Seil

Et seil er tøy-, duk eller materialstykker som skjæres og settes sammen i henhold til aerodynamiske prinsipper for at skip, båter og andre farkoster skal kunne bruke vind som fremdriftskraft. Vi antar at seil er brukt på båter og skip gjennom 6 000 til 7 000 år.^[1][2]

Det er også i nyere tid blitt laget seil med annen design enn de tradisjonelle seilene som vingeseil, kite og rotorseil er vel det mest utbredte av disse.

Det er viktig at seil har lav vekt og er lette å håndtere. Materialet må ha høy strekk- og krympemotstand, formbestandighet og tetthet. Det må ta opp minst mulig vann og overflaten må være glatt.

Opprinnelig ble seilduk laget av ull, brennesle, hamp og lin. Midt på 1800-tallet kom seil i bomull i bruk. 100 år senere dukket de første kunstfibrene opp, først i form av polyester.

Fordelene med linseilene var at de hadde høy fasthet når de ble våte av sjøsprøyt eller regn, men bomullsseilene var lettere og mer formbestandige. De gjorde det mulig å gå høyere opp mot vinden og dermed ta seg raskere frem. Bomullsseil ble første gang sett i bruk i Europa på kappseilingsskonnerten «America» i 1851.

Ullseilene var meget kostbare, siden de krevde ull fra en stor mengde sauer. Bare helt spesielle typer av ull kunne brukes, og det krevde enormt mye kunnskapsrikt arbeid å spinne nok tråd og veve nok duk til et seil. Likevel kjennes ullseil fra sagatiden som er innpå et dekar (1000 m²) store! Ullseilene er bløte og gir derfor ikke på langt nær så harde rykk i rigg og båt som andre seil. Ved siden av at de også er virkelig effektive, er det meget behagelig å seile med slike ullseil.

En fagmann som kan lage seil kalles seilmaker.

Råseil og sneiseil er to hovedtyper av seil. Råseil kan være både symmetrisk og asymmetrisk, og med rom vind, (vinden fra akter), kan det symmetriske stilles mer eller mindre tverrskips. Det asymmetriske råseilet og sneiseilene må stå nokså langskips. Det symmetriske råseilet er mye tryggere enn de andre med hard vind aktenfra. På bidevind (vinden inn på skrå forfra) er derimot begge typer råseil mer risikofylte å seile enn sneiseilene.

Det er verdt å merke seg at begge typer råseil gir båtene et opprettende løft, i stedet for som på alle sneiseil, å presse båtene mer ned på skrå. Dette var et alvorlig problem for båtbrukerne og båtbyggerne da overgangen fra råseil til sneiseil ble gjennomført like etter 1900.

Symmetrisk råseil er kjent fra vikingskip og fra det meste av norskekysten og andre steder i Norden, kanskje særlig fra Nordlands- og Åfjordsbåter. Vanlig symmetrisk råseil er også brukt på Oselvere helt frem til våre dager. Asymmetrisk råseil i ulike utgaver brukes i Nordfjord og på Møre, mest avansert antakelig på Nordmørsbåter. Den spesielle formen for asymmetrisk råseil, luggerseil, er mye brukt på Agder.

Begge typer råseil (bortsett fra luggerseil) er mer komplisert og tungvindt å seile en sneiseilene, som mer eller mindre "seiler seg selv".

Asymmetrisk råseil er stort sett like effektivt som Bermudaseil på bidevind. Også det symmetriske råseilet kan være meget effektivt, men det kreves avansert trening i å forme dette seilet riktig ved hjelp av hals, skjøt, braser, boline og eventuelt signat, og priar. Effektiviteten er høyest når man også kan føre toppseil, gjerne opp til liten (og stiv) kuling. De lette, tradisjonelle båtene som bruker råseil blir imidlertid mer hindret av sjøgang enn tyngre båter, og dette har vært medvirkende til inntrykket av at råseil ikke seiler så godt som sneiseil.

Råseilet har også variantene latinerseil, med lang, skråttstilt rå, og luggerseil, også med skåttstilt rå, men forkanten på skrå bakover og er permanent festet til masten nede. På engelsk kalles dette «standing lug», mens asymmetrisk råseil, som har forkanten på skrå fremover og festet fremme i båten, kalles «dipping lug».

Spriseil og gaffelseil er sneiseil som overtok fra råseilene fordi de var langt enklere og tryggere å seile bidevind med enn råseilene, og som alle sneiseil også var mye enklere å baute med (få vinden inn fra andre siden av båten). De hadde også den fordel fremfor høyere sportsseil at masten kunne ha moderat lengde, og derfor var mulig å ta ned når dette var hensiktsmessig.

På moderne «seilmaskiner» er hensynet til at masten skal kunne tas ned i en fart, helt forsvunnet. Man har derfor sett en utvikling på sportsbåtene fra svære og høyt piggede gaffelseil på slutten av 1800-tallet, via den såkalte Günther-riggen med nærmest trekantet storseil, med masten bestående av fast mast nede, og en loddrett «gaffel» oppe, til dagen moderne Bermudarigg (kalt så fordi innfødte på Bermuda lenge har brukt et slikt trekantet seil).

Seilutviklingen har de seneste årene dreid seg dels om utvikling av materialer, blant annet dacron,kevlar og mylar, dels om utvikling av datasystemer for konstruksjon og produksjon av seil som gir maksimal effekt.

På veteranskip og kopier av eldre båttyper brukes fortsatt seil i ull, hamp, lin og bomull.

Den kombinasjonen av master og seiltyper som er valgt for en båt kalles rigg. Seilskip typebestemmes gjerne etter riggens utforming: Fullrigger, brigg, bark, skonnert slupp og kutter, for å nevne noen.

Bermudariggen som er dominerende på dagens lystbåter og kappseilingsbåter har to karakteristiske seil, begge trekantede. Det er storseil og fokk. To av sidene på storseilet, masteliket og bomliket er festet til henholdsvis masta og bommen. Den tredje siden, akterliket, holdes oppe i en svak bue ved hjelp av smale spiler som ligger i spileposer.

Det hører også et forseil til denne riggen, en fokk. Dette seilet kan være laget i forskjellige størrelser, tilpasset varierende vindforhold. Den minste varianten kalles stormfokk, så kommer krysserfokk (mindre eller normal) og genoa (stor).

En spinnaker er et ballongformet seil som benyttes i medvind, lensing, og ved svak slør, det vil si når vinder kommer inn aktenfra fra siden. Spinnakeren har sitt eget fall (tau) gjennom en blokk i toppen av masta. I de to nedre hjørnene er det festet spinnakerskjøter som går igjennom blokker (barberhal) på begge sidene av båten akterut.

Oftest brukes en spinnakerbom der det ene skjøtet er festet. Spinnakerbommen er festet i en solid ring foran på masta ca. 2 meter opp fra dekket. Ofte benyttes spinnakerbomløfter som er et tynt tau fra midten av spinnakerbommen til en blokk et stykke opp på masta. Skjøtet som spinnakerbommen er festet til kalles bras.

Når man har et fast skjøtepunkt i baugen, eventuell på et baugspryd istedenfor en spinnakerbom, kalles seilet for en asymmetrisk spinnaker. Seilet seiles med ett skjøtepunkt og uten bras som ved en symmetrisk spinnaker. Seilet er skåret asymmetrisk og vil være best egnet til litt smalere vindvinkler enn en tradisjonell spinnaker som er symmetrisk. Den asymmetriske spinnakeren er enklere å håndtere for et mindre mannskap.

I sterk vind eller ved behov for mindre seilareal kan storseilet reves. Den første metoden var tynne tau festet på begge sider av storseilet noe ovenfor bommen. Storseilet ble firt så langt at revelissene kunne knyttes rundt bommen. På 1960 -70-tallet var det vanlig med en rullebom som med en sveiv roterer bommen så så mye av storseilet skipperen ønsker trekkes ned og rundt bommen. Selv om denne måten å reve på var forholdsvis enkel, mistet storseilet sin fasong ved reving, og man har i ettertid i utstrakt grad montert maljer i storseilet som det var mulig å tre et tynt tau igjennom slik at tauet gikk rundt bommen og trakk del av storseilet ned på bommen. Enda nyere er rullerev integrert i masten. Da rulles storseilet opp på en profil inne i masten. Fordelen er at seilet ikke lenger er eksponert for sollys når det er rullet inn. Ulempen er at masten blir tykkere og fanger mer vind. Rullemast blir derfor ikke brukt på konkurransebåter.

Det er blitt vanlig med rullefokk. Da er fokkestaget, som er en vaier fra masten ned til baugen der fokka festes, skiftet ut med en metallprofil som kan rotere. Ved å rotere profilen kan en valgfri del av fokka rulles inn.

Seil brukes også på seilbrett (windsurfer) og på farkoster med meier som brukes til isseiling og med ski som brukes til snøseiling.

Etter at seilet ble utkonkurrert av dampmaskinen og diselmotoren har det i nyere tid blitt forsket mye på andre designer for å spare energi og for å få en mer miljøvennlig fremdrift, redusere drivstofforbruk og karbondioksidutslipp.

Skip som det nederlandske lasteskipet Beluga SkySails fra 2008, på 9831 DWT, benytter en kite som seil. Kiten er festet i baugen og kan trekkes inn og rulles sammen i et rom i baugen, det finnes også varianter med kiter som ikke er laget av seilstoff men er stive og plasseres i et stativ på baugen når de ikke er i bruk. Kiter på skip kan stort sett benyttes i åpen sjø.^[3][4]

Det finnes en rekke forskjellige designer av stive vingeseil. Skip som den japanske oljetankeren Yue You 129, fra 1980, på 1475 DWT har vingeseil bestående 200 kvadratmeter lerret strukket stramt av stive metallrammer. Nyere designer enn denne gir ennå bedre fremdrift og større seilflate.^[3]

I 2023 ble Lasteskipet Pyxis Ocean utstyrt med to seil med en høyde på 37,5 meter og har en hovedkropp som måler ti meter i bredden, samt to «flapper» som måler fem meter i bredden hver seg. Disse kan justeres uavhengig av hovedkroppen, samtidig som hele seilet også kan roteres. Dette er en prototype som man forventer vil kutte CO₂-utslippene til skipet med opptil 30 prosent.^[5]

Anton Flettner begynte allerede i 1924 å utvikle Flettner-rotoren. Den baserer seg på Magnuseffekten. En eller flere høye roterende sylindre skaper fremdriften. Det ble laget flere slike skip på 1920 og 1930-tallet, men mer effektive motorer og lavere drivstoffpriser gjorde rotorseilen ikke lenger konkurransedyktige. På 1980-tallet tok man opp igjen bruken av rotorseil. Også i Norge går det flere skip med denne teknologien, det største er SC Connector på 8843 DWT (i 2021).^[3][6]

• 
  Kite seil
• 
  Vingeseil
• 
  Rotorseil

• Seilskip
• Seilbåt
• Rotorseil
• Seiling