flyttet Luria til University of Illinois i Urbana-Champaign. Mens han undersøker hvordan en kultur av E. coli var i stand til å stoppe produksjonen av prioner, oppdaget Luria at spesifikke bakteriestammer produsere enzymer som kutter DNA på visse sekvenser. Disse enzymene som ble kjent som restriksjonsenzymer som senere utviklet seg til en av de viktigste molekylære verktøy innen molekylær biologi.
I 1959 ble han leder for avdelingen for mikrobiologi ved Massachusetts Institute of Technology (MIT). Under sitt sabbatsår i 1963 for å studere ved Institut Pasteur i Paris, fant han ut at bakteriosinene svekker funksjon av cellemembraner. Etter hans retur til MIT, oppdaget hans lab at bakteriosinene oppnådde dette verdifallet ved å danne flere hull i cellemembranen, slik at ioner kan strømme gjennom og ødelegge det viktige elektrokjemiske elementet av cellene. I 1972 ble han utnevnt til leder for The Center for Cancer Research ved MIT. Avdelingen som han etablerte inkluderte flere fremtidige nobelprisvinnere som David Baltimore, Phillip Allen Sharp og H. Robert Horvitz.
Han fikk i 1969 Nobelprisen i fysiologi eller medisin sammen med sine forsker-kollegaer Max Delbrück og Alfred Hershey for deres inngående arbeider angående bakteriofager innen molekylærbiologien. I tillegg til å motta Nobels fredspris, ble Luria tildelt en rekke andre priser og utmerkelser. Han ble utnevnt til medlem av National Academy of Sciences i 1960. Fra 1968 til 1969 var han president i American Society for Microbiology. Samme år som han mottok Nobels fredspris i medisin ble han tildelt Louisa Brutto Horwitz Prize fra Columbia University sammen med Max Delbrück. Han fikk National Book Award i 1974 for hans populærvitenskapelig bok Life: The Unfinished Experiment. Han fikk også en National Medal of Science i 1991.
Gjennom hele sin karriere, var Luria en frittalende politisk talsmann. Han sluttet seg til Linus Pauling i 1957 for å protestere mot testngen av atomvåpen. Luria var en kraftig motstander av Vietnamkrigen og en tilhenger av organisert arbeidskraft. På 1970-tallet, var han involvert i flere debatter om genetisk modifisering, der han talte for et kompromiss der man tok hensyn til moderate tilsyn og regulering snarere enn et fullstendig forbud eller full vitenskapelig frihet. På grunn av hans politiske engasjement, ble han svartelistet fra å motta midler fra National Institutes of Health for en kort stund i 1969.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Salvador-Luria, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Salvador E. Luria, Munzinger IBA 00000012508, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Salvador Edward Luria, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0038780[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Guggenheim fellows ID salvador-e-luria, www.gf.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nobelstiftelsen, «Salvador E. Luria — Biographical», verkets språk engelsk, besøkt 10. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Notable Names Database[Hentet fra Wikidata]
- ^ nobelprize.org, «The Nobel Prize amounts»[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nobelstiftelsen, nobelprize.org, «The Nobel Prize in Physiology or Medicine 1969», verkets språk engelsk, besøkt 10. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.nationalbook.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.cuimc.columbia.edu[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1969 hos Nobelprize.org
- (en) Salvador Luria hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysiologi eller medisin 1969