Sancthansnatten

Sancthansnatten er en satirisk komedie av Henrik Ibsen. Stykket hadde premiere på Det norske Theater i Bergen 2. januar 1853.^[1]

Ibsen motsatte seg senere utgivelse av dramaet og fraskrev seg forfatterskapet. Det ble derfor ikke publisert i Ibsens egen levetid.

• Fru Berg.
• Jørgen Kvist, hennes sønn.
• Juliane, hennes datter.
• Anne, hennes stedatter.
• Berg, Annes bestefar og eieren av gården.
• Johannes Birk, student.
• Julian Paulsen, student.
• En nisse.

Ellers: alver, haugfolk, bønder og piker.

Handlingen foregår på og omkring en gård i Telemark.

Stykket behandler en konflikt mellom det urbane og det rurale Norge, representert ved en gård i Telemark. På denne gården bor Anne og bestefaren hennes, og i tillegg fru Berg og datteren Juliane. Fruen har bygget et nytt og prektig hus på gården, og vil gjerne bli kvitt den gamle bjelkestuen der bestefaren bor. Men Anne, rettedatteren på gården, vil heller være i bjelkestuen enn i det nye huset, og hos bestefaren får hun høre alle de gamle eventyrene og visene han kan. Dette er Annes store glede, men fruen ønsker ikke at Anne skal holde på med slike «narrestreker».

Julianes bror Jørgen kommer fra byen til sankthans med to venner, den poetiske svermeren Julian Paulsen, og vennen Johannes Birk. Den siste er forlovet med Juliane. Men mens de forbereder seg på sanktansfeiringen, dukker Nissen opp, og blander nektaren fra en blomst i punsjebollen. Det framgår imidlertid at det er noen dråper av Suttungs mjød, kjent som skalde- og visdomsdrikk i norrøn mytologi, som nissen blander i punsjen. Den har bl.a. den virkningen at de som drikker av den, får sitt syn opplatt og gjenvinner erindringen, om de skulle ha glemt noe vesntlig her i verden. Johannes, Anne, Julian og Juliane drikker av punsjen før de vandrer opp på «Sankthanshaugen».

Der oppe opplever de alle at berget åpner seg, og Anne, som kjenner de gamle visene, forklarer Birk at det han får se inne i berget, er fortellingen om «liden Karen» (Liti Kjersti), som ble tatt i berg, og tvunget til å drikke glemselsdrikken til Bergekongen. Julian og Juliane opplever det samme, men Paulsen tror det dreier seg om en mottagelse, og tolker bergekongen til å være en «dannet herre fra byen». Deretter begynner drikken å virke på dem, og Anne og Johannes husker at de pleide å leke sammen som små, mens Julian og Juliane plutselig husker at de møtte hverandre på «madam Olsens danseinstitutt» i Christiania.

Dagen etter viser det seg at Anne uforvarende har funnet nøkkelen til et gammelt skrin, som inneholder hennes fars testamente. Fru Berg har villet skjenke gården til Johannes og Juliane, mens faren ville at eiendommen skulle gå til Anne. Dette har fruen villet fortie. Til slutt blir Anne og Johannes forlovet, mens Julian Paulsen får Juliane. Nissen har vunnet spillet.

Sancthansnatten ble første gang satt opp i Bergen vinteren 1853. Stykkets satiriske brodd rammet den urbane nasjonalromantikken, og publikum tok det ikke nådig opp. Flere av de tilstedeværende tok ikke satiren, og stykket ble slaktet. Ibsen svarte fornærmet at de herrer kritikere er «Paulsener gode nok», og lot stykket ligge. Som konsekvens av dette ble det aldri tatt med i hans samlede verker.

Stykket ble ikke tatt fram igjen før i 1978 da den ble tatt opp parallelt i Telemark og i Hedmark. Suttungteateret satte det opp på Tangen. Denne siste oppsetningen ble også vist i Oslo. Instruksjonen var ved Ingrid Elise Wergeland. Stykket ble spilt med stor suksess vinteren 1978–79. På samme tid ble den satt opp i Brekkeparken i Skien som utespill, også her med stor suksess.

Siden er Sancthansnatten satt opp to ganger i ungdomsteater-sammenheng, på Ekeberg skole i 1988 og på Nordstrand videregående skole høsten 1994. Den ble gjentatt på Ekeberg i februar 1995.

En uteoppsetning av Sancthansnatten i beskåret versjon ble spilt i Maridalen i 1985, med profesjonelle skuespillere^[2]. Nord-Trøndelag teater satte det opp i 2006^[3].

Stykket fremføres i IBSEN Museum & Teater fra 20. mars til 21. mai 2022.^[4]

Paulsen: «Så er vi da endelig i den ville natur.»

Birk (tørt): «Nei, om forlatelse, dette er haven.»

...

Paulsen: «Kan du se den nydelige måne bak granetrærne, og de mørke granetrær foran månen?»

• Aslaug Groven Michaelsen: Velkommen til samarbeid bind I – med innledning til forestillingen i 1978.

• Om Sancthansnatten i Det Virtuelle Ibsensenteret
• Om Sancthansnatten i IbsenStage