Sana’i

Hakim Abul-Majd Majdūd ibn Ādam Sanā'ī Ghaznavi (persisk: حکیم ابوالمجد مجدود ‌بن آدم سنایی غزنوی), vanligvis kjent som bare Sana'i (سنایی), var en persisk^[1] sufipoet og predikant som levde i Ghazna, i det som nå er Afghanistan, mellom det 11. og 12. århundre. Han døde omkring år 1131.

Sana'i var den første store persiskspråklige sufipoeten. Jalal al-din Rumi betraktet Sana'i, sammen med Farid al-din Attar, som sin kanskje fremste inspirasjonskilde. Sana'is fremste verk er Sannhetens hage (Hadiqat al-haqiqah, persisk: حدیقه الحقیقه و شریعه الطریقه). Sana'is lyrikk finnes bevart i hans diwan eller diktsamling som omfatter ca. 30 000 vers.

Sana'i var hoffpoet hos den ghaznavidiske herskeren Bahram Shah, som regjerte i perioden 1118-1152. Det sies at han kom med Shah Bahram på en av sistnevntes militærekspedisjoner til India. I India møtte han den indiske sufilæreren Lai-khur. Sana'i gjorde imidlertid slutt på sin karriere ved hoffet som sufipoet etter å ha konvertert til sufismen, selv om han ble lovet rikdom og kongens datter til kone dersom han ble værende. Verket er dedikert til Bahram Shah og uttrykker poetens idéer om Gud, kjærlighet, filosofi og fornuft. Verket inneholder 10 000 verspar i ti seksjoner.^[2] I nærmere 900 år har Sannhetens hage blitt konsekvent lest og ansett som en klassiker og lærebok innen sufisme, i alle fall i øst. Ifølge Major T. Stephenson: «Sana'is berømmelse har alltid hvilt på hans Hadiqa; den er best kjent og i Østen på langt nær det mest anerkjente av hans verk; det er i kraft av dette verket at han er en del av de store trioene av sufilærere – Sana'i, Attar, Jalaludin Rumi...» Sana'i lærte at begjær og grådighet, emosjonell spenning, stod mellom menneskeheten og guddommelig kunnskap, som var den eneste sanne virkelighet (Haqq). Kjærlighet (Ishq) og en sosial samvittighet er for ham grunnlaget for religion; menneskeheten er sovende og lever i det som er faktisk en øde verden. Sana'is syn på felles religion var at det var bare vane og ritual.

Sanais poesi hadde en enorm innflytelse på persisk litteratur. Han regnes som den første poeten til å ta i bruk verseform som qasidah (ode), gasel (lyrikk) og masnavi (rimvers) for å uttrykke de filosofiske, mystiske og etiske idéene til sufismen.

Rumi utpekte Sana'i og Attar som to av hans viktigste inspirasjonskilder ved å si at «Attar er sjelen og Sana'i dens to øyne, jeg kom etter Sana'i og Attar.»

Sana'is Sannhetens hage var også en modell for Nezamis Makhzan al-Asrar (Hemmeligheters skattkammer).

• J.T.P. De Bruijn (2002). Ḥadiqat al-Ḥaqiqa Wa Šariʿat al-Ṭariqa i Encyclopædia Iranica
• E.G. Browne. Literary History of Persia. (fire bind, 2 256 sider og 25 års skriving). 1998. ISBN 0-7007-0406-X
• Jan Rypka, History of Iranian Literature. Reidel Publishing Company. 1968 OCLC 460598. ISBN 90-277-0143-1
• Bo Utas, A Persian Sufi Poem: Vocabulary and terminology. Scandinavian Institute of Asian Studies Monograph Series, Curzon Press, 1977. OCLC 4705360