Det schmalkaldiske forbund

Det schmalkaldiske forbund var en allianse mellom protestantiske riksstender som ble inngått den 27. februar 1531 i Schmalkalden i Tyskland.^[1]

Det schmalkaldiske forbund var en følge av at riksdagen i Augsburg med keiser Karl V avviste det protestantiske bekjennelsesskriftet Confessio Augustana i 1530. For å komme keiserlige tiltak i forkjøpet ble det inngått en allianse mellom landgreve Philipp av Hessen, kurfyrst Johann Fredrik I av Sachsen, hertug Philipp av Braunschweig-Grubenhagen, hertug Ernst av Braunschweig-Lüneburg, greven av Anhalt-Bernburg, og dessuten tre nedertyske og åtte overtyske riksbyer. Etter at hertug Ulrich av Württemberg hadde gjenerobret sitt land og sluttet seg til forbundet i 1534, steg dets betydning og slagkraft ytterligere.^{[trenger referanse]}

Ikke bare keiseren, men også utenlandske herskere og paven forhandlet med forbundet. På grunn av krigsfaren fra tyrkisk side så keiseren seg nødsaget til innrømmelser ved religionsfreden i Nürnberg i 1532.

Det var indre splid i forbundet, og i 1541 klarte keiseren å vinne landgreve Philipp av Hessen over på sin side, og noe senere likeså hertug Moritz av Sachsen.

Da Det schmalkaldiske forbund nå var lammet, bestemte keiseren seg for å løse religionsspørsmålet med makt, og i allianse med paven, Bayern og enkelte protestantiske fyrster førte han Den schmalkaldiske krig (1546/47), og gikk ut som den seirende part.