Sed-festival

Sed-festival (ḥb-sd, også kjent som Heb Sed eller «Halens fest») var i oldtidens Egypt en seremoni hvor farao som i sentrum. Eventuelt kan sed-festivalene ha vært jubileumsfeiringer etter at en hersker hadde holdt tronen for tretti år og deretter hvert tredje eller fjerde år deretter. De ble hovedsakelig holdt for å foryngre faraos styrke og utholdenhet mens han fortsatt satt på tronen, således feiret festivalen den fortsatte suksess av den regjerende farao.

Det eldste beviset på festivalen går tilbake til tidlig dynastisk tid mens den i senepoken kanskje ikke ble feiret, men spilte fortsatt en viktig rolle i de kongelige representasjonene til den ptolemeiske epoken. I det gamle rike er det funnet bilder av sed-festivalen i sørgraven til farao Djoser, solhelligdommen til Nyuserre Ini, og gravtemplene til Sahure, Teti og Pepi II.

Til tross for sed-festivalens gamle opphav og hundrevis av referanser til den gjennom historien til oldtidens Egypt, er de mest detaljerte nedtegnelser av seremoniene, bortsett fra styret til Amenhotep III, kommer hovedsakelig fra «syklusene med relieffer fra kong Nyuserre Ini fra femte dynasti... i hans soltempel ved Abu Ghurab, fra Akhenaton ved østlige Karnak, og fra syklusene med relieffer til kong Osorkon II av tjueførste dynasti… ved Bubastis.» ^[1]

Til tross for hva som har blitt skrevet om sed-festivalen, og de mange sporene fra Djoserpyramiden og til grekernes ankomst, er den i sin vesentlighet mystisk.^[2] Den bibelske referansen i Tredje Mosebok har blitt fremmet som et ekko: «Dere skal holde det femtiende året hellig og rope ut frihet i landet for alle som bor der. Det skal være et frigivelsesår for dere. Da skal dere komme tilbake, hver til sin eiendom og hver til sin slekt.»^[3] «Gitt at metodene for tidlig egyptologisk forskning var i stor grad trukket fra 1800-tallets bibelforskning, var identifikasjonen av sed-festivalen med bibelske fester ikke til å unngå,» mener John Romer.^[2]

Sed-festivalen, Heb Sed, kan være avledet fra navnet på en egyptisk ulvegud, en hvis navn var Wepwawet eller Sed.^[4] Det mindre formelle navnet, «Halens fest», er avledet fra navnet på dyrets hale som vanligvis var festet til baksiden av faraos kledning i de eldste periodene av Egypts historie. Denne halen kan ha vært en rest eller levning fra en tidligere seremoniell kappe som var helt og holdent utført i dyreskinn.^[5]

Oldtidsfestivalen kan muligens ha vært innstiftet for å erstatte et rituell for mordet på en farao som ikke maktet å fortsette å styre effektivt grunnet alder eller sykdom.^[6] Det er klare bevis for at tidlige faraoer feiret sedfestival, som farao Den fra 1. dynasti,^[7] og Djoser fra 3. dynasti. I Djoserpyramiden er det to grensesteiner i hans Heb Sed-plass, som er innenfor hans pyramidekompleks. Han er også vist hvor han utøver sed-festivalen i falsk døråpning på innsiden av pyramiden. En del av de mer betydelige bygninger som var dedikert til denne festivalen er fortsatt bevart, noe som gir en del forståelse for de rommelige aspektene av festivalen. Disse bygningene inkluderte rester av en falsk festivalhall i området som strekker seg rundt trappepyramide til farao Djoser, Djoserpyramiden, i Saqqara og festivalhallen til farao Thutmose III i tempelet i Karnak. Sistnevnte ble bygget for å minnes den gamle sed-festivalen som symboliserte gjenfødsel, foryngelse, eller livsfornyelse, og faraos kroningsdato. Festivalen var også knyttet til Nilens oversvømmelse. Farao var den sentrale figuren i gjenfødelseritualet i ‘‘sed’’-festivalen.^[8]

Sed-festivaler innebar omfattende tempelritualer og omfattet prosesjoner, ofringer, og handlinger som religiøs hengivenhet ved den seremonielle løftingen av en djed, festet eller korsbeinet fra en okse, et gammelt religiøst symbol i Egypt,^[9] forstått som å representere ryggraden til guden Osiris og symboliserte stabilitet. Det var også et fallisk symbol som representerte styrke, «potensen og varigheten i faraos styre.»^[10] En av de eldste sed-festivaler, hvor det er betydelig dokumentert, er i inskripsjoner på stein i sørlige Saqqara tilhørende farao Pepi I fra 6. dynasti. Den mest overdådige, i henhold til bevarte inskripsjoner, var de til faraoene Ramses II og Amenhotep III. Sed-festivaler ble fortsatt feiret av senere faraoer fra den libyske tiden, 21. og 22. dynasti, som Sjosjenq III, Sjosjenq V, Osorkon I, som hadde sin sed-festival i hans 33. regjeringsår, og Osorkon II, som bygde et enormt tempel ved Bubastis med en portåpning i rød granitt som var dekorert med scener fra dette jubileet for å feire hans egen Heb Sed.

Faraoer som fulgte denne tradisjonen, men som ikke styrte så lenge som 30 år måtte nøye seg med løfter om «millioner med jubileer» i etterlivet.^[11] Flere faraoer synes å ha avveket fra den tradisjonelle 30-årstradisjonen, mest kjent er to faraoer fra 18. dynasti, Hatshepsut og Akhenaton, herskere i et dynasti som gjenopprettet landet etter den utenlandske okkupasjonen i tiden før, etablerte kongemakten på nytt og redefinerte mange tidligere tradisjoner.

Hatshepsut, en meget vellykket kvinnelig farao, feiret sinsed-festival i Teben i hva som tidligere historikere hevdet var hennes 16. regjeringsår, men hun gjorde det ved å telle med de årene hun var den sterke gemalinne for hennes svake ektemann, og en del nyere forskning indikerer at hun utøvde en autoritet som vanligvis var reservert en farao under ektemannens styre, således fungerte som en medhersker fram kun som hans førstehustru. Hustruenes plikter ble overtatt av deres døtre. Ved ektemannens død var den eneste kvalifiserte mannlige etterfølgeren i den kongelige familie hennes stesønn og nevø, men kun et barn. Han ble gjort til gemal og kort tid etter ble hun selv kronet som farao. En del egyptologer, som Jürgen von Beckerath i hans verk om kronologien til egyptiske faraoer, har spekulert om at Hatshepsut kan ha feiret hennes første sed-festival for å markere at det var gått 30 år siden hennes far, Thutmose I, døde, særlig ettersom hun hadde arvet all sin legitimitet til å herske fra ham. Thutmose I hadde utnevnt sin datter til den høyeste administrative posisjon i sin regjering, gitt henne en medregents erfaring ved å styre mange aspekter av hans byråkrati. Det reflekterer en påstand fra orakelet som fremmet og støttet av presteskapet til Amon-Ra om at hennes far hadde navngitt henne som arving til tronen.^[12]

Akhenaton gjennomførte flere endringer til religiøs praksis for å fjerne grepet som Amons presteskap hadde på landet. Hans religiøse reformasjon kan ha begynt med hans beslutning om å feire sin første sed-festival i hans tredje regjeringsår. Hans hensikt kan ha vært å fått en fordel overfor den mektige presteskapet til Amon ettersom en sed-festival hadde til hensikt å fornye faraos guddommelige kraft og religiøse lederskap. På samme tid flyttet han også sin hovedstad til Akhetaten, det vil si vekk fra den byen som presteskapet kontrollerte og fratok dem således innflytelse ved hoffet.

• Applegate, Melissa Littlefield (2001): The Egyptian Book of Life: Symbolism of Ancient Egyptian Temple and Tomb Art. HCI
• Breasted, James Henry (1907): Ancient Records of Egypt: Historical Documents from the Earliest Times to the Persian Conquest, The University of Chicago Press.
• Cottrell, Leonard (1950): The Lost Pharaohs, Evans.
• Gohary, Jocelyn (1992): Akhenaten’s Sed-festival at Karnak. London: Kegan Paul International, ISBN 0-7103-0380-7.
• Gordon, Andrew Hunt; Schwabe, Calvin W. (2004): The Quick and the Dead: Biomedical Theory in Ancient Egypt, Brill/Styx. ISBN 90-04-12391-1.
• Kamil, Jill (1996): The Ancient Egyptians: Life in the Old Kingdom, American Univ in Cairo Press, ISBN 978-977-424-392-9
• Murnane, William (1967): «The Sed Festival: A Problem in Historical Method», MDAIK 37
• O'Connor, David; Cline, Eric (1998): Amenhotep: Perspectives on his Reign, University of Michigan.
• Romer, John (2012): A History of Ancient Egypt From the First Farmers to The Great Pyramid, Penguin.
• Shaw, Ian (2003): Exploring Ancient Egypt, Oxford University Press, ISBN 0-19-511678-X
• Ulmer, Rivka (2009): Egyptian Cultural Icons in Midrash, Walter de Gruyter.
• Wilkinson, Toby A.H. (1999): Early Dynastic Egypt. Routledge, ISBN 0-203-20421-2.