Samtrafikk

Samtrafikk (engelsk: Interconnection) er teleselskapenes trafikk seg imellom, og er nødvendig for at telekunder skal kunne ringe til kunder hos andre teleleverandører. Samtrafikk betegner normalt teletrafikk mellom nett, f.eks mellom Telenors og BaneTeles nett i Norge. I land som praktiserer adgang til mobilnett for konkurrerende videreselger eller virtuell operatør, vil samtrafikk også omfatte trafikk mellom teleselskaper i samme nett.

I noen land er prisene på samtrafikken regulert, i andre land tillates det at prisene settes gjennom kommersiell forhandling og kan variere mellom de ulike teleselskapene i grossistmarkedet for samtrafikk. Ofte må teleselskap med sterk markedsposisjon tilby samtrafikk til enten kostnadsorienterte grossistpriser («kost-pluss»), eller til grossistpriser tilsvarende sluttbrukerpris minus normalavkastning («pris-minus»).

Samtrafikk er en helt nødvendig forutsetning for konkurranse i telemarkedet – uten samtrafikk vil ikke kunder hos ulike teleselskap kunne kommunisere. Det er derfor i de fleste teleselskaps interesse å forhandle fram avtaler om samtrafikk, fordi tjenestene fra et nettverksøkonomisk perspektiv blir verdiløse uten samtrafikk. Uten samtrafikk ville kundene samlet seg rundt en teleleverandør. EU har vært en pådriver for regulert, lovpålagt plikt til å oppnå samtrafikk. I USA var det fra 1990-tallet ikke pålagt samtrafikk, og mange abonnenter hadde store problemer med å ringe mellom delstater. De er en utbredt oppfatning at dette på mobilområdet var en av årsakene til at dette markedet utviklet seg langsommere i USA enn Europa.

Det er tre typer av betalt samtrafikk mellom teleselskaper i samme eller ulike telenett, og som prisreguleres i mange land:

• Originering av utgående trafikk, betegner den tjenesten et teleselskap yter når det lar sin kunde starte en samtale eller datastrøm hos selskapet, og teleselskapet formilder signalene til et annet teleselskap, som viderefører signalet til en av sine sluttkunder (terminerer).
• Terminering av inngående trafikk, betegner den tjenesten et teleselskap yter når det lar sin kunde ta imot en samtale eller en datastrøm fra en kunde hos et annet teleselskap, og som dette konkurrerende teleselskapet har framført til grensesnittet mellom teleselskapene (originering).
  • I Europa er mobil terminering og fast terminering regulert som to atskilte markeder. Reguleringen av mobil terminering har særlig vært aktualisert med behandling av regulerings- og direktivforslag i EU 2007-2009, og pågående reguleringsrunder i Danmark og Sverige 2005-2008, og i Norge 2006-2009.
• Roaming, eller samtaleoriginering av trafikk i konkurrerende nett, er den tjenesten et teleselskap yter når den lar en kunde hos et konkurrerende eller utenlandsk teleselskap bruke sitt nett. Roaming i utlandet er meget vanlig, alle teleselskap har interesse av å tilby utenlandske tilreisende roaming fordi selskapet tar betalt for dette fra den tilreisendes teleleverandør. Såkalt nasjonal roaming, hvor et teleselskap får bruke nettet til en innenlands konkurrent der hvor teleselskapet selv ikke har dekning, er i mindre grad i tråd med egeninteressen, fordi nasjonal roaming fratar vertsoperatøren fordelen ved å ha investert i større dekning (dekningsfordelen).

Det grensesnittet hvor signalet for tale eller data overføres fra et teleselskap og over til et annet, kalles samtrafikkpunktet. Siden man generelt kan anta at to teleselskaper sender like mye trafikk til hverandre i begge retninger (hvert selskap har like mye inngående som utgående trafikk), har det av praktiske årsaker blitt vanlig å oppkreve betaling bare ved terminering, og ikke ved originering. Det er også mulig å fjerne samtrafikkbetalingen fullstendig, og la hvert teleselskap ta betalt for tellerskritt fra sine kunder med trafikkstrømmene som en innbakt kostnad – såkalt «Bill-and-keep»-regulering.

Dersom hvert selskaps samtrafikkpriser var helt like, ville samtrafikkbetaling bare blitt et unødvendig bytte av penger, gitt at hvert selskap har like mye inngående som utgående trafikk. Men mange land tillater ulike samtrafikkpriser for ulike selskap, eksempelvis ved å la små selskap og utfordrere ta høyere pris og dermed motta en netto pengeoverføring fra sine konkurrenter, for å sikre at nykommeren vokser og man oppnår konkurranse i markedet.

Hvert teleselskap har et reelt monopol på samtrafikken i sitt nett eller sin kundegruppe, fordi kunden til enhver tid bare kan sende eller motta signalene hos sin leverandør. Derfor er samtrafikk et område av telereguleringen hvor normalt alle tilbyderne blir regulert, uavhengig av deres størrelse.

De fleste land i verden regulerer i dag adgangen til samtrafikk, fordi dette er en forutsetning for at telenettene skal ha praktisk verdi for brukerne. Derimot er ikke prisene på samtrafikk regulert i alle land. I den pågående revisjonen av telereguleringen i EU er det under forberedelse et direktiv som gir anbefalinger om like termineringspriser mellom tilbyderne i mobilmarkedet, med anbefalte regler for hvor raskt ulike priser gradvis skal trappes ned. Dessuten ønsker EU-kommisjonen at teleoperatørene i Europa skal ha mest mulig like samtrafikkpriser også på tvers av land:

Den 7. mai 2009 vedtok Kommisjonen dette i en anbefaling til teleregulatørene i hele EØS-området:

The Recommendation indicates specifically that termination rates at national level should be based only on the real costs that an efficient operator incurs to establish the connection. Eliminating price distortions between phone operators across the EU will lower consumer prices for voice calls within and between Member States, saving business and household customers at least €2 billion in 2009-2012, and help investment and innovation in the entire telecoms sector. Mobile termination rates varied widely in the EU in 2008 from 2.00 euro cents per minute (in Cyprus) to 15 euro cents per minute (in Bulgaria). Mobile termination rates (on average 8.55 euro cents per minute) are also typically 10 times higher than fixed termination rates (on average ranging from 0.57 to 1.13 euro cents per minute). Higher mobile termination rates make it harder for fixed and small mobile operators to compete with large mobile operators. These divergences, and differing regulatory approaches, undermine the Single Market and Europe's competitiveness. ^[1]

I mange EU-land, og i Norge, tas det betalt for samtrafikk mellom teleselskapene, og det er regulert retningslinjer for i hvilken grad selskapene kan ta ulike samtrafikkpriser. Målet er bærekraftig konkurranse med like samtrafikkpriser hvor ingen «subsidieres» av sine konkurrenter – i Norge ble derfor tilbydernes samtrafikkpriser for fasttelefoni harmonisert fra 2006, mens samtrafikkprisene for mobiltelefoni skal harmoniseres skrittvis og fullføres etter 2010.

• Tjenesteleverandør
• Videreselger
• Virtuell operatør
• MVNO
• LLUB
• Telelosji
• Bitstrøm-aksess
• Roaming

• Post- og teletilsynet Arkivert 19. desember 2013 hos Wayback Machine. om regulering av samtrafikk i fastnett (Marked 2 og 3)
• Post- og teletilsynet Arkivert 19. desember 2013 hos Wayback Machine. om regulering av samtrafikk i mobilnett (Marked 7, tidligere marked 16)
• EU-kommisjonen - «Termination rates - Questions and anwsers». 26. juni 2008.
• EU-kommisjonen - «Telecoms: Commission acts on termination rates to boost competition». 7. mai 2009.
• Eksempel på avtaleverk fra jara.no
• Lovdata, Ekomforskriften
• Lovdata, Offentlig nett-forskriften